Kommentar

Lavere skatt til de fleste

Republikanernes skattereform er først og fremst utformet i Senatet, under ledelse av Mitch McConnell.

Bilde: Gage Skidmore CC 3.0.

Republikanernes skattereform øker budsjettunderskuddet, men ikke dramatisk. De som betaler mest skatt får størst lettelser, men også de fleste i middelklassen slipper lettere unna.

Det er amper stemning i Kongressen rundt republikanernes skattereformpakke, som ble vedtatt i Senatet lørdag morgen. Demokratene klager på at den er drevet igjennom på kort tid, med det manglende innsyn og muligheter for privilegier for gode lobbyister som det medfører. De påstår også at bare de rike tjener på den. Republikanerne klager på at modellverktøyet som brukes til å beregne effekten på økonomisk vekst undervurderer denne, og dermed overvurderer hvor mye underskuddet vil øke som følge av reformen.

Men det burde være få overraskelser i denne reformpakken. Med en republikansk Kongress og en republikansk president er dette omtrent som man kunne forvente. Og den er først og fremst Kongressens – Mitch McConnells og Paul Ryans reform, mer enn Donald Trumps.

La oss se på de viktigste delene.

I den versjonen som Representantenes Hus vedtok, var det en forenkling ved at trinnene i inntektsskatten ble endret og antallet redusert, noe også Trump hadde foreslått. I Senatets versjon beholdes de syv trinnene, men satsene reduseres for de aller fleste.

Samtidig gjøres det endringer i bunnfradrag, og skattefradraget for barn øker. Senatets versjon gir større barnefradrag enn Husets. Marco Rubio og Mike Lee kjempet hardt for å utvide dette fradraget, slik at det også kom dem som tjener for lite til å betale inntektsskatt, men betaler trygdeavgift, til gode. De betalte for dette gjennom mindre kutt i bedriftsbeskatningen. Rubio tapte.

De aller fleste får lettelser

Det er også en rekke andre endringer, blant annet i fradrag, som gjør at noen får økt skatt, men de fleste må betale mindre. Den høyeste skattesatsen reduseres lite, i motsetning til i tidligere skattereformer. Den justeres ned fra 39,6 til 38,5 prosent i Senatets versjon, og den slår inn på et høyere nivå. Når så lite skjer på toppen, bør det ses i lys av de store lettelsene som gis i bedriftsbeskatningen. De rike får sitt der.

Det bør også nevnes, som Economist påpeker 23. november, at USA har et av Vestens mest progressive skattesystemer. (Når det ikke omfordeles spesielt mye samlet sett, er det fordi overføringene er lavere, og ikke spesielt rettet mot de fattige). Denne skattereformen endrer ikke på det. Den rikeste prosenten betaler i dag 27 prosent av føderale skatter, og får 18 prosent av lettelsene.

Jeg gjengir en tabell fra Joint Committee on Taxation (JCT), som viser hvor mange i hver inntektsgruppe som får lettelser og skjerpelser i 2019. Her er alle skatteendringene samlet beregnet.  Som vi kan se, vil de aller fleste få lettelser, uansett inntektsgruppe. Unntaket er de med aller lavest inntekt, som betaler lite eller ingenting i skatt i dag. Med årene blir lettelsene litt mindre, ettersom trinnene i inntektsskatten ikke inflasjonsjusteres. (En alternativ utregning av fordelingsvirkningene gjort av liberale Tax Policy Center finnes her). Washington Post sjekket demokratenes påstand om at middelklassen rammes, og ga den strykkarakter.

Senere økninger?

Lettelsene i inntektsskatten, i motsetning til lettelsene i bedriftsbeskatningen, utløper formelt sett i 2025. Dette skyldes senatets regelverk, som begrenser hvor mye det langsiktige budsjettunderskuddet kan øke gjennom rene flertallsvedtak (i motsetning til vedtak der minst 60 stemmer stiller seg bak – se Byrd Rule). Venstresiden bruker disse tallene til å hevde at når disse skattelettelsene forsvinner, så vil middelklassen rammes (se tabellen for 2027 her).

Men det er svært lite realistisk at dette vil skje så lenge republikanerne styrer, dersom da ikke Kongressen skulle bli vesentlig mer opptatt av budsjettunderskuddet og reagere med å øke skattene istedenfor å redusere utgiftene. George W. Bushs lettelser fra 2001 og 2003 hadde samme solnedgangsklausul. De ble forlenget for de aller fleste inntektstakere under Obama, med demokratenes støtte. Bare de med høyest inntekt måtte til slutt se sine satser stige igjen. Og disse får altså ikke vesentlige lettelser denne gangen.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Å frivillig si nei til en subsidie er ikke en skatteskjerpelse.

En rekke meningsmålinger viser at skattereformen er upopulær i folket. Jeg tror at dette skyldes at det meste som nå forbindes med republikanerne og Trump er upopulært, og ikke minst at middelklassen ikke tror de selv får lettelser. For eksempel viser en Quinnipiac-måling fra midten av november at 16 prosent av amerikanerne tror at de får en lettelse, mens 35 prosent tror at de får høyere skatter. Når disse lettelsene faktisk tikker inn på konto, kan republikanerne håpe på en opptur. Josh Kraushaar i National Journal forklarer dette nærmere her.

Du kan velge bort helsesubsidier

”Individual mandate”, altså plikten til å tegne helseforsikring dersom man ikke er dekket av offentlige eller arbeidsgiver-ordninger, avskaffes. Dette var ikke med i Husets versjon, men når disse skal samordnes, vinner nok Senatets versjon. Dette gir en budsjettinnsparing beregnet til 338 milliarder over ti år, fordi færre da får tilgang til føderale subsidier som gis til mange av dem som tegner forsikring. Kritikere regner dette som en skatteskjerpelse, men det er en merkelig logikk. Å frivillig si nei til en subsidie er ikke en skatteskjerpelse.

Når det er sagt: Mange er redde for at når tvangen til å tegne forsikring bortfaller, vil forsikringsmarkedene komme i en dødsspiral. De yngre og friske betaler en høyere premie enn de aktuarmessig skulle gjøre, og vil derfor være fristet til å la være å forsikre seg. Det gir en sykere forsikringspool, høyere premier, flere som dropper forsikring etc.

Kongressens Budsjettkontor (CBO) mener at å ta bort den tvungne forsikringen vil føre til en slik negativ effekt, altså at endringen ikke bare gir folk muligheten til å velge bort helseforsikringen til dagens premier, men at den fører til økte premier, slik at flere føler seg tvunget til å velge den bort. Virkningen er usikker og det er sterkt delte meninger om dette. Blant innvendingene er at høyere offentlige subsidier når premiene stiger kan begrense effekten, men det kan jo tenkes at republikanerne vil forsøke å kutte i disse subsidiene. Dessuten har boten for ikke å tegne forsikring vært såpass lav at mange av de med minst risiko allerede har valgt boten.

Death tax reduseres

Arveavgiften kuttes betydelig ved at det skattefrie beløpet, som allerede er svært høye USD 5,5 million, slik at svært få rammes, dobles. I Husets versjon fases avgiften helt ut fra 2024. Dette er en skattelettelse for de rike. Men Sverige avskaffet arveavgiften enstemmig i 2004, og Norge i 2014, etter at Stoltenberg hadde redusert den. Håpet er at denne bedringen for næringslivet vil gi økt økonomisk vekst.

Bedriftsbeskatningen kuttes kraftig. Skatten på overskudd er i dag 35 prosent på føderalt nivå.  Delstatene kan legge skatt på toppen, slik at den i gjennomsnitt er nær 39 prosent samlet, som er helt på toppen i OECD-området. Men USA har mange fradrag, unntak og smutthull, slik at den effektive satsen ligger lavere, men likevel nær toppen i OECD. (Det er mange ulike måter å regne dette på, men mye brukte anslag ligger på drøye 27 prosent).

Nå kuttes satsen til 20 prosent. Det er meningen at det samtidig skal ryddes i smutthullene, men akkurat hvordan dette blir, er for meg uklart i skrivende stund. I Senatets versjon utsettes reformen til 2019, så det er tid til å finne ut av detaljene.

Det ligger også inne lettelser i beskatningen av såkalte pass through-selskaper, som er ment å gi fordeler for småbedrifter, men også gjerne vil komme andre (blant annet Trump selv) til nytte. De som er interessert i detaljer om denne ordningen kan lese her.

”Repatriering” av gammelt overskudd

USA beskatter i motsetning til andre OECD-land også inntekter bedriftene har i utlandet, men med fradrag for skatt betalt der. Det fører til at mange selskaper har store pengebinger som i skattemessig forstand ikke er repatriert. Nå avskaffes denne ordningen, og de oppsamlede inntektene kan ”tas hjem” til USA mot å betale en skatt på 14,5 prosent.

I realiteten befinner allerede en stor delmesteparten av disse pengene seg i USA. Adam Looney ved Brookings forklarer:

”U.S. multinational corporations can defer paying tax on profits they earn abroad indefinitely by agreeing not to use the earnings for certain purposes, like paying dividends to shareholders, financing domestic acquisitions, guaranteeing loans, or making investments in physical capital in the U.S. In short, the rules prohibit a company from using pre-tax money in transactions that benefit shareholders.”

Håpet er at disse store lettelsene vil øke investeringene i USA, og at virksomhet flagges hjem. Hvorvidt dette vil skje, og omfanget av det, er det svært delte meninger om blant økonomene. Blant annet vises det til at mange av de multinasjonale selskapene allerede har store likvide midler i USA. Det er altså ikke mangel på penger som hindrer dem i å investere hjemme. Looney viser for eksempel til at et moratorium i 2004, altså at pengene kunne ”tas hjem” med sterkt redusert skatt, ikke ga målbart utslag i investeringene.

Gjelden øker

Skattelettelsene i denne pakken er ikke betalt for gjennom tilsvarende kutt. Det offentliges gjeld øker med omkring 1000 milliarder dollar over en 10-årsperiode, når dynamiske effekter, altså stimulans til økonomien og dermed skattegrunnlaget, er tatt med. (Uten slike effekter øker gjelden med omkring 1,4 billioner). Her er det riktignok to motstridende effekter – stimulans via lavere skatter, og at veksten trekkes ned gjennom økt statsgjeld.

Hvor store disse effektene er, vil det alltid være faglig strid om, men når republikanerne påstår at de er så store at underskuddet ikke øker, er det basert på urealistiske forutsetninger. For en introduksjon til noen av de modellene som forsøker å beregne effektene, anbefaler jeg Robert VerBruggens kommentar.

Fra et statsfinansielt ståsted ligger altså problemet på utgiftssiden.

Demokratene hevder at når budsjettunderskuddet øker, så vil det på ett eller annet tidspunkt komme kutt i utgiftene, som da i størst grad vil ramme fattige og lavere middelklasse. Denne teorien har sitt motstykke på høyresiden, der mange har hevdet at det ikke er mulig å kutte utgiftene før inntektene går kraftig ned, såkalt ”starve the beast”. Men lite tyder på at teorien faktisk stemmer. Lavere skatter som ikke balanseres av utgiftskutt, fører ikke til lavere utgifter frem i tid. De fører ganske enkelt til økte budsjettunderskudd.

Underskuddsøkningen ikke dramatisk

Hvor stor er egentlig denne økningen, altså omkring 100 milliarder i året? Først er det viktig å ha kjenne utgangspunktet. Budsjettunderskuddet er for tiden omkring 3 prosent av BNP. Kongressenes budsjettkontor lager fremskrivninger (se s. 13) basert på dagens lovverk, som trolig undervurderer utgiftsveksten. Før skattevedtakene regnet CBO med at underskuddet ville øke til omkring 5 prosent av BNP i 2027, eller nærmere 1,5 billioner dollar i året. I tiårsperioden er det akkumulerte underskuddet drøye 10 billioner. Skattereformene legger en ekstra billion på toppen av dette.

Før skattereformen øker inntektene med en drøy halv prosent av BNP. Selv med disse skattelettelsene, vil statens inntekter som andel av BNP være ganske stabile. Fra et statsfinansielt ståsted ligger altså problemet på utgiftssiden, som er beregnet å øke med nesten tre prosentpoeng de nærmeste ti årene. Men demografiske endringer gjør det vanskelig å unngå utgiftsvekst. Republikanerne er riktignok villige til å kutte en del i veksten i helseutgiftene, men viser ingen vilje til å kutte i pensjonene, og er pådrivere for økte forsvarsutgifter.

Washington Post har en grei oversikt over forskjellene på vedtakene i Huset og Senatet. Skattereformen er først og fremst forhandlet frem av republikanerne i Kongressen, og Trump har spilt en perifer rolle. Nå kan han komplisere innspurten ved å blande seg inn, slik at han også får satt sitt merke på den. Søndag antydet han at satsen for bedriftsbeskatningen kunne økes til 22 prosent, for å finne rom for ytterligere kutt i den personlige inntektsskatten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden