Politikk

Landsmoderen mot elitearbeideren

Photo: Hans Kristian Thorbjørnsen

Jonas Gahr Støre møtte Erna Solberg til årets første duell i valgkampen. Kanskje de likegodt burde danne koalisjonsregjering først som sist?

I morges var det duket for valgkampens første debatt mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Begivenheten ble arrangert av Minervas nabo Civita. Det er en gledens dag for oss som har sittet som tente lys i hele sommer og ventet på at denne festen skulle brake løs. Endelig skjer det noe her!

Jeg skal ikke late som om jeg er nøytral. Det ville være rart om jeg var det; jeg er ansatt i en borgerlig avis. Men som borgerlig journalist har jeg jo sympati med Jonas Gahr Støre også. Han har 64 millioner kroner i formue, han benytter privat legevakt, privat aldershjem for sine foreldre, og private skoler for sine barn. Hvorfor er ikke denne mannen heller Høyre-politiker? Her på Café Christiania, i debatt arrangert av Civita, ser han hjemme ut. En av oss. Blir du med opp i Akersgaten etterpå, kan du få spise lunch med oss, Jonas.

Statsminister Erna Solberg får ordet. Hun forteller at næringslivet skal omstille seg bort fra oljeøkonomien og over til et eller annet nytt som vi skal leve av, som antagelig involverer roboter. Det krever «aktive tiltak», som Høyre har bevilget en «teknologimilliard» til. Slik lever dei her: mamma betaler.

– Takk for invitasjonen til Oslo-eliten, sier Jonas. Bare hyggelig, tenker jeg. Det kan umulig ha vært lange reisen fra Ris, der Jonas bor.

Han peker på at vi har brukt opp mye av det økonomiske handlingsrommet. Det har han rett i. Den blåblå regjeringen har – som omtalt ad nauseam – gitt oss det største offentlige forbruket på over tyve år. Hvordan en Arbeiderpartiregjering skal være et godt alternativ, lurer jeg imidlertid veldig på.

Arbeidsdeltagelse er nøkkelen til vår økonomi, ikke størrelsen på oljefondet, påpeker Jonas. Det er riktig. Ping Grete Brochmann: noen forslag til hva som fører til lavere arbeidsdeltagelse?

Kanskje har det noe å gjøre med strukturell kjønnsulikhet? Kanskje er problemet at kapitalismen i det globale nord klemmer kvinner i en skvis mellom patriarkatet og nyliberalismen? Det kan man iallfall lære om hos Støres alma mater Sciences Po.

Skatt, skatt og formuesskatt

Perspektivmeldingen viser at vi må ha like høy arbeidsdeltagelse som for ti år siden, og produktiviteten må opp, påpeker Jonas. Dette er jeg hjertens enig i.

Men hvordan har han tenkt å få til det? Skal Arbeiderpartiet, som senest i april tok til orde for å øke formuesskatten igjen, slik at kapitalfattige småbedrifter tappes for likvide midler, samt gir fordeler til utenlandsk eierskap og skatteflyktninger, sørge for at arbeidsdeltagelsen og produktiviteten øker? Hva slags næringslivspolitikk er dette? Er planen at alle skal jobbe i offentlig sektor?

Vi er ikke uenige i analysen, men vi er uenige i tiltakene, sier Erna. Er de nå egentlig så uenige? Som Jonas helt riktig påpeker, har heller ikke Høyre fjernet formuesskatten. De har senket den litt, men rett skal være rett: den sittende regjeringen har heller ingen planer om å fjerne den med det første.

Jonas vil ha små forskjeller og høy tillit. Det er nøkkelen til Norges suksess, forteller han. Så flott – jeg vil også ha små forskjeller og høy tillit. De aller fleste i Norge vil det. Jeg kan faktisk ikke for mitt bare liv komme på et eneste parti som vil noe annet. Hvordan noe slikt er forenlig med en liberalisering av innvandringspolitikken, som man etter alle solemerker får med en Ap-regjering, er meg imidlertid en gåte.

Arbeiderpartilederen går til angrep på midlertidige ansettelser, selv om ledigheten er på vei ned etter det største oljeprisfallet på over 30 år, og selv om andelen som jobber ufrivillig deltid, er gått ned, og selv om andelen midlertidig ansatte er lavere enn da regjeringen tok over.

Skole, fravær og frafall

Jonas vil satse på «barnehaver». På landsmøtet snakket han om «barnehager», men her hos Civita kan han tillate seg en V. Nå foregriper jeg begivenhetenes gang her, men senere i debatten snakker han også om hva slags samfunn han vil «lave». Det varmer mitt borgerlige hjerte.

Vi er over i segmentet der det skal handle om skole og utdanning. Erna forteller at regjeringen har videreutdannet en haug med lærere. Arbeiderpartiet er god på analyse, men savner konkrete svar, sier hun. Ikke rart at hun fremstår trygg her, for dette er Høyres sprintdistanse for tiden. Er det én minister som virkelig har fått til noe i denne regjeringsperioden, så er det Torbjørn Røe Isaksen. Man skal lete hardt etter gode argumenter for å omgjøre denne regjeringens skolepolitikk.

– Dere kan ikke late som om dere ikke har sittet i regjering, sier Erna, og påpeker at skolepolitikken regjeringen tok over, ikke var noen suksessformel. Hun høster applaus.

Jonas peker på at unge mennesker ikke søker seg til yrkesfagene. Her må jeg vedgå at jeg har sympati med argumentene til LO og Arbeiderpartiet. Skal man få unge folk til å søke seg til yrkesfag, må bransjen reguleres med særnorske sertifiseringskrav, ellers vil konkurransen fra ufaglært arbeidskraft i EU føre til et lønnsnivå som gjør slike yrker svært lite attraktive. Det er uheldig, all den tid mange nordmenn trolig kunne ønske å arbeide i praktiske yrker også. Men NB, Jonas: Da blir det dyrere å male huset.

Uheldigvis for Arbeiderpartiet i denne debatten – som handler om økonomi og arbeid, skole og utdanning og helse og omsorg – har ganske mye lykkes for regjeringen. Selv uriasposten helseminister er ikke blitt noe hatobjekt. Tvert imot har pakkeforløp for kreft vært en suksess, i tillegg har man fått ned fraværet og frafallet i videregående skole, og man har fått et lærerløft. Alt dette kunne vært god Ap-politikk.

Det eneste man virkelig kan kritisere regjeringen for, er den uansvarlige pengebruken. Når Arbeiderpartiet skal forbedre det meste ved å øke skattene med 15 milliarder, skjønner de fleste at det ikke egentlig er all verdens rom for noe særlig med valgflesk på noen av de ovennevnte områdene.

Erna Solberg fremstår trygg, detaljert, og med stålkontroll. Landsmoder, tenker jeg, og glemmer et øyeblikk den bannskapen av et mantra jeg har hørt for mitt indre øre siden vinteren: «statens størrelse utgjør over femti prosent av brutto nasjonalprodukt».

Mye av problemet er de kostnadsdrivende småpartiene, disse nissene som uvegerlig følger med på lasset uansett om man stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet – hvis de kommer over sperregrensen, da. Dersom uenigheten mellom Høyre og Arbeiderpartiet beløper seg til bare 15 milliarder kroner, en drøy prosent av statsbudsjettet, ville det beste kanskje være en koalisjon mellom nettopp disse to. De er tross alt enige om analysen, om enn ikke helt enig i tiltakene. Jeg er sikker på at det ville blitt billigere enn alternativene vi står overfor til høsten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden