Politikk

Leder han en revolusjon? Polens vei bort fra demokratiet? Én ting er sikkert: Jaroslaw Kaczyński gir seg ikke.

– Det PiS er i gang i Polen med kan sees på som en revolusjon – fordi den er styrt av én mann, forteller Andrzej Stankiewicz fra den polske avisen Onet til Minerva.

Bilde: Piotr Drabik / CC-BY-2.0

WARSZAWA: En reportasje fra landet som er blitt delt i to.

Jeg vandrer gjennom Warszawa sentrum for første gang. At den polske hovedstaden er en by er full av kontraster, visste jeg fra før, men når jeg ser det i levende live, er det enda tydeligere enn jeg hadde trodd: Her er glossy kjøpesentre side om side med stram, kommunistisk arkitektur. Den ikoniske skyskraperen Palace of Culture of Science, en gave fra Stalin, er et naturlig gravitasjonspunkt – jeg blir fortalt at den både er elsket og hatet.

Det regner tett, og det passer bra – jeg skal tilbringe mesteparten av tiden innendørs. Jeg er her for å høre mer om den politiske situasjonen. Den polske regjeringens politikk har de to siste årene ført til overskrifter verden over. Budskapet er at Polen beveger seg i en autoritær retning, og at nasjonalismen blomstrer. Etter at de fikk flertall i parlamentet, har regjeringspartiet (PiS) tatt skritt som med vestlige, liberale øyne virker dypt problematiske for et demokratisk land:

De jobber med å få mest mulig kontroll over konstitusjonsdomstolen og stramme inn på abortloven og kvinners rettigheter. De mest drastiske lovforslagene har så langt ikke blitt gjennomført på grunn av internasjonale protester, men mye har likevel skjedd: Blant annet har journalister og ledere for viktige kulturinstitusjoner fått sparken som følge av nye lover for medier og kultur. De har konsekvent blitt erstattet med folk som regjeringen selv har valgt ut.

Norge opplevde nylig det samme med forvaltningen av EØS-midlene, som skal være uavhengig, men som den polske regjeringen ville ta kontroll over – så langt uten å lykkes.

Vanskelig for journalister

Hva er det egentlig som skjer i Polen? Hvordan kan det ha seg at det nasjonalkonservative har blitt så dominerende i landet som på mange måter ble Vestens kjæledegge, selve symbolet på at en fredelig overgang til demokrati og velstand var mulig, etter kommunismens fall?

Hvorfor stemte folket bort den regjeringen som ledet dem gjennom en periode med historisk høy økonomisk vekst til å bli EUs sjette største økonomi? Og hvordan kan et parti som stadig havner på kant med EU være så populært i et land der skyhøye 80 prosent sier at de føler seg som EU-innbyggere, ifølge siste Eurobarometer?

Bak den situasjonen som journalistene prøver å gi et bilde av, er et land som har opplevd flere historiske traumer enn de fleste kan forestille seg.

Bak den situasjonen som journalistene prøver å gi et bilde av, er et land som har opplevd flere historiske traumer enn de fleste kan forestille seg. Det som skjer i Polen er nok mer komplekst enn det utenlandske medier beskriver, selv om det ikke betyr at overskriftene er feil. Er det riktig som polakkene jeg kjenner sier, at selv om regjeringen går for langt, så er de ikke så forskjellige fra tidligere regjeringer som det mediene vil ha det til?

Mens utenlandske medier har fri tilgang til opposisjonen i Polen, har PiS og deres støttespillere nesten sluttet å la seg intervjue. Det kan man jo argumentere for at er PiS’ eget problem. Men det fører like fullt til at det er vanskelig å få frem nyansene.

Les også: Jan Arild Snoen om demonstrasjonene på Polens nasjonaldag. «Vi vil ha Gud.»

Vestens kjæledegge

Jeg går forbi nok et neon-glinsende kjøpesenter. Selv har jeg alltid hatt inntrykk av at polakkene har omfavnet rollen som Vestens kjæledegge. Mens jeg i andre østblokkland har møtt en nostalgi knyttet til kommunisttiden, har mine polske venner alltid aspirert mot Vesten.

Et eksempel er reaksjonen til min polske nabo i tidligere Øst-Berlin da jeg kom hjem med en lokalprodusert sekstitallskjole fra en av Berlins trendy bruktbutikker. Selv var jeg strålende fornøyd, men vennen min fnøs. Hvorfor ville jeg gå rundt med dette plagget fra en svunnen tid, når jeg hadde råd til å plukke opp siste mote hos en av de amerikanske kjedene langs Kurfürstendamm?

Det samme gjaldt Berlins gamle «ostalgiske» kneiper med inventaret bevart fra kommunisttiden, som nå er overfylt av hipstere. Selv var jeg fascinert, mens min nabo helst gikk rett forbi dem – han foretrakk Starbucks.

En selvstendig stemme

Kafé Czytelnik ligger i samme kvartal som det polske parlamentet og var et kjent møtested for intellektuelle under kommunismen.

Ingebjørg Sofie Larsen

Jeg møter Andrzej Stankiewicz, politisk kommentator i Polens største nettavis Onet, i kjellerkafeen Czytelnik, som nesten er uforandret siden kommunisttiden. Her er bord og stoler helt enkle, gardinene trukket for. Bak disken serveres kaffe og lunsjretter til en slikk og ingenting.

Vi befinner oss i samme kvartal som det polske parlamentet, og Stankiewicz forteller at Czytelnik ikke er en hvilken som helst kafé. I kommunisttiden var den et kjent møtested for skuespillere, kunstnere og intellektuelle, og under den forrige regjeringen var den hovedkvarter for det liberalkonservative og kristendemokratiske regjeringspartiet Borgerplattformen, som holder til i samme bygning.

Stankiewicz er en av de få som ikke har tatt side i konflikten mellom PiS og opposisjonen.

Stankiewicz er en av de få journalistene som ikke har tatt side i konflikten mellom PiS og opposisjonen. Da Borgerplattformen styrte, var han kritisk til regjeringen. Nå er han kritisk til mye av det PiS gjør, men han forsøker å være en selvstendig stemme og regner seg ikke som en del av opposisjonen.

Som med andre meningsbærere på den konservative siden var det vanskelig å overtale Stankiewicz til å la seg intervjue. En vanlig fordom er at vinklingene er ensidige, og at vestlige medier omtaler den autoritære og nasjonalistiske utviklingen uten å søke en dypere forståelse av Polen.

Andrzej Stankiewisz er en av få journalister som ikke har tatt side i konflikten mellom PiS og opposisjonen.

Kancelaria Premiera (CC Public Domain)

Skandaler

Nå venter jeg spent på kommentatorens diagnose av situasjonen i landet. Han forteller meg at den kan deles i tre:

For det første var velgerne ganske enkelt klare for noe nytt etter åtte år med samme regjering. Borgerplattformen hadde dessuten mistet tillit i folket etter flere skandaler i løpet av regjeringsperioden.

En slik episode var den såkalte «Waitergate-skandalen», der flere regjeringsmedlemmer ble avlyttet i hemmelighet på en restaurant i Warszawa. Opptaket avslørte alt fra vulgære kommentarer med seksuell ladning til antydninger om korrupsjon. Det var for eksempel snakk om at man skulle be sentralbanken om hjelp til å bli gjenvalgt. Skandalen ble tung å bære for Borgerplattformen, og den endte med at fire ministre måtte gå av.

Mange følte at de hadde ofret mye etter kommunismens fall, blant annet hadde pensjonene var blitt halvert.

For det andre var folk lei av å vente på at de skulle få noe igjen for de økonomiske ofrene de hadde gjort etter 1989. Selv om økonomien gikk bra, var det vanskelig for familiene på landsbygda å se resultatene av Borgerplattformens markedsliberale politikk. Mange følte at de hadde ofret mye etter kommunismens fall, blant annet var pensjonene blitt halvert.

Det forsto partileder Kaczyński i PiS, som sitter med den reelle makten i landet – selv om han hverken er statsminister eller president. Kaczyński lanserte et tiltak som er kjent som 500+, en barnetrygd for familier med flere enn to barn. Det gjorde ham ekstremt populær hos de store familiene på landsbygda i Polen, en viktig del av velgergrunnlaget.

Skjult spill

Den delen av Stankiewicz’ diagnose som gjør at det som skjer i Polen kan kalles en revolusjon, handler imidlertid om hevn og å ville skrive historien etter 1989 om igjen:

Etter kommunismens fall hadde man ikke noe skikkelig rettsoppgjør i Polen. Mange som var en del av eliten før transformasjonen, fikk sentrale stillinger også etterpå. Det har ført til en oppfatning om at et «skjult spill» gjennomsyrer samfunnet. Den går ut på at de som har suksess, har det fordi de hadde de rette kontaktene under kommunisttiden, og at de viktige avgjørelsene tas bak lukkede dører.

Det kommentatoren forteller, stemmer med det jeg har hørt fra flere polakker i min egen generasjon, nemlig at det fremdeles er mye man ikke snakker om både innad i familiene og mellom familier. Har familien klart seg bra og barna fått god utdannelse, er det en stor sjanse for at det skyldes kontakter. Samtidig har de aller fleste familier kjent på en følelse av skam etter at arkivene fra kommunisttiden ble åpnet for offentligheten. Mange har på den ene eller den andre måten hatt forbindelser som før var skjult, og som nå sees på som skambelagte.

PiS-leder Kaczyński lovet polakkene å få slutt på det skjulte spillet. Han lovet dem en ny start.

PiS-leder Kaczyński lovet polakkene å få slutt på det skjulte spillet. Han lovet dem en ny start. Men samtidig ville han, ironisk nok, bygge sin egen versjon av det som under kommunisttiden het «Nomenklatura»: et nettverk av «sine» i medier, kultur- og samfunnsliv. Og ikke minst i rettssystemet, der han ville la regjeringen utnevne dommerne i konstitusjonsdomstolen, en reform som president Andrzej Duda i denne omgang la ned veto mot.

Les også: «Vi vil ikke dø med Vesten.» Intervju med journalistlegenden Jacek Zakowski.

Revolusjon

For mange av dem som har fått viktige posisjoner under PiS, har det vært en oppreisning, siden de var «tapere» og stod på sidelinjen etter 1989 og under Borgerplattformen. Derfor kan PiS på mange måter kalles et hevnparti – de vil gi samfunnet sin «rettmessige» organisering. Det at Kaczyńsk ikke eier nåla i veggen, gir ham troverdighet: Han bor i en liten toromsleilighet sammen med en katt, noe som styrker oppfatningen om at partilederen ikke gjør noe for penger, men for landets interesse.

– For å forstå hva som skjer i Polen nå, må du forstå hva Jaroslaw Kaczyński vil. Andrzej Stankiewisz.

– For å forstå hva som skjer i Polen nå, må du forstå hva Jaroslaw Kaczyński vil. Han vil spole tilbake til 1989 og lede en ny revolusjon, konkluderer Andrzej Stankiewisz.

Smolensk-ulykken

Når opposisjonen skal fortelle om hva som har skjedd i Polen, legger de vekt på det samme som vestlige medier: at PiS og Kaczyński truer det liberale demokratiet ved å ville kontrollere det i alle ledd. At det finnes to så forskjellige bilder av den polske virkeligheten, har ført til en enorm polarisering blant polakker flest. De aller fleste jeg snakker med, nevner at flyulykken i Smolensk i 2010 er en enkeltstående hendelse som har forsterket polariseringen.

Jaroslaw Kaczyńskis tvillingbror og daværende president Lech var blant de 117 passasjerene som omkom i flyulykken, der det var politikere fra flere partier ombord. I ettertid har PiS-lederen anklaget Donald Tusk og Borgerplattformen for å ha tvunget pilotene til å lande i Smolensk, til tross for dårlige værforhold, og dermed implisitt anklaget dem for brorens død.

Et annet usikkerhetsmoment knyttet til flyulykken er at russiske myndigheter har holdt tilbake bevis, mens Borgerplattformen er blitt beskyldt for ikke å presse russerne hardt nok og kreve full adgang til ulykkesstedet. Etter at PiS kom til makten, er blant annet flere av likkistene fra ulykken blitt åpnet, noe som har avslørt at flere kroppsdeler var plassert i feil kiste. Det har Borgerplattformen tidligere benektet. Dermed blir opplevelsen av å ikke vite hva eller hvem man skal tro på, komplett.

Polarisering

–  Besettelsen etter å oppklare Smolensk-ulykken har radikalisert PiS og Jaroslaw Kaczyński.

