Leder

Legaliser. Alt. Nå.

Det finnes viktigere ting i verden enn det presise tallet på norske hasjrøykere. Statskollaps, terrorisme, bandekriger, korrupsjon, vold og ødelagte samfunn er noen av dem.

Det finnes viktigere ting i verden enn det presise tallet på norske hasjrøykere. Statskollaps, terrorisme, bandekriger, korrupsjon, vold og ødelagte samfunn er noen av dem.

2010 avsluttet med en ny debatt om narkotikapolitikk. Aftenposten stilte forrige uke spørsmål om hva vi kan lære av Portugals avkriminalisering. Justisminister Knut Storberget og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen forsikret etter en studietur at det ikke er mye. Vi skal «klare å etablere strafferettslige reaksjoner som er annerledes, uten å avkriminalisere», forklarer Storberget.

Ikke å avkriminalisere —  for ikke snakke om legalisere —  fremstår som et mål i seg selv. En artikkel av internasjonal sjef i rusfeltets samarbeidsorgan Actis, Anders Ulstein, publisert i forbindelse med læringsturen til Portugal, illustrerer godt den negative holdningen som dominerer norsk politikk. Blant annet er det ikke grunnlag for å hevde at avkriminaliseringen har ført til en nedgang i bruk eller overdosedødsfall i Portugal, mener Ulstein, og viser til at utviklingen har vært ganske lik i Frankrike og Italia. Javel: Det er kanskje ikke grunnlag for å konkludere med at avkriminaliseringen i Portugal har påvirket hverken forbruk eller overdosetall. Men om avkriminalisering er irrelevant for forbruk, hvorfor er forbudet viktig? Den absurde logikken som dominerer debatten er at et forbud er å foretrekke, selv om ikke heller Ulstein kan vise at avkriminalisering har hatt en negativ effekt på bruk.

Ulstein hevder videre at vi ikke trenger en avkriminalisering for å møte brukerne på den måten Portugal møter dem. Også her vil jeg gi Ulstein rett. Vi kan møte brukerne med verdighet hva enten narkotika er forbudt eller tillatt. Skal det tale for forbud?

Et siste viktig poeng Ulstein trekker frem er at et forbud over tid gir normer som holder forbruket lavt. «Beviset» later til å være at forbruket av cannabis blant ungdom i dag er lavere i Norge enn i Portugal. Ulstein ser bort fra at slike land-til-land sammenligninger har begrenset verdi. Vi har mye  internasjonal forskning som tyder på at grad av bruk i bestemte samfunn er langt mer påvirket av kultur enn strengheten i narkotikakontrollen. Utover det er det ingen forskning som belegger at forbudet har en normdannende effekt. Som en lengre trend ser vi da også at cannabisforbruket øker eller er stabilt nærmest overalt, til tross for alle verdens forbud; de som vil kan glede seg over at FNs narkotikaorganisasjon, UNODC, har et kart som viser at Algerie ser ut til å være et unntak. Og mange har påpekt at forbudet både skaper en spenning rundt cannabis, og knytter lettere narkotiske stoffer sammen med de tyngre i markedet.

Til sist snakker Ulstein bare om avkriminalisering, ikke legalisering. Avkriminalisering vil først og fremst gjøre hverdagen litt lettere for brukerne. Det er et gode i seg selv, men rokker ikke ved fundamentet i narkotikapolitikken. Det gjør legalisering, fordi det også angriper distribusjonsnettverkene som i dag pusher narkotika, og da særlig tyngre stoffer, over hele verden.

De som har fulgt debatten, vil være godt kjent med argumentene presentert overfor. Minerva har presentert dem også tidligere. Mange norske rusforskere vil komme med innvendinger: Legalisering av cannabis vil gi økt forbruk, æresord! Heroinutdelingen i Sveits har også negative konsekvenser! Det er ennå mye uprøvet i narkotikapolitikken før vi trenger å ty til legalisering!

Snarere enn bare å forsøke å gjendrive argumenter som virker preget av en en ekstrem motvilje mot legalisering som idé, vil jeg ha andre premisser for debatten. Misforstå meg rett: Fokus på norske brukere er viktig, selv om det kan betviles at en noe økt cannabisbruk virkelig er en stor trussel mot samfunnet. Overdosedødsfall, bruksmønstre blant ungdom, bruksmønstre over tid, rusomsorg, muligheter for tvangsbehandling — selvsagt er det viktig. Brukerne kan og skal vi hjelpe — men forbud eller ikke er ikke et bære eller briste i den bestrebelsen.

Problemet er snarere at en slik forståelse av «krigen mot narkotika» skygger for mange andre minst like viktige spørsmål, ikke minst tatt i betraktning den store usikkerheten rundt hvilken politikk som er best for brukerne. Det blir litt som å spørre seg om man skal seile i bidevind eller krysse når problemet er at båten er lekk og svaret er alle mann til pumpene.

For krigen mot narkotika, i form av forbud, har ikke vært vellykket. Det er ikke et spørsmål om å akseptere eller ikke akseptere at narkotika er tilgjengelig. Det er tilgjengelig. Krigen er tapt. Og mens effekten av forbud eller liberalisering for brukerne ofte er usikker og omstridt, har den globale «krigen mot narkotika» og forbudspolitikken en rekke konsekvenser som er ualminnelig alvorlige, som direkte skyldes forbudet, og som ikke er omstridte. Narkotikaforbudet er den viktigste og mest direkte årsak til den globale illegale narkotikahandelen, med en rekke nasjonale undergrupper, også i Norge. FN anslo i 2003 at handelen utgjorde omtrent 320 milliarder dollar, nesten 50 prosent mer en Norges totale BNP i samme år.

Vår militære fiende i Afghanistan, Taliban, finansieres mellom 40 og 60 prosent av heroinhandel. Salget av heroin fra Afghanistan har gått noe ned i høst — og ført til problemer for Taliban — men dette skyldes mer plantesykdom enn politikk. Veibombene som dreper norske og andre vestlige soldater, for ikke å snakke om den afghanske sivilbefolkningen, er i stor grad betalt av vestens narkotikabruk. Natos største sikkerhetspolitiske utfordring etter Murens fall finansieres av heroinister i Oslo, Marseille, Bradford og Baltimore. Fordi vi lar det skje.

Det diskuteres stadig oftere om Mexico, et land med mer enn 110 millioner innbyggere, er i ferd med å bli en «failed state». Narkotikakrigene i landet krever tusenvis av liv årlig — anslagsvis 12000 bare i 2010. Narkotikarelatert korrupsjon brer om seg. Domstoler og politi settes i umulige posisjoner. Flere og flere i Mexico ønsker legalisering, trass sterkt amerikansk press. I Colombia er den illegale narkotikatrafikken — og kampen mot den — et sentralt element i langvarige og blodige interne kamper. I økende grad sprer narkotikakonflikten seg også til naboland. Problemer knyttet til narkotikahandel øker i Afrika, Russland og mange andre land. Både vestlige og andre land har til dels svært alvorlig organisert kriminalitet basert i stor grad på narkotikapenger.

Også i Norge er det betydelige kriminalitetsproblemer knyttet til narkotika: Vinningsforbrytelser for å skaffe penger til forbruk, gjengoppgjør og organisert kriminalitet knyttet til omsetning. En kveldstur ved Akerselva viser med uønsket tydelighet at ulovlig narkotikaomsetning lett fører innvandrere med svak arbeidsmarkedstilknytning inn i organisert kriminalitet. Over 100 personer fengsles årlig for personlig bruk av narkotika i Norge. Betydelige politiressurser går med til å følge opp forbudet og den medfølgende kriminaliteten, på bekostning av andre politioppgaver.

Flere forbudstilhengere erkjenner at forbud fører til betydelig kriminalitet i tillegg til selve konsumet. Men mange av dem fremstiller det som om å ta hensyn til dette er å svikte «de svakeste« —  misbrukerne — til fordel for det ressurssterke storsamfunnet. Men ikke bare er dét tvilsomt —  å avvikle forbudet er intet hinder for å hjelpe brukerne; argumentet snur ting fullstendig på hodet. De viktigste voldelige konsekvensene av Vestens narkotikakamp er i andre land. Norge er rangert som verdens mest stabile land; Colombia er plassert mellom Iran, Syria og Kirgistan — mellom femti og åtti plasser bak land med samme BNP-nivå, som Makedonia, Peru og Tunisia. Mexico er tilsvarende langt bak land som Uruguay og Argentina, som er på samme BNP-nivå. Krigen mot narkotika er å svikte disse landene, og menneskene som bor der. Det er de som er de svakeste. Vi svikter dem. Alt sammen for helt usikre og kanskje negative konsekvenser for narkotikabrukere i Vesten. Skit i verden. Leve Toten.

Hadde skadevirkningene av forbudspolitikken vært synlige for oss, i stedet for å ramme mestizoer i en jungel, våre soldater —  eller unge skolejenter —  i Afghanistans fjell eller ungdom i Mexico City, da hadde den vært avviklet for lenge, lenge siden. Det var nettopp det som skjedde med vestlige eksperimenter med alkoholforbud i mellomkrigstiden, et forbud som gav avgjørende drahjelp ikke bare til storstilt norsk smugling, men også til den amerikanske mafiaen. Også disse forbudene var drevet frem av de beste intensjoner, i USA fremmet av norskættede Andrew Volstead, og støttet av gode skandinaviske lutheranere. I Norge falt forbudene etter et snaut tiår, etter hvert som folk fikk se effektene. I mellomtiden hadde vi utviklet en legestand som skrev ut oppunder én liter ren sprit til hver eneste nordmann i året «for medisinske formål». Studier fra USA tyder på at totalt forbruk i forbudstiden gikk noe opp, samtidig som mordraten økte dramatisk og kriminaliteten og korrupsjon bredte om seg.

En legalisering i Norge vil selvsagt ikke løse alle verdens problemer. Men det vil redusere noen av kriminalitetsproblemene i Norge. Mange av oss mener også, med god grunn, at det vil redusere en del av skadevirkningene knyttet til narkotikabruk. Å løfte debatten om legalisering og utarbeide gode reguleringsregimer for narkotiske stoffer kan tvinge frem en debatt i et Europa som i økende grad synes klar for å endre tilnærming til krigen mot narkotika. Det er ikke bare Portugal som går foran Norge. Storbritannias statsminister David Cameron har tidligere vist at han har mot til å bli kalt «soft» i denne debatten. Selv i USA er en endring på gang, om det enn er langt frem ennå. Ikke bare er bevegelsen for legalisering av cannabis sterkere enn noensinne i flere og flere delstater; føderale myndigheter sluttet ifjor å bruke termen «war on drugs», som har vært utgangspunktet for mye av elendigheten narkotikapolitikken i Vesten har ført med seg. Og også amerikanerne har vært i Portugal for å lytte.

Ikke minst etter at Economist løftet saken ifjor, har flere begynt å se Vestens forbudspolitikk i sammenheng med de globale skadevirkningene av krigen mot narkotika. Norge kan gå foran, og bør gå foran, fordi det i alle tilfeller er den riktige politikken for Norge, og fordi det vil tjene både oss og verden om Vesten finner en ny narkotikapolitikk.

Noen tenker at det i første rekke er naivliberalere, krampeliberalister eller gamle hippier som støtter en legalisering av narkotika. Det kan være en trøst for konservative at tanken om at forbud er veien å gå på rusfeltet, ble tilbakevist allerede av Edmund Burke:

«Under the pressure of the cares and sorrows of our mortal condition, men have at all tims, and in all countries, called in some physical aid to their moral consolations, — wine, beer, opium, brandy, or tobacco. I consider therefore the stopping of the distillery, economically, financially, commercially, medicinally, and in some degree morally too, as a measure rather well meant than well considered. It is too precious a sacrifice to prejudice.»

Det er nettopp en praktisk vurdering av de negative effektene av forbud, som Burke forstod ut fra en konservativ forståelse av menneskenaturen og politikkens begrensning, som er avgjørende for argumentet om legalisering. Vi har sluttet å forby vin, øl og brandy, og trass stadig tøffere lover er det fortsatt lov å ta en røyk. Krigen mot opium og andre narkotiske stoffer har derimot antatt en mer global karakter enn noen gang, og tar flere liv enn noen gang.

Argumentene mot narkotikaforbudet er i dag bedre og viktigere enn de noen gang har vært. Selvsagt forstår jeg at politikere har en instinktiv motvilje mot at staten skal selge eller akseptere salg av narkotiske stoffer, om det enn er aldri så regulert. Likevel er vi nå i en situasjon der vi nå må begynne å forberede legalisering. Ikke bare avkriminalisering, ikke bare cannabis — men legalisering og regulering som en tilnærming til hele rusfeltet. Selvsagt ikke over natten. Ikke uten å utrede reguleringsregimer. Ikke uten å høste erfaringer underveis.

Men prosessen må begynne nå. For som Burke fastslo for 215 år siden, er forbud ikke bare en økonomisk og finansiell og medisinsk uklokhet; det er et moralsk problem.

Fra forsiden