Debatt

Lave renter øker den økonomiske ulikheten

Børsindeksen i Oslo har økt med nesten 300 prosent siden bunnen under finanskrisen. Til sammenligning har Norges bruttonasjonalprodukt økt med anemiske 12 prosent. Lave renter er en viktig del av forklaringen, skriver Eric Nævdal.

Bilde: Pixabay

Lave renter er en subsidie til finanssektoren, og betyr at verdien av verdien på aksjer og obligasjoner øker. Og jo lavere rentene er, jo vanskeligere er det å gjøre noe med det.

Den økende ulikheten i Norge har fått betydelig oppmerksomhet i det siste, og regjeringen har nylig offentliggjort Stortingsmelding 13 som har ulikhet som tema. Både stortingsmeldingen og debatten i mediene har fokusert på arbeidsmarkedet og skattepolitikk. I den grad renter diskuteres er det først og fremst rentens rolle i boligmarkedet som er i fokus. Alt dette er viktig, men det ser ut til å være lite oppmerksomhet om hvordan en langvarig utvikling med stadig lavere renter har ført til en betydelig skjevere fordeling av formue både i Norge og i resten av den vestlige verden.

I følge en nylig rapport fra SSB er det nemlig veksten i verdien av finansobjekter som driver mye av den økede formuesulikheten, SSB 2018. Om vi skal forstå hvorfor ulikheten øker, må vi forstå at når rentene senkes, så representerer det et statlig subsidie til dem som eier alle slags formuesobjekter som for eksempel aksjer og obligasjoner. Subsidiene er både direkte i det de representerer direkte subsidier til finansbransjen og indirekte i den forstand at også de delene av finansbransjen som ikke mottar direkte subsidier, nyter godt av verdistigningen. Jeg skal her forklare begge deler.

De direkte subsidiene kommer som en følge av metoden Vestens sentralbanker bruker for å senke rentene. I turbulente tider der det er fare for arbeidsløshet og finanskrise, ønsker myndighetene å redusere renten for å stimulere investeringsetterspørsel og tilføre finansbransjen likvide midler. Dette gjøres ved at sentralbankene kjøper opp verdipapirer i markedet for priser som er høyere enn markedspris og på den måten reduserer tilbudet. Resultatet er at de som selger verdipapirer, får mer for dem enn de egentlig er verdt i markedet, og de som ikke selger opplever at verdien av porteføljen øker.

Fjell av verdipapirer

I prinsippet er dette akkurat det samme som EUs støttekjøp av landbruksprodukter for å sikre høye priser på disse. På samme måte som EU i gamle dager satt på «fjell av smør», sitter dagens sentralbanker på fjell av overprisede verdipapirer som ikke kan selges uten at finansmarkedene kollapser. Det er en underkommunisert sannhet at finansbransjen nyter godt av politikkinstrumenter som økonomer og de fleste politikere for lengst har stemplet som ineffektive og foreldede i andre sektorer. Det man oppnår med disse støttekjøpene, er den ønskede rentenedgang. I tillegg blir de som eier verdipapirer, rikere siden prisen på disse øker. Siden det gjerne er de som allerede er rikest som eier slike verdipapirer, medfører disse oppkjøpene en skjevere formuesfordeling.

For å forstå de indirekte subsidieeffektene av reduserte renter kan det være greitt å ta utgangspunkt i et enkelt regnestykke. Om Per eier en aksje som gir et utbytte på 10 kroner i året, og bankrenten er 2 prosent, spiller det ingen rolle for Per om han fortsetter å eie aksjen eller å ha 500 kroner i banken siden avkastningen er den samme. Har man 500 kroner på bok og renten er 2 prosent, får man nemlig 10 kroner i renter hvert år. Verdien på aksjen er da nettopp 500 kroner siden Per kan selge aksjen og sette pengene i banken og være like fornøyd. Hva skjer så om renten i banken går ned til 1 prosent? Da må bankinnskuddet økes til 1000 kroner for at man skal få samme avkastning på 10 kroner i året og det blir den nye verdien på Pers aksje. Pers aksje har doblet sin verdi uten at Per har leet på en finger, men fått en fin presang fra verdens sentralbanker.