Det forteller Jakub Dymek, som jobber for et tidsskrift og aktivistisk politisk plattform som kaller seg Politisk Kritikk. I Norge ville den sosialdemokratisk orienterte plattformen kunne sammenliknes med Agenda, men i polsk sammenheng er den ekstremt venstreorientert, med tanke på at ingen partier på venstresiden for tiden er representert i det polske parlamentet.

– Mens man før hadde TV-debatter der meningsmotstandere diskuterte med hverandre, skjer det knapt lenger, sier Jakub Dymek.

Maciej Komorowski (CC BY-NC-ND 2.0)

Dymek mener PiS sin suksess bør sammenliknes med populisme andre steder i verden, som Brexit og valget av Trump. Frykt for innvandrere og ønsket om å bevare de tradisjonelle og katolske verdiene, står sterkt i Polen. Etter at «alt» ble liberalt over natten i 1989, fikk det liberale dominere innen alt fra politikk til kunst og kultur. Det førte til store komplekser hos de som ikke støttet utviklingen, kanskje særlig kulturelt, sier Dymek.

– PiS har blitt ekstremt opptatt av å påvirke og kontrollere folks synspunkter på flyulykken og det som skjedde i 1989. Jakub Dymek.

Men forskjellen på Polen og mange andre land er altså at PiS er blitt enda mer radikalisert, mener han:

– PiS har blitt ekstremt opptatt av å påvirke og kontrollere folks synspunkter på flyulykken og det som skjedde i 1989, forteller Dymek. Sakte, men sikkert har PiS for eksempel begynt å hindre folk i partiet i å uttale seg til pressen.

Igjen står en samfunnsdebatt som er polarisert til beinet.

– Mens man før hadde TV-debatter der meningsmotstandere diskuterte med hverandre, skjer det knapt lenger, sier Dymek. Mens han selv tidligere ble invitert inn som ekspert og kommentator til de statlige mediene, forteller han at han nå er blitt bannlyst, på lik linje med andre politiske motstandere.

Fortellingen om et samfunn som har blitt polarisert går igjen hos absolutt alle jeg snakker med i Warszawa. Mange understreker at radikaliseringen gjelder begge sider: Også opposisjonen – og mediene som støtter den, for eksempel Polens største avis Gazeta Wyborcza  – befinner seg i én og samme boble der motstanden mot regjeringen forsterkes for hver dag som går.

Budskapet er altså at selv om folk flest vet at bakgrunnen for dagens situasjon er kompleks, har polariseringen mellom politikere og mellom medier, i sum hele den offentlige samtalen, ført til at man føler seg tvunget til å velge side: enten det er på kontoret eller rundt middagsbordet. Plutselig er det blitt så godt som umulig å holde kontakten med familie, venner og kollegaer som har et annet syn på dagens regjering enn en selv.

Jakten på en PiS-politiker

Uavhengig av hvor de står i konflikten, råder det en fortvilelse over situasjonen blant alle jeg møter. Men hva mener politikerne om at samfunnet har blitt så polarisert? Jeg hadde på forhånd blitt advart mot at det ville bli vanskelig å få noen fra PiS i tale. Her forteller New York Times om hvordan de opplevde jakten på å få til intervjuer med politikere fra PiS.

Det er myten om mellomkrigstiden og Polen som et viktig og «utvalgt» land, som ligger bak den revolusjonen vi ser nå, mener Pawel Kowal.

CWikimedia Commons / CC-BY-SA-4.0,3.0,2.5,2.0,1.0

Likevel forsøker jeg å kontakte en lang liste med personer. Til slutt får jeg napp hos en nasjonalkonservativ politiker: Pawel Kowal. Han er riktignok tidligere PiS-medlem, og har vært innvalgt i EU-parlamentet for Poland Together, som er en del av PiS’ fraksjon i det polske parlamentet. Vi møtes utenfor Warsaw Uprising Museum, et museum Kowal selv var med på å grunnlegge. Nå er han nettopp ferdig med en forelesning for ukrainske turister.

Etter å ha hørt hvor negativt innstilt PiS’ tilhengere er til vestlige medier, er jeg litt nervøs for intervjuet. Og jeg blir ikke mindre nervøs når jeg legger merke til at det står en kameramann og venter med Kowal. Kameraet er merket med «TVP», logoen til Polens nasjonale TV-kanal.

Har Kowal dobbeltbooket seg? Må han ta to intervjuavtaler i én smekk? Eller har han tenkt å filme intervjuet? Før jeg vet ordet av det, er kameraet oppe.

I stedet for at jeg får stilt spørsmålene mine om polsk politikk, vil Kowal snakke om det norske barnevernet.

I stedet for at jeg får stilt spørsmålene mine om polsk politikk, vil Kowal snakke om det norske barnevernet. Det er forferdelig, synes han, å høre at barnevernet tar barna fra familiene. Hva slags land er Norge, som har rykte på seg for å være så demokratisk, og som har en slik familiepolitikk?

Minervas prosjekt om Øst-Europa

Jeg stotrer frem noe om norsk lov, og at det ikke handler om å ta barna fra familiene. Men Kowal gir seg ikke. Angrepet er nok bedre forberedt enn mitt forsvar. Til slutt samler jeg likevel konsentrasjonen og skifter tema. At mine stotrende uttalelser om barnevernet kan havne på polsk TV, må jeg bare avfinne meg med.

Myten om mellomkrigstiden

Mens de andre jeg har snakket med, har fokusert på Polen etter 1989, vil Kowal helst snakke om en annen periode i polsk historie, nemlig det såkalte «senatia». Det er en betegnelse som brukes om Polen mot slutten av mellomkrigstiden. I denne perioden hadde Polen betydelig økonomisk vekst, og det huskes på nærmest mytisk vis som en glansperiode: Nasjonen ble bygget, Polen fikk sin egen identitet, og særlig bøndene fikk mer makt. Myten om «senatia» lever fremdeles videre, og det er dette narrativet, om Polen som et viktig og «utvalgt» land, som ligger bak den revolusjonen vi ser nå, mener Kowal.

Det Kowal ikke forteller, er at mellomkrigstiden også var en periode der antisemittismen blomstret. Selv om landets jødiske minoritet hadde glede av den økonomiske fremgangen, ble de marginalisert politisk. Antisemittismen i Polen er nok et område der det eksisterer forskjellige virkelighetsoppfatninger i dag. Mens Jewish Historical Institute har villet ta et offentlig oppgjør med at polakkers antisemittistiske holdninger og mener de delvis må ta ansvar for at 3 millioner polske jøder ble drept under Holocaust, mener mange at historien har glemt alle polakkene som bidro til å redde jøder under Holocaust. Vi skal ikke lenger tilbake enn til slutten av sekstitallet før regjeringen styrte en antisemittistisk kampanje som førte til at over 14000 jøder måtte forlate landet, hvor jøder ble fjernet fra stillinger på universiteter og i offentlige institusjoner.

– Ikke nødvendig å diskutere

Pawel Kowal er ikke videre interessert i å snakke om at samfunnet har blitt polarisert, og om politikerne bør stå ansvarlig for polariseringen.

– Hvorfor skulle regjeringen gidde å diskutere med opposisjonen? Det trenger de jo ikke, svarer Kowal og viser til at PiS nå har flertall i parlamentet.

Kameramannen har tydeligvis fått signal om å pakke sammen, og jeg skjønner at intervjuet snart er slutt selv om vi nettopp har begynt. Jeg prøver meg med et siste spørsmål:

Er det ikke synd for den demokratiske samtalen og for samfunnet at det ikke er noen dialog mellom partene?

Kowal ser oppgitt på meg.

– Den forrige regjeringen snakket jo med andre partier fordi de måtte. De var jo i mindretall. Hvorfor diskutere med opposisjonen når man ikke må?

– Støtter regjeringen ved å sitte stille

Jeg setter kursen tilbake til kafé Czytelnik. Der treffer jeg to politikere som nå sitter i parlamentet, nemlig Krzysztof Mieszkowski fra partiet Modern, et sentrumsliberalt parti som fikk 7,6 prosent oppslutning ved det siste valget, og Grzegorz Dlugi fra Kukiz 15, en bevegelse som under ledelsen til rockestjernen Pawel Kukiz ofte omtales som høyrepopulistisk. De fikk 8, 8 prosent oppslutning.

Mieszkowski er oppgitt både over polariseringen og at PiS kjører på med nye lover og reformer uten noen vilje til dialog, men han mener at det viktigste nå er at de andre partiene i parlamentet ikke går i den samme fellen.

– Problemet nå er at det ikke finnes rom hverken for politisk enighet eller konfrontasjon. Krzysztof Mieszkowski.

– Hvis man bare setter seg tilbake og lar være å protestere fordi det virker håpløst og man mangler innflytelse, betyr det jo i praksis at man støtter regjeringen. Vi må fortsette å si hva vi mener og prøve å påvirke. Men problemet nå er at det ikke finnes rom hverken for politisk enighet eller konfrontasjon.

Les også: – Siste ord er ikke sagt i abortsaken. Intervju med likestillingsekspert Malgorzata Druciarek.

– Må reformeres

Høyrepopulisten Grzegorz Dlugi mener det er viktig å stoppe det han kaller en konflikt mellom de «flertalls-autoritære», nemlig regjeringen, og de «ultra-liberale», altså opposisjonen. Det har blitt en krig, og begge sider tar feil, sier han.

– Det har blitt en krig, og begge sider tar feil, mener Gregorz Dlugi, parlamentariker for Kukiz’ 15.

Twitter

Han mener det ikke er noen objektiv grunn til at den polariseringen vi ser nå oppstod, men at det har blusset opp en masse følelser hos folk som gjør den sterkere.

– PiS tror at det å spille på disse følelsene er den beste måten å bli ved makten på, derfor nører de opp under dem.

Dlugis eget parti – et slags protestparti som insisterer på ikke å bli kalt «parti», men «bevegelse» – mener at løsningen ligger i at det politiske systemet, inklusive grunnloven, må forandres og moderniseres.

– Noe av problemet er at makten fremdeles er i partielitene, mens de som sitter i regjering, ikke har reell makt. Det systemet må reformeres for å få bukt med at avgjørelser tas bak lukkede dører.

– Vil gjøre alt som står i sin makt

Igjen er vi tilbake til det skjulte spillet som hjemsøker polakkene og så intenst preger hvordan folk forholder seg til politikken og til hverandre. Inntrykket fra Warszawa er klokkeklart – PiS vil skrive historien på nytt, og de er godt i gang.

Det er et drama fra virkeligheten: Den gjenlevende tvillingen som vil ha hevn. Nasjonalismen og religiøsiteten som har vært utfordret av det liberale, men som nå får blomstre igjen. Det skjulte spillet som aldri tar slutt. Og selve historieskrivingen, som ikke bare handler om å snu om på politikken, men å skape en ny elite, å forandre Polens «sjel».

Vil Kaczyński klare det? Er det en revolusjon Polen er inne i? Og kan den ferdigstilles uten at det går på bekostning av demokratiet?

Mine samtalepartnere i Warszawa har ulike syn på det.

– Vi må finne ut hvordan vi kan lime sammen et samfunn som har blitt delt i to. Men så lenge man lever, er dialogen mulig, sier Modern-politiker Krystof Mieszkowski.

Aktivisten Jakob Dymek er optimistisk på vegne av demokratiet og mener det viktigste nå er å smøre seg med tålmodighet og vente på det neste parlamentsvalget.

– Som i USA vil man kunne få et topartisystem, og da vil regjeringen også kunne felles. Opposisjonen sliter nå, men hvis man danner nye koalisjoner, er det mulig å styrke den.

– Kaczyński gjør alt som står i sin makt for å få ting som han vil. Han vet hva han gjør. Andrzej Stankiewicz.

Onet-kommentator Stankiewicz er ikke enig.

– Det PiS er i gang med er en revolusjon fordi den er styrt av én mann. Kaczyński ser seg som folkets mann. Han har klart å bygge bevegelsen om til en armé, og han gir seg ikke.

Stankiewicz er en av ytterst få journalister som ikke er knyttet til den statlige pressen, men som får lov til å intervjue partilederen med jevne mellomrom.

– Kaczyński gjør alt som står i sin makt for å få ting som han vil. Han vet hva han gjør. Jeg snakker med ham jevnlig, og jeg er ikke i tvil om at han vil klare det han setter seg fore.

Artikkelserien fra Øst-Europa er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden