Kommentar

Legenden om St. Hareide

Olav den hellige falt for korsets merke på Stiklestad. Men under hvilket merke er det Knut Arild Hareide ble martyr, spør Nils August Andresen.

Bilde: Peter Nicolai Arbo (1831–1892):Olav den helliges fall i slaget på Stiklestad

Knut Arild Hareide dyrkes som en martyr av sine følgere. Men som profet må hans budskap regnes som det minst spennende gjennom alle tider.

Knut Arild Hareide fortsetter å begeistre sin slagne flokk av røde KrFere. I helgen fortalte han, til sorgfull jubel, det nye, røde KrF-nettverket Drivkraft at partiet ville fått større gjennomslag hvis det hadde fulgt ham.

At Hareide mener dette i sitt hjerte, er som seg hør og bør – ellers ville han ikke gjort valgene han gjorde i første omgang. At han sier det høyt etter at han tapte dragkampen om retningsvalget og etter at partiet nå er i regjering, vitner om en ganske spesiell forståelse av hvordan en avgått partileder bør oppføre seg.

Men det mest interessante er ikke Hareides oppførsel. Det er helt i tråd med at Hareide etter at landsmøtet hadde avgjort retningsvalget, stemte mot en regjeringsplattform han selv erkjente hadde gitt KrF viktige seire. Det har lenge vært klart at Hareide ikke har prioritert arbeid med å samle og styrke partiet.  

Det mest interessante er at den tapende siden i KrF – i tillegg til deler av pressen – dyrker mytologien om den avgåtte lederen med en slik intensitet.

St. Hareide er en av få i historien som ble martyr alt før han falt: Sven Egil Omdal satte tonen da han 20. oktober i fjor i Per Sivles dramatiske språkdrakt sammenlignet ham med  Olav den helliges merkesmann ved slaget på Stiklestad: Merket det stend, um mannen han stupa. For Rune Nilsen i Bodø Nu var den Hareide som tapte slaget på landsmøtet, ingen vanlig helgen: Han var en frelser.

Innad i partiet har det kanskje gått en grense ved å sammenligne Hareide direkte med Jesus. Omdals bilde, derimot, slo så godt an blant røde KrFere at Kristin Walstad i Akershus KrF gjorde det til sitt stend i sin hagiografi over den avgåtte lederen dagen etter det endelige nederlaget på Granavolden. Like før hadde Simen Bondevik i KrFU i mer eksplisitte ordelag erklært St. Hareide som martyr, mens farfaren, Kjell Magne, har nøyet seg med å si at partiet må ta vare på gnisten Hareide har skapt.

Målt mot disse helgenbildene var hyllesten «Smilet fra Bømlo» fikk i Agendas forsøk på å vippe delegater til Hareides side, nesten for avmålt å regne.

St. Hareides merke

Men hvilket merke er frelseren satte frem før han stupte som martyr?

Banneret Tord Foleson, kongens merkesmann, bar, var sannsynligvis prydet av en drage – Snorre kaller det en orm – men det var likevel korsets merke han festet til Norges grunnvoll 29. juli 1030. For selv om kirker var reist for Kvite-Krist tidligere, og selv om både slaget og dets betydning er innhyllet i historiens mørke, var det for ettertiden med helgenkongens fall på Stiklestad at kristendommen ble rotfestet i landet.

Man trenger ikke ha noe rosenrødt syn på kristendommen – fritenkeren Per Sivle hadde definitivt  ikke det – for å forstå hvilke dimensjoner det er hos dikteren over merket der Tord Foleson stuper: Det er den nye tid mot den gamle tid; det er ukjente, uhørte tanker som snur opp–ned på alle tanker om hva mennesket er, om ondt og godt, om folk og drott.

Hva er så St. Hareides merke?

Hvis man leter i boken Det som betyr noe, som dannet grunnlaget for Hareides retningsvalg og hans skjebnesvangre tale til KrFs landsstyre, finner man lite ukjent og uhørt. Boken er full av sitater som «Vi kristendemokrater tror ikke markedsøkonomien er alt», «Individualismen vi finner i liberalismen på høyresiden i norsk politikk (…) gjør enhver til sin egen lykkes smed» og han har sett det som KrFs rolle å bremse en «distriktspolitikk bare tilpasset sentrale strøk». Vi lærer videre at Hareide har mer til felles med Arbeiderpartiet enn med Høyre i «skattepolitikken, velferdspolitikken, distriktspolitikken».

Poenget her er ikke at få norske borgerlige mener markedsøkonomien løser alt, eller at enhver er sin egen lykkes smed; heller ikke at kristendemokratiet – en term Hareide er glad i å bruke, men øyensynlig ikke har brukt så mye energi på å forstå – normalt forstås nettopp som en borgerlig ideologi. Blant har Erik Lunde, leder for styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum – som ved veivalget stod på den røde siden – understreket akkurat det poenget.

Snarere er det sentrale her at denne type retorikk, både i sin beskrivelse av borgerlig politikk og i sine mål, aldeles ikke er noe ukjent og uhørt som snur opp–ned på noe som helst: Det er bare nok en form av det mest utbredte vi har her i landet: sosialdemokratiet.

Profet i eget land

Hareides visjon har nemlig vært fremført utallige ganger før i norsk politisk debatt – bare ikke av sittende KrF-ledere. Det har vært fremført av Arbeiderpartiet, av Senterpartiet, av SV og av MDG, og til og med fra Rødts mer moderate fløy.

Ja, kritikken av markedsøkonomien som hos Hareide tar form av dårlige karikaturer på de andre borgerlige partiene, har sågar vært fremført med styrke også i Venstre og Høyre.

Det sies at ingen blir profet i eget land. Men det er i eget land – altså på venstresiden i eget parti – Hareide hilses som profet og frelser. Utenfor dette segmentet er tankene hans, enten man er enig eller uenig, så velkjente at om de ikke tilfeldigvis var nær ved å felle en regjering, knapt nok var blitt møtt med et gjesp.

Sannheten skal sette dere fri

Men for de troende er Hareides trivialiteter altså en åpenbaring. Hvordan i alle verden kan det ha seg? De må ha hørt disse tankene før – for eksempel fra Jonas Gahr Støres munn – og hvis det tenner en slik gnist som Bondevik, Bestefaderen, snakket om, skulle man tro at de alle dro av sted for å la seg innskrive i Arbeiderpartiet. Men ikke engang Bondevik, Sønnesønnen, som etter alt å dømme kunne hatt et lykkelig liv som kristensosialist i SV, har brutt opp fra flokken.

Kanskje er forklaringen at KrF i enda større grad enn andre partier, har preg av å være en menighet, som definerer medlemmenes selvforståelse. Og deler av denne menigheten har, sammen med Den norske kirke, drevet mot venstre gjennom et par tiår, både i den økonomiske politikken og i verdipolitikken. Når partiet ikke har fulgt helt etter, har denne gruppen opplevet at de vandrer i mørket.

Man skulle jo tro at det i Norge ikke var nødvendig å slite et parti i to og lage seg martyrhistorier om drømmen om å være med i et sosialdemokratisk parti – et land som allerede har i hvert fall en håndfull av dem. Men den logiske løsningen – å stemme på Arbeiderpartiet, i likhet med en snau million andre nordmenn – har vært tabu for mange i KrF.

Og for det folket som har vandret i mørket, ble Hareides ord – et blekt gjenskinn av det som på utsiden er en trivialiteter sakset fra Arbeiderpartiets program og valgpropaganda – et stort lys; et vindu ble åpnet til frelsen, beliggende et sted på den brede veien mellom Senterpartiets verdikonservative og Arbeiderpartiets idealistiske fløy.

Og da det vinduet lukket seg, måtte det erstattes av legenden om St. Hareide, smilet fra Bømlo, martyren som stupte under en fane som, ved nærmere ettersyn, ikke hadde noe annet merke enn Arbeiderpartiets røde rose og Senterpartiets grønne firkløver.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden