Debatt

Lavmål om nyliberalisme

Mitt relativt sobre historiske arbeid om nyliberalismens historie er blitt grovt fordreid og latterliggjort av en tungt næringslivsfinansiert publikasjon, skriver Ola Innset.

Kristian Meisingset manipulerer og fordreier.

For å hanskes med kritikk av eller forskning på fenomenet nyliberalisme har Minerva tidligere konsentrert seg om de svakeste delene av populærvitenskapelige artikler om emnet, for så å drive unyansert harselas med dette. Kanskje bør jeg derfor ta det som en kompliment at Kristian Meisingset ikke har klart å finne godt nok stoff for dette i mine mange artikler, og derfor har måttet benyttet en litt annen teknikk i sitt uredelige forsøk på å diskreditere undertegnede og Linn Stalsberg.

Under en debatt Bergen Litteraturhus i forrige uke forsøkte Meisingset stadig å få meg og Stalsberg til å svare på hvilke partier som er og ikke er nyliberalistiske. I en artikkel i tidsskriftet Røyst om nyliberalisme som en «politisk rasjonalitet» skrev jeg for et par år siden at «spørsmålet ikke er hvem av våre politikere som er eller ikke er nyliberale», men at det heller er slik at «vi alle, også borgerne, er nyliberale i varierende grad». Jeg gjentok dette i debatten, men uten særlig sjanse for å utdype. Også etter debatten kom spørsmålet opp, og jeg gjentok min uvilje mot å kategorisere partiene. Noen ganger kan det være nyttig å tenke forbi skiller i norsk partipolitikk for å forsøke å forstå politiske ideer, hvor de kommer fra og hvordan de fungerer i samfunnet som helhet. Man kan synes at dette er en dårlig analyse, men det er ikke poenget – jeg sa og har sagt helt spesifikt at mitt formål ikke er å klassifisere norske partier etter hvorvidt jeg synes de er nyliberale.

Les også Kristian Meisingset: Arbeiderpartiet er et nyliberalistisk parti.

Likevel klarte Meisingset å skrive en artikkel hvor tittel, ingress, og sosiale medier-tekst alle fastslår at jeg mener Arbeiderpartiet er et nyliberalistisk parti. Meisingset har altså satt alt inn på å få meg til å si dette sånn at han kunne skrive denne teksten etterpå, og når han ikke klarte det har han skrevet den likevel. Det var relativt tydelig under debatten at Meisingset ikke var forberedt eller interessert i å ta inn over seg andres (velfunderte) perspektiver. Siden han var så pass hyggelig da jeg traff ham er det likevel en eiendommelig erfaring å oppleve at man er blitt utsatt for en slik taktikk. Jeg har forståelse for at Minerva ikke er en akademisk publikasjon og at de må forsøke å gjøre stoffet tilgjengelig og relevant for sine lesere, men denne manipuleringen og fordreiningen anser jeg som noe av et lavmål.

I løpet av sin tekst, nevnte debatt og i diverse Facebook-diskusjoner har Meisingset nå hevdet både at nyliberalisme kun er et skjellsord oppfunnet av venstresiden, at nyliberal politikk egentlig har vært en suksess for folk flest, og også at nyliberalismen egentlig ikke har noen påvirkningskraft (politikken har ifølge ham visstnok beveget seg mot venstre de siste tiårene). Hver for seg er punktene verdt å diskutere, men han kan jo umulig mene alle tre tingene samtidig – nyliberalismen kan ikke både ikke finnes, ha ført til en bedre verden full av økt velstand og solidaritet, og ha tapt hegemoniet mot venstresiden. Meisingset er åpenbart ute av stand til å ha en redelig debatt om spørsmålet og avslører seg selv som propagandist.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, nå bare 1,- ut april!

Tenketanker

Det stemmer at jeg under debatten snakket en del om tenketanknettverket Atlas Network, som er satt sammen av 450 tenketanker i nærmere hundre land, blant annet Civita. (Minerva stod også oppført som medlem, men er nylig blitt fjernet fra listen.) Linn Stalsberg og en rekke andre sosiologer hevder at nyliberalistiske ideer om et samfunn basert på konkurranse nærmest er blitt til en slags «sunn fornuft». For å konkretisere hvordan en slik påvirkning kan ha foregått er det nyttig å studere dette nettverket, som utgår fra organisasjonen The Mont Pelerin Society. Disse organisasjonene eksisterer. De er ofte svært godt finansiert av kapitalinteresser. På ulike vis forsøker de å påvirke politikken og den offentlige samtalen i landene de operer i. Noen ganger lykkes de.

Dette er ikke en konspirasjonsteori.

Det er på ingen måte slik at dette nettverket styrer verden eller har fått alt slik de vil. Kanskje er det ikke en gang særlig godt koordinert, men det eksisterer jo, og Kristin Clemet har selv skrevet om viktigheten av å oppnå «problemformuleringsprivilegiet» i norsk politisk debatt. De politiske endringene som av akademikere på mange felter omtales som nyliberalistiske ble gjerne introdusert som svar på problemer: stagnasjon kombinert med inflasjon, ineffektivitet i offentlig sektor, penger under bordet i boligmarkedet osv. Det er greit nok at enkelte politiske aktører anså dette som rasjonelle løsninger på reelle problemer, kanskje til og med «sunn fornuft». For historikere som ønsker å forstå endringsprosesser er det imidlertid avgjørende å se på hvorfor noe ble forstått som et problem i utgangspunktet, og hvorfor noen løsninger ble foretrukket framfor andre.

Kanskje har jeg nå fått oppleve tenketankenes arbeid på nært hold.

Da er det relevant å se på det svært omfattende tenketank-nettverkets rolle i å påvirke beslutningstakere, opinionen, og i dette tilfellet også økonomifaget. Civita ble ikke etablert før i 2003, men lenge før den tid hadde økonomifaget tatt sjumilssteg til høyre, noe det kan argumenteres for at påvirket politikkutformingen i det Arbeiderparti-styrte Norge på 1990-tallet. Prosessene det her er snakk om er uryddige og kompliserte, men dersom man avviser dette nettverkets rolle som en spinnvill konspirasjonsteori og «helt ute» vil jeg hevde at man også mister muligheten til å forstå et viktig aspekt ved vår samtidshistorie. Civita og Minerva nekter jo ikke for at de finnes eller at de forsøker å påvirke samfunnet. Blir det kun en konspirasjonsteori dersom man hevder at de noen ganger lykkes?

Meisingset setter meg i forbindelse med «populistiske bevegelser som opererer med grovt forenklende virkelighetsbilder», men jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i dette. Snarere forsøker jeg som oftest å vise hvor komplisert, sammensatt og uklar fortida er. Kanskje har jeg nå fått oppleve tenketankenes arbeid på nært hold, når mitt relativt sobre historiske arbeid om nyliberalismens historie er blitt grovt fordreid og latterliggjort av en tungt næringslivsfinansiert publikasjon. En ubehagelig, men lærerik opplevelse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden