Politikk

Legalize it!

DEBATT. Willy Pedersen har invitert til ny debatt om cannabis i Norge. Men vil politikerne plukke opp hansken?

DEBATT. Willy Pedersen har invitert til ny debatt om cannabis i Norge. Men vil politikerne plukke opp hansken?

Det er gledelig å se at cannabisdebatten har blomstret opp også i Norge, denne gangen som følge av sosiologiprofessor Willy Pedersens modige og offentlige skifte av standpunkt. Tidligere har bl.a. Straffelovkommisjonen, Tor-Aksel Busch, Johs. Andenæs og Niels Christie startet debatter som dessverre raskt har blitt lagt døde uten at noen politikere har turt å ta del i dem. La oss håpe at vi denne gangen kan få til en mer grundig diskusjon med flere deltakere.

Bevegelse internasjonalt
Til sammenligning har det i Storbritannia i flere år vært het debatt om narkotikapolitikken – spesielt rundt cannabis og ecstasy. Denne har fokusert på hvilken klassifiseringsgruppe de ulike stoffene skal plasseres i (A, B eller C), og som konsekvens hvor strengt et forbud skal håndheves.

For tiden er temperaturen høy etter at leder for myndighetens rådgivingsutvalg for denne klassifiseringen, David Nutt, fikk sparken etter å ha uttalt at det var et feilsteg å igjen flytte cannabis opp i klasse B, sammen med for eksempel amfetamin. Samtidig er det også i USA og Canada en fornyet debatt om avkriminalisering og legalisering. Kjøp, produksjon og bruk av cannabis til medisinske formål er tillatt i California etter lang debatt og flere folkeavstemminger.

I USA har man nå kommet frem til at cannabis er det landbruksproduktet med størst omsetning – større enn mais og hvete til sammen, samtidig som den økonomiske krisen har gitt ny interesse for å hvert år spare 7,7 milliarder 2005-dollar på håndheving, og tjene 6,2 millarder på skattlegging, kun ved å oppheve forbudet mot cannabis.

I Danmark er det også ny debatt. Etter aksjonene mot Christiania har det blomstret opp en gjengkrig om hasjmarkedet i København, verdt 1 milliard kroner i året, der vi nylig har sett flere skuddvekslinger på åpen gate. Som resultat er det politisk flertall for legalisering i København Kommune, og det er laget konkrete planer for hvordan legaliseringen kan foregå.

Denne artikkelen handler først og fremst om cannabis, selv om det prinsipielle kan overføres til annen narkotika. Dessuten vil mange av argumentene være gyldige i en debatt om prostitusjon eller gambling.

Verdens mest populære forbudte vare?
Cannabisforbudet i Norge er langt over pensjonsalderen, og bør etter manges mening snart få lov til å dø en uverdig død. I løpet av 80 år har håndheving og strafferammer blitt gradvis strengere, parallelt med at fenomenet har bredd om seg i så stor grad at det nå er en subkultur med godt fotfeste i Norge. Fenomenet har fått kritisk masse og har, til tross for meget iherdige forsøk på kvelning, vokst. Litt i rykk og napp, men tendensen har vært helt tydelig spesielt de siste 40 årene.

Forskjellige rusmidler er en del av samfunnet, endog menneskenaturen, og narkotikaforbudet har øyensynlig ikke greid å motvirke dette i vesentlig grad.

Nederland  har en utbredelse som er så godt som likt det vi har i Norge.

Til tross for at alle land i verden, gjennom FNs Single Convention og andre internasjonale avtaler, håndhever et forbud mot narkotika, har ca. 200 millioner mennesker brukt et ulovlig rusmiddel siste år. Det er vanskelig å få gode globale tall for bruk og enda verre for omsetning, men anslag varierer mellom 100 og 400 milliarder dollar. Det laveste anslaget plasserer narkotika litt over tekstiler på listen over mest verdifulle varer i verdenshandelen, det største plasserer narkotika i selskap med olje og våpen.

I USA (12,6%), Storbritannia(8,4%), Canada (16,8%), Tsjekkia(9,3%) og Spania(10,1%) er cannabisbruk mer utbredt enn i Norge (4,6%). I EU ligger Norge omtrent midt på treet. Men kanskje mest interessant er det at det landet som har den mest liberale politikken for cannabis, Nederland, har en utbredelse som er så godt som likt det vi har i Norge med 5,4%. Når vi samtidig ser at man i Sverige, som har tilnærmet lik narkotikapolitikk som Norge, ligger nede på 2,2% er det lett å konkludere med at lovverket og håndhevingen av dette ikke alene avgjør utbredelsen av cannabisbruk.

Det er liten tvil om at bruk av rusmidler, og spesielt det å begynne å bruke et nytt rusmiddel, er avhengig av en kulturell og sosial kontekst. Når så subkulturen rundt et rusmiddel er stor nok til å fornye seg selv gjennom rekruttering, og dessuten delvis er tatt opp i hovedkulturen slik cannabis er, er det rimelig å anta at juridiske virkemidler vil ha liten effekt på utbredelse.

Virker forbudet?
Etter min mening bør målet med narkotikapolitikken være å redusere de samlede negative konsekvensene for samfunnet av narkotikabruk. Det er også en tendens internasjonalt til at man går bort fra målet om å drastisk redusere narkotikabruken, til å i større grad fokusere på å stabilisere omfanget, samtidig som man reduserer skadevirkningene.

Hvis man går med på premisset om at narkotikabruk ikke vil forsvinne uansett juridiske virkemidler, og at en narkotikapolitikk primært bør handle om å redusere de negative konsekvensene for samfunn og individ, bør veien være kort til å vurdere en tilnærming mer lik den vi har ovenfor alkohol og gambling.

Så hvordan skal man evaluere om forbudslinja fungerer? Etter min mening må vi forsøke en slags kost/nytte tilnærming: Hva koster politikken, og oppnår man målene? Ingen av delene er enkelt å måle, blant annet fordi forbudet er så tett innvevd i samfunnet at kostnadene er vanskelige å skille ut, og fordi målene med politikken er vage.

Ingen vet, og ingen sjekker, nøyaktig hva bonden på bygda i Marokko har puttet i hasjen før den sendes til Norge.

Noen fullstendig samfunnsøkonomisk analyse har jeg ikke mulighet til å gjøre, men jeg skal prøve meg på en kort oppsummering: Blant kostnadene i Norge kan vi i hvert fall ramse opp:

* Rundt en tredjedel av ressursene til politi og rettsvesen går direkte med til å håndheve forbudet.

* I tillegg følger en stor mengde assosiert kriminalitet av den enorme svarte økonomien som forbudet holder liv i – utbytte fra narkotikaomsetning brukes ofte som startkapital for annen kriminalitet, og har man utbytte fra annen kriminalitet investeres det ofte i narkotikaomsetning.

* Det er store menneskelige kostnader med en samfunnsøkonomisk side: Utstøting og konflikter med familie og arbeidsgiver som følge av kriminalitet kan være med på å redusere produktivitet og sosioøkonomisk status.

* Et svart marked gir også unødvendige sekundære helseskader på brukerne. Siden det ikke finnes noen kvalitetskontroll i et svart marked, er alle de vanlige stoffene som omsettes i Norge i dag tilsatt forurensing med det formål å tynne ut stoffet eller øke vekt/tetthet. Dette gjelder også cannabis – ingen vet, og ingen sjekker, nøyaktig hva bonden på bygda i Marokko har puttet i hasjen før den sendes til Norge, eller hva mellommenn gjør med varen.

Den farligste tendensen har vi sett i bl.a. Storbritannia og Frankrike: Man øker vekten på marihuana ved å overstrø den med for eksempel glasstøv av samme type som gir reflekseffekt i veimerking.

En eksplosjon i bruk?
Hadde narkotikaforbudet effektivt hindret tilgjengelighet, ville legalisering nok ha økt tilgjengeligheten og dermed kanskje forbruket. Men i dag får man enkelt kjøpt hasj i hele Norge. Tilgjengeligheten i Oslo nærmer seg den man ser i Amsterdam, og prisen justert for kjøpekraft er ikke mye høyere.

Vi skaper altså rom for at kriminelle kan innkassere en enorm gevinst.

Narkotikaforbudet har altså liten funksjon utover å sørge for at kriminelle kan innkassere en risikopremie på opp mot 90 prosent av prisen. Vi skaper altså rom for at kriminelle kan innkassere en enorm gevinst, men oppnår lite når det gjelder å begrense tilgjengelighet.

Det er altså liten grunn til å tro at utbredelse og forbruk vil øke drastisk ved legalisering, heller ikke at de samlede skadevirkningene av cannabisbruk på samfunnet vil øke. Samtidig er det god grunn til å anta at noen av risikofaktorene ved cannabisbruk vil minske når cannabis omsettes lovlig med kvalitets- og alderskontroll.

Men kanskje det viktigste er at all kriminalitet får dårligere vilkår. Ikke bare forsvinner store deler av den svarte økonomien og mulighetene til å enkelt hente og investere kapital i den, men politi og rettsvesen får langt større ressurser til å virkelig fokusere på det som er deres viktigste oppgave: Å beskytte innbyggernes integritet og eiendom, og sørge for at flest mulig av de som dreper, voldtar, raner og stjeler får sin straff.

Hvorfor består narkotikaforbudet, når alkoholforbudet falt?
Det virker selvsagt, spesielt for de av oss med et liberalt ståsted, at forbud mot at mennesker skal utsette seg selv for risiko ikke vil være nyttig. Når vi diskuterer narkotikapolitikk dukker dette likevel opp som hovedargument for forbudslinjen: Narkotika er farlig, og må derfor være forbudt.

Stoffene på narkotikalisten kan, riktignok i sterkt varierende grad, defineres som «farlige»: Å innta dem vil av og til ha negative konsekvenser. Men diskuterer vi andre typer risikooppførsel – enten det er fallskjermhopping eller motorsykkelkjøring, dårlig kosthold eller alkoholkonsum, nevnes aldri forbud som et konstruktivt virkemiddel.

Det er knapt mulig å finne et eneste menneske som mener at alkohol eller motorsykler bør forbys, selv om begge deler klart innebærer høy risiko, uten noen klar gevinst for samfunnet.

For det er liten tvil om at bruk av cannabis kan være farlig: Det er bevist en økning i risiko for utløsing av psykoser hvis man bruker større mengder cannabis. Men: Det ser ut til at faren for psykoser er mange ganger større hos unge – 15-18 åringer, enn hos 20+ gruppen, der risikoen ser ut til å være meget liten.

Med andre ord ser vi noe av det samme bildet som for alkohol: Overdreven bruk hos mennesker der hjernens utvikling ikke er fullstendig ferdig medfører fare, mens moderat bruk hos voksne er lite farlig sammenlignet med annen risiko vi utsetter oss for i hverdagen. Det er liten grunn til å tro at det å innføre et forbud mot alkohol vil føre til mindre skadelig drikking blant unge. Motsatt er det etter min mening grunn til å tro at man kan få mye bedre kontroll med omsetning og bruk av cannabis om den foregår innenfor rammene av et system av for eksempel spesialbutikker som kontrolleres med bevillinger.

Om man har tro på virkemidlene vi bruker for å redusere skadevirkningene av alkohol (bevillinger + Vinmonopolet) eller gambling (Norsk Tipping), så bør man også være for lignende virkemidler i møte med den utfordringen narkotikabruk gir samfunnet.

Som kjent er det i Norge nærmest motsatt: Det er i folket stor støtte for ordningen med statlig vinmonopol og gamblingmonopol, samtidig som alkoholforbudet blir sett på som et feilgrep. Likevel er det dessverre liten støtte til å ta i bruk de samme strategiene når det gjelder narkotika.

Vi burde kanskje lært mer av at vi, sammen med de fleste andre land, har prøvd å innføre et forbud mot alkohol i håp om at skadevirkningene på samfunnet skulle reduseres. Det eksperimentet måtte reverseres, og i ettertid finnes det knapt noen som vil klassifisere det som annet enn katastrofalt feilslått. Likevel: Når vi som samfunn blir stilt ovenfor en lignende utfordring – narkotikabruk, finner paradoksalt og irrasjonelt nok en stor del av oss det helt naturlig at dette skal være forbudt.

Legalisering – eneste vei ut av hengemyra
For meg og mange andre, er det ingen tvil om at forbudspolitikken har vært et politisk feilsteg – et feilsteg det ikke bare er enkelt å rydde opp i. Men realitetene er at akkurat som under alkoholforbudet, vil en legalisering tvinge seg fram, og vi vil stå overfor et veivalg: Vi kan velge å fortsette på stø kurs med skylappene på, helt til samfunnet brister i sammenføyingene under vekten av forbudspolitikken, eller vi kan avlyse forbudseksperimentet og høste av alle de samfunnsøkonomiske fordelene om få år.

Vi kan ignorere paradoksene bl.a. Milton Friedman har påpekt: «When a private enterprise fails, it is closed down; when a government enterprise fails, it is expanded. Isn’t that exactly what’s been happening with drugs?»

Eller vi kan konkludere som The Economist gjorde på lederplass tidligere i år: «Prohibition has failed; legalisation is the least bad solution».

  • Joar Rasmussen (f. 1980) har bakgrunn fra Unge Venstre og jobber med IT-drift.

Ingressfoto: Wikimedia Commons-bruker Hendrike. Publisert under Creative  Commons Attribution  ShareAlike  2.5-lisensen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden