Legaliser. Alt. Nå.

Det finnes viktigere ting i verden enn det presise tallet på norske hasjrøykere. Statskollaps, terrorisme, bandekriger, korrupsjon, vold og ødelagte samfunn er noen av dem.

2010 avsluttet med en ny debatt om narkotikapolitikk. Aftenposten stilte forrige uke spørsmål om hva vi kan lære av Portugals avkriminalisering. Justisminister Knut Storberget og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen forsikret etter en studietur at det ikke er mye. Vi skal "klare å etablere strafferettslige reaksjoner som er annerledes, uten å avkriminalisere", forklarer Storberget.

Ikke å avkriminalisere —  for ikke snakke om legalisere —  fremstår som et mål i seg selv. En artikkel av internasjonal sjef i rusfeltets samarbeidsorgan Actis, Anders Ulstein, publisert i forbindelse med læringsturen til Portugal, illustrerer godt den negative holdningen som dominerer norsk politikk. Blant annet er det ikke grunnlag for å hevde at avkriminaliseringen har ført til en nedgang i bruk eller overdosedødsfall i Portugal, mener Ulstein, og viser til at utviklingen har vært ganske lik i Frankrike og Italia. Javel: Det er kanskje ikke grunnlag for å konkludere med at avkriminaliseringen i Portugal har påvirket hverken forbruk eller overdosetall. Men om avkriminalisering er irrelevant for forbruk, hvorfor er forbudet viktig? Den absurde logikken som dominerer debatten er at et forbud er å foretrekke, selv om ikke heller Ulstein kan vise at avkriminalisering har hatt en negativ effekt på bruk.