Hvor var du da Snorthug snorta?

En gang fantes det ingen sport som var kjedeligere enn langrenn. Menn, eller kvinner, som ville banket livskiten av meg, forsvant inn i skauen, og kom ut snørrete og fæle, og seg sammen over glassfiberplankene. Heltene kom fra steder som Kyrkesæterøra, Dalsbygda og Hernes, bedre kjent som gokk. Som underholdning var langrenn en katastrofe. Det lille som fantes av spenning, ble ytterlige ødelagt av at de få avvikerne som praktiserte sporten i land som Finland, Sverige og Russland, ble knust av pengene som Norge kunne investere i astmamedisiner, høydehus og fluorsmørning. Uansett hvor bloddopet de var, vant nordmennene alt.

Men akkurat da langrenn mest av alt behøvde en personlighet, kom Petter Northug halsende ut av skogen. Mens tidligere tiders langrennsstjerner som Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang og Thomas Alsgaard var omtrent like karismatiske som en Billy-hylle fra Ikea, var Petter Northug en introvert trønder med sans for poker, raske biler og en særegen evne til å irritere det eneste folkeslaget nordmenn elsker å irritere, nemlig svensker. Et folkeslag hvis nasjonale identitet er nettopp Billy-bokhyllen.

Northug gjorde langrenn spennende. Der andre hadde forsvunnet i skogen i timevis, lå han rygg i rygg på konkurrentene før han like før mål gjorde et overmenneskelig rykk, og parkerte dem bak seg. For virkelig å sette to streker under ydmykelsen gikk han gjerne baklengs over målstreken.