Børsen opp 300 prosent

Dette er en vesentlig del av forklaringen på at børsindeksen i Oslo har økt med nesten 300 prosent siden bunnen under finanskrisen. Målt siden toppen før finanskrisen er veksten på 75 prosent. Til sammenligning har Norges bruttonasjonalprodukt (korrigert for inflasjon) i samme periode økt med anemiske 12 prosent. Om vi korrigerer for offentlig sektor, blir ikke bildet stort bedre. Veksten i privat sektor er på under 1 prosent i året, og totalt ca 13,5 prosent over perioden. Fallet i rentene har således gjort aksjeindekser nærmest frikoblet fra den underliggende verdiskapning.  

Hvordan havnet vi så i denne situasjonen? Siden ca 1990 har ethvert tegn på at rentenivået økes, trigget en finanskrise med påfølgende rentereduksjon. Renteøkning på slutten av 90-tallet trigget dotcom-kollapsen. Renteøkninger på midten av 2000-tallet trigget Finanskrisen. Fjorårets minimale renteøkning trigget et betydelig fall i aksjekurser som varte helt til USAs sentralbank fortalte markedene at videre renteøkninger var blitt mindre sannsynlige. Enhver profesjonell aktør i finansmarkedene vet at om det blir litt turbulente tider i aksjemarkedet, kommer Vestens sentralbanker løpende og drysser penger utover trengende finansinstitusjoner slik at rentene blir lavere enn det de var før turbulensen begynte. Jo lavere renten blir, jo mer trengende er finansmarkedene.

Det er dessverre slik at jo lavere renten er, jo større er effekten av økonomiske fluktuasjoner. Om renten øker fra 5 prosent til 6 prosent er det alvorlig for finansmarkedene, men om renten øker fra 1 prosent til 2 prosent, er det ragnarok. Det er nemlig slik at jo lavere renten er, jo større er verdifallet på en aksje om renten øker med en gitt mengde. Det vil sentralbankene gjerne unngå. Ikke minst siden ragnarok i finansverdenen automatisk utløser dommedag i realøkonomien. Og jo større finansbransjen er, desto verre blir dommedag for oss andre. Dette er en selvforsterkende prosess. Jo mer rentene senkes, jo større blir finansbransjen. Jo større finanssektoren blir, jo mer må rentene senkes for å reparere en finanskrise.

Voksende finanssektor

Og finanssektoren har vokst. I følge Finansforbundet vokste den norske finanssektorens andel av verdiskapningen fra 2 prosent til over 7 prosent i perioden 2000 til 2013. En utvikling som gjenspeiles i mange andre land. Verdens sentralbanker har således malt seg inn i et hjørne med maling som ikke tørker. Skal vi få normale renter må noen få maling på føttene.

Dessverre er det grunner til at vi må frykte verre ting enn som så. Etter den søte kløe med stigende aksjekurser som følge av lavere renter, kommer den sure svie i form av lav avkastning på overpriset kapital. Da er det ikke noe moro å være investor, så finansmarkedene går på jakt etter investeringer som gir høyere avkastning. Den voldsomme markedsføringen av forbrukslån som vi har sett de senere år, er et symptom på dette. Problemet er selvfølgelig at når finanssektoren går på jakt etter høyere avkastning, får de høyere risiko med på kjøpet. Når slik risiko blir systemisk, får man før eller senere en ny finanskrise.

Dessverre ser det ikke ut som norske myndigheter har tatt disse forholdene innover seg. Siv Jensen gjorde i fjor rentemekanismen til det viktigste virkemiddelet for å bekjempe dårlige konjunkturer. Det hun faktisk gjorde da, var å love at det norske samfunnets viktigste måte å stimulere økonomien på er å gi milde pengegaver til de rikeste i dette landet. Man kan ikke annet enn lure på om hun selv skjønte hva hun gjorde.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden