Kommentar

Jeg lånte en Tesla i sommer og ble lettere sjokkert over fordommene

Nei, jeg er hverken shoppinggal eller vestkantfeit.

Min gamle bil takket for seg før sommeren etter 14 år i lang og tro tjeneste. Påvirket av ønsket om å være miljøvennlig tenkte jeg å sjekke ut livet som billøs. Det funker fint i hverdagen takket være Ruters rause transporttilbud, men for å komme seg til uren-luren-himmelsturen steder rundt om i Norge er det heller krevende med offentlig transport.

Løsningen ble derfor å låne en Tesla. Teslaen er rett og slett en grisemorsom bil å kjøre og attpåtil langt mer miljøvennlig enn bensinbiler. Å komme ut på motorveien, velge akselereringsmodus «insane» og kjenne hvordan hofter, rygg og hodet blir limt inn mot de myke setene, mens bilen suser avgårde, gjorde tamme transportetapper morsomme.

Selvkjøring gjør selv den kjipeste køkjøring levelig og jeg blir barnlig begeistret over auto-parkeringsfunksjonen. At det er et himla mas å finne en stor nok parkeringsplass, får nå være sin sak. Bilen er åpenbart ikke designet for urbane par med gateparkering. Snarere for noen med stor garasje. Deri ligger noe av utfordringen for Teslas image.

Tesla har et aldri så lite imageproblem når det gjelder hvem som kjøper bilene deres. Prisen på bilene tilsier at det ikke er altfor mange unge, hippe folk som eier dem. Det er ikke til å stikke under en stol at stereotypien av en teslaeier er en velbemidlet mann fra Oslo Vest i kategorien 50 pluss som er vestkantfeit (trente armer og bein, men med en solid mage som følge av altfor mye vin og gode sauser). Skjønt da jeg luftet denne fordommen for en meget miljøbevisst venninne av meg, så hun litt forundret på meg og sa at hun kjente så mange fine, dyktige miljøfolk som kjørte Tesla, så det er mulig jeg tar feil der.

Ladingen av elbil er også et kapittel for seg, skjønt det i det store og det hele har gått som en lek og gitt mersmak. Der har det åpenbart skjedd mye de siste årene.

Jeg husker en mindre vellykket date for åtte år siden, der vi hadde fått låne en Tesla og dro på biltur til Farris bad. Alt gikk såre vel ned, men det var på hjemturen problemene begynte å tårne seg opp. Ladingen hadde ikke fungert skikkelig, det var lørdag ettermiddag og vi begynte å kjøre mot Oslo uansett. Lite tenkte vi på at ladingen gikk veldig tregt og at veikroene stengte tidlig siden det var lørdag.

Det ble en studie i sur kaffe på diverse veikroer. En etter en stengte de, og vi ble jaget videre til neste sted, på jakt etter nok en stikkontakt. På et tidspunkt innså vi at vi måtte skru av varmen i bilen og slå av motoren i nedoverbakkene for å komme oss så langt vi kunne. Det var vinterstid. Det jeg husker best fra den turen, er hvordan jeg satt innpakket i to jakker inne i bilen og hakket tenner mens frostrøyken sto ut av munnen og vi lydløst gled nedover bakkene uten motoren på.

Før turen synes jeg elbil virket helt topp. Da vi til slutt kapitulerte vår ladingsferd og sto og trøstespiste noe smågodt mens vi drakk den nte kaffekoppen på en sliten veikro og innså at lørdagsfesten kom til å forløpe uten vår deltakelse, tenkte jeg at verden kanskje var klar for elbil, men at jeg ikke var det. Mye kan skje på åtte år.

Også i sommer hadde jeg problemer med ladingen. Denne gangen var det ene og alene selvforskyldt, og grunnen var en optimistisk «det ordner seg nok»-holdning blandet med manglende kunnskap om hvordan de offentlige ladestasjonene fungerte. Jeg hadde glad og fornøyd funnet en åpen ladeboks og var ikke klar over at jeg også måtte låse igjen ladeboksen for at den skulle begynne å lade.

Frustrasjonene meldte seg derfor da jeg kom for å hente bilen samme dag som ferien startet, og rekkevidden var på snaue tredve kilometer. Bilen kom selvfølgelig ikke med en nøkkel for lading på offentlige steder, så med rekkeviddeangst svingte jeg inn på Tesla på Skøyen på jakt etter en hurtiglader.

Der ble jeg møtt av en i overkant imøtekommende bilselger. Da jeg spurte selgeren hvor lang tid det tok å lade, svarte han: «Ganske raskt, ikke verre enn at om du går på Høyer Skøyen (den mest eksklusive butikken på Skøyen), så finner du nok en måte å underholde deg på frem til bilen er ferdig.»

Det er så deilig som kvinne å bli parkert i kategorien «Shopping er min raison d’être» og det jeg drømmer om å bruke tiden min på. Jeg kunne kanskje unnskyldt ham om jeg sto der med en designerveske og lange, velstelte negler, men jeg kom rett fra trening og sto der uten sminke, i olabukse og armyjakke.

Overrasket og lettere sjokkert klarte jeg ikke å dy meg og sa bare «jeg tror jeg tar PC-en min og setter meg på kafé og jobber jeg», hvorpå han uten å skjønne at han var blitt irettesatt, svarte flørtende «bra, da har vi løst alle verdensproblemer».

På samme måte som jeg hadde fordommer mot menn som kjørte Tesla, så ble jeg møtt med fordommer mot kvinner som kjørte Tesla. Kan hende er det enklere for oss å manøvrere i en hverdag der vi har stereotypier, fordi vi da slipper å prosessere og forholde oss til store mengder informasjon om hver enkelt person vi møter. Det gjør kanskje hverdagen lettere, men det blir ikke riktigere av den grunn. Alle menn som kjører Tesla er ikke vestkantfeite og alle damer som kjører Tesla er ikke shoppinggale.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden