Skråblikk

Landsmormoren og syrligpompen

Eplesaft er godt. Willoch er også god til å komme med små syrligheter over bordet, skriver Ivar Staurseth.

Bilde: Skjermdump NRK.no

Gro får 3, Kåre får 2. Minerva har kastet terning på statsministrenes middagskos.

De siste søndagene har vår nåværende statsminister og fem tidligere spist mat og mimret om gamledager på NRK1. De seks episodene av serien Da vi styrte landet ble spilt inn i én sammenhengende jafs. De må ha blitt svært mette utover i serien.

I går ble taffelet avsluttet med Erna Solberg som hovedperson, og det er på tide å trille terning. Ikke over deres politiske virke, men deres evne til å være koselige middagsgjester. Ja, for det er jo kose-TV, dette her.

Jens Stoltenberg: Statsmannen. Terningkast 5.

«Jeg liker makt», sier Jens i den ene episoden. Jens er en fyr som kan si noe så freidig uten at vi synes det er spesielt blærete. Jonas Gahr Støre ville gjort imaget sitt verre med en sånn uttalelse. Hadde en mer perifer politiker som Olaug Bollestad kommet med noe slikt, ville vi begynt å lure.

Jens er også en middagsgjest som holder seg til sak, er lett selvironisk, og han bærer ikke preg av hele tiden å måtte komme med små finter til rivaler fra gamledager. Maktkampen mot Thorbjørn Jagland blir nevnt, men han håndterer den sikkert og høvisk.

Men er han ikke litt vel maktfullkommen, som hentet ut av en norsk teatralsk statsministerserie? Jo, litt.

Erna Solberg: Landsmoderen. Terningkast 5.

Erna Solberg  kom inn på Stortinget i 1989 på et tidspunkt da høyrekvinner hadde foldet skjørt og perlekjede. Erna var og er utradisjonell.

I likhet med Jens er Erna en middagsgjest som byr på seg selv og viser interesse for andre. Ikke alle i partiet hadde like stor tro på henne som leder da hun ble valgt i 2004, men hun har kommet styrket ut av det. Den styrken viser hun også rundt bordet.

Det gir også en hjemmekoselig eim av familieselskap når hun forteller gamle anekdoter for ørtende gang. Ja, for hvor mange ganger har vi ikke hørt at hun jukset med legitimasjonen på Vinmonopolet som ung rampejente?

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Thorbjørn Jagland: Bedre gjest enn fryktet. Terningkast 4 

Thorbjørn Jagland er en slags parentes i den norske statsministerrekken. Han satt bare ett år, og satte sammen et utradisjonelt kabinett av til dels helt uerfarne statsråder.

Han viser få tegn til bitterhet når den gamle konflikten med Stoltenberg blir tema.

Dessuten skulle han bygge det for lengst latterliggjorte «Det norske hus», og han stilte et slags kabinettspørsmål til norske velgere om å gå av om AP ikke fikk 36,9 prosent oppslutning. Siden har han blitt leder av Europarådet og begynt å skrive lange innlegg på Facebook.

Til tross for alt dette viser Jagland god bordskikk. Om jeg ikke hadde fått Erna eller Jens til bords, kunne jeg fint tatt til takke med Jagland. Han viser få tegn til bitterhet når den gamle konflikten med Stoltenberg blir tema. Det vipper ham opp til en firer.

Kjell Magne Bondevik: Pratmakeren. Terningkast 3.

Bondevik-1-regjeringen hadde et tynt parlamentarisk grunnlag og måtte hestehandle til høyre og venstre. Kanskje er det erfaringen som hestehandler som gjør at Bondevik ustanselig må ta ordet?

Eller kanskje det er jobben som privatpraktiserende diplomat på Oslosenteret?

«Her har i ei go’ historie», sier han ofte, og så er skravla i gang. Når han likevel får 3 på terningen, skyldes det at han tross alt har godt humør og at brobyggerrollen han inntar kan skyldes de to siste på listen.

Gro Harlem Brundtland: Landsmormoren. Terningkast 3.

Gro har vært en nokså kjedelig gjest å ha til bords på TV-skjermen denne høsten. Mens Bondevik skravler i vei om alt mulig, er Gro skuffende taus. Det til tross for at hun har vært mer betydningsfull i norsk politikk enn ham.

Når hun åpner munnen, er det ofte for å snakke om seg selv.

Når hun åpner munnen, er det ofte for å snakke om seg selv. Men hun får 3 og ikke 2 fordi hun stort sett greier å holde masken når han under skal komme med sine små stikk mellom munnfullene og slurkene.

Kåre Willoch: Syrligpompen. Terningkast 2.

Jeg er for ung til å huske Gro- og Kåre-debattene fra 80-tallet, men jeg har sett dem på nett. Willoch trakterte hersketeknikkene til fingerspissene, og Gro ble vippet av pinnen.

Willoch behersker fremdeles syrlighetene, og det blir servert en del slike i programmet. Men der Gro har vokst med årene og blitt rakrygget nok til å stå han av, som de sier nordpå, har Willoch fremdeles trang til å stikke inn et siste ord om saker og ting.

Når Jagland mimrer om sitt år som statsminister, kommer det en skolemesteraktig påpekning om at han nok hadde gjort lurt i å prøve å lede et departement først. Og når Erna sjarmerer oss seere i senk med å si at hun selv handler på butikken, kommer det gledesdrepende:

– Det synes jeg er sløsing med statsministerens tid.

Men det skal Willoch ha. Han spiser pent med bestikk og holder på stetten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden