Redaksjonen blogger

Legg ned likestillingsombudet

At likestillingsombud Sunniva Ørstavik personlig ikke er liberal, er uproblematisk. At hun ikke skjønner at det liberale synet finnes og er legitimt, er dypt problematisk. Derfor bør ombudet legges ned.

At likestillingsombud Sunniva Ørstavik personlig ikke er liberal, er uproblematisk. At hun ikke skjønner at det liberale synet finnes og er legitimt, er dypt problematisk. Derfor bør ombudet legges ned.

Likestillingsombud Sunniva Ørstavik er for kvotering av kvinner til styreverv. I et tilsvar til Kristin Clemet avviser hun i Aftenposten igår det problematiske aspektet ved kvotering: ”Fire ulike lover slår fast at kvotering ikke er diskriminering.” Det er selvfølgelig korrekt. Det er også på grensen til irrelevant. Det hadde vært oppsiktsvekkende om lovgiver gav lover som lovgiver selv regnet som diskriminerende. Mer skremmende er det at Likestillingsombudet ikke ser ut til å ta inn over seg at argumentene mot hennes syn er legitime; at uenigheten er et politisk spørsmål; og at det er dypt problematisk at et offentlig oppnevnt ombud tar ensidig stilling for en side i en legitim politisk debatt.

Litt om kvoteringsspørsmålet først: Mange ”reasonable people” vil kanskje mene at noen former for kvotering er velbegrunnet forskjellsbehandling, og ikke diskriminerende, mens andre former er diskriminerende. Noen saker vil være omstridt, og vil avhenge av skjønn, virkelighetsbeskrivelse, hvordan man avveier foreskjellige prinsipper. Det er fundamentalt politiske spørsmål. Kvotering av kvinner til styrer i ASA-selskap er åpenbart et slikt. Uansett er bruk av tvangsmidler — om det er diskriminering eller ikke — alltid problematisk for en liberaler. Argumentene må være gode, og må inneholde en vurdering av hva som er årsakene til at det er færre kvinner i slike styrer enn menn — frivillige (legitime) valg vs. (illegitime) strukturer —; av konsekvenser; av hvor alvorlig det er å komme med ulike pålegg for en privat bedrift; og av konsekvensen for dem som forskjellsbehandles negativt (menn).

Et eksempel på en illegitim struktur ville være hvis det kunne dokumenteres at kvinnelige søkere systematisk ble avslått også når de var bedre kvalifisert på alle punkter av relevans for en bedrift (heller ikke dette er ukontroversielt selvfølgelig, så hvis det er noen ekstremliberalere blant leserne, får vi ta debatten i kommentarfeltet). Men dette er ikke den viktigste begrunnelsen for kvoteringslovene. Problemet ligger i hovedsak i antall aktuelle kandidater, og årsakene til dette er så mange og så kompliserte at mange tolkninger er mulige.

Kamp mot strukturer som begrenser kvinners frihet er selvfølgelig viktig. Og den kampen har hatt stort gjennomslag gjennom kvinnekampen fra 1960-tallet og utover. Men største delen av kampen har vært en kulturkamp, der menneskers holdninger er blitt påvirket gjennom argumentasjon, ikke lover. Å dokumentere at lover har hatt stor effekt løsrevet fra holdningsarbeidet, er ikke enkelt. Og å dokumentere at lover har hatt stor legitim effekt sett fra et liberalt ståsted, det vil si bare slik at den har brutt ned illegitime strukturer, og muliggjort friere valg, i motsetning til å gripe inn overfor relativt frie valg i legitime strukturer, er nesten umulig. At en lov ”virker” i betydningen at den har reelle konsekvenser, er for en liberaler ingen selvstendig begrunnelse for at den er god eller legitim.

I dette tilfellet er jeg helt uenig med Ørstavik i sak. Jeg mener i langt større grad enn henne at styrefordelingen i ASA-selskaper henger sammen med utdannings- og yrkesmønstre tilbake i tid (de som idag er 50-60 år), og at det ikke er spesielt fremtidsrettet å kompensere for disse valgene ved i dag å gjøre styregrossister av enkelte 55 år gamle kvinner fra bedrestilte familier. Og jeg mener i langt større grad at karrierevalg er basert på individuelle valg som om ikke frie fra strukturer — ingen valg er det — ikke uten videre kan sies å være ufrie. Det er et åpenbart politisk spørsmål om det i en slik situasjon er riktig å bruke statlig tvangsmidler for å endre strukturer eller endre utfallet av menneskers valg. Det er åpenbart at den liberale posisjonen vil være langt mer skeptisk til bruk av slike tvangsmidler enn den posisjonen Ørstavik gir uttrykk for. Blant annet derfor er jeg motstander av loven, selv om jeg ikke er imot alle former for lovgivning for å fremme likestilling – jeg er for eksempel tvisynt i forhold til den nylig omstridte fedrekvoten.

Det er helt greit å være for kvotering. Jeg ser argumenter for, og det er naturlig i et demokratisk samfunn at mange jobber for slike illiberale tiltak. Sosialdemokratiet er jo ikke først og fremst liberalt, og det har vi lært oss å leve med.  Problemet er likestillingsombudets rolle: Når det faktisk er slik at det det finnes svært ulike vurderinger av hva likestilling er, av hvordan hensyn avveies og av hva slags tiltak som er legitime for å nå eventuelle mål, og så lenge slike alternative vurderinger finnes og fremmes av politiske krefter og i befolkningen, er det bortimot absurd å ha et offentlig ombud som offentlig arbeider og argumenter for en bestemt ideologisk posisjon uten forsøk på å ta denne alternative posisjonen inn over seg. Ørstavik er blind for argumentene mot hennes syn, eller blind for at eksistensen av dem tilsier at et offentlig organ bør være forsiktig med å ta entydig stilling for ett syn. Denne praksisen ligger i stillingen og dens historie, og i personene som velges til å besette den. Likestillignsombudet har gjennom hele sin eksistens forfektet at strukturer former preferanser, at kvinners valg dermed ikke er frie, at valgene de tar, er uheldige, og at tvangstiltak for å endre valgene dermed er berettiget.

Cathrine Holst, som i hovedsak støtter likestillingsagendaen i sak, gikk i Klassekampen 4. november ifjor prisverdig i rette med den rollen likestillingsombudet har fått. Det prinsipielle problemet ved et slikt ombud belyses aller best ved dem som er enige i sak. For min del er jeg ofte uenig med likestillingsombudet — men også prinsipielt er nettopp den uenigheten en del av begrunnelsen for hvorfor likestillingsombudet er problematisk.

Derfor vil jeg at likestillingsombudet skal nedlegges. Sekundært vil jeg i det minste få opprette noen egne ombud som kan skal slåss for mine saker. I første omgang krever jeg to ombud: Frihetsombudet, som skal jobbe mot overformynderi, enten det dreier seg om tvungen sparing til tjenestepensjon eller progressiv arbeidsløshetsforsikring, ruspolitikk, eller kjønnskvotering; og Natosolidaritetsombudet, som skal jobbe for at Norge påtar seg størst mulig forpliktelser for Nato i Afghanistan.

Jeg tilbyr til gjengjeld at minst ett av de ombudene kan være en kvinne. 50 prosent! — det er mer enn Ørstavik ellers kan kreve, så jeg regner med i hvert fall hennes støtte.

  • Nils August Andresen (f. 1978)   er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden