Kulturkommentar

Den som er lei av platt politisk kunst, bør ta en tur på Høstutstillingen

– Noen kunstnere vender seg mot form og materiale, skriver Ingebjørg Sofie Larsen. På bildet: David A. Rios (f. 1983):

Bilde: Høstutstillingen.

At norske kunstnere blir mindre politiske, er ikke noe å sørge over.

Selv om Høstutstillingen har blitt fast inventar på Kunstnernes hus hvert år, får den begrenset oppmerksomhet i kunstmiljøet. Når Morgenbladet og Kunstkritikk gikk gjennom høstens kunstsesong i forrige uke, ble ikke Høstutstillingen engang nevnt.

Der fokuserte redaktør Jonas Ekeberg i stedet på at det i høstens kunstprogram mangler vilje til diskusjon og dissens: Museene svikter nye kunstnergenerasjoner, skriver Ekeberg, fordi de i liten grad benytter muligheten til å være politiske.

Fordi Høstutstillingen regnes som en plattform for unge og ukjente kunstnere, er det interessant å se om Ekebergs observasjon gjelder også her. Vender norske kunstnere seg bort fra det politiske? Og er det i så fall noe å sørge over?

Skal man dømme ut fra årets høstutstilling, er svaret på det første spørsmålet ja: Blant verkene som er å finne på Kunstnernes hus, er det overraskende mange som ikke har noen politisk innfallsvinkel.

Vilde Løwenborg Blom (f.1991): «when drops of syrup form hard brittle threads in cold water» (2017).

Høstutstillingen

Noen kunstnere vender seg mot form og materialer: Som Vilde Løwenborg Blom, med sin skulptur i dropsmasse og stål.

Flere av maleriene hviler i det ettertenksomme og innadvendte. Det gjelder både de figurative, som Ane Landfalds blyanttegning Uten tittel (2016) og de mer abstrakte, som Ilona Treilibs Crumpled painting (2016). Noen er fortellende, slik som Erik Bromös små akvareller og tusjlaveringer på papir.

Erik Bromö (f.1981): Remixes (2016).

Høstutstillingen

Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var på kunstutstilling og blitt fortalt en historie uten å måtte forholde meg til et eller annet konsept. Misforstå meg rett: jeg setter pris på det når samtidskunsten klarer å utfordre intellektuelt, og jeg deler ikke udelt det synet Gaute Brochmann presenterer i årets utstillingskatalog – at det estetiske alltid kommer først. Men et politisk konsept må være ekstremt godt gjennomført hvis det alene skal bære et kunstverk.

Alt for ofte blir den politiske kunsten overtydelig og platt. Det som er ment som en politisk provokasjon, ender som det motsatte: Heller enn å røske opp i og bidra til å fornye verdensbildet vårt, bekrefter det det et inneforstått verdenssyn, der kapitalismekritikken står i sentrum. Men så er det heller ikke evnen til politisk analyse som gjør noen til en god kunstner, noe vår egen Ivar Staurseth satte ord på her forleden da han kommenterte Susanne Sundførs uttalelser om Nord-Korea:

«Hvis du er usedvanlig flink til å reparere vaskemaskiner, får du et godt rykte i hvitevarebransjen. Men du kommer ikke i avisen for å mene noe voldsomt om utenrikspolitikk. Annerledes da om du er kunstner. Da kan du uttale deg om slike ting med autoritet.»

Randi Nygård (f.1977): «Tomrom etter saintpaulia (2017).

Høstutstillingen

Flere av Høstutstillingens verk er riktignok mer eller mindre politiske. Noen fungerer bedre enn andre: Randi Nygårds Tomrom etter saintpaulia (2017) er et av dem. Vi ser planten fra stuevinduet gjennom vårt eget speilbilde, foran et bilde av det kenyanske landskapet planten kommer fra. Den er der, linjen fra økologien til forbrukeren og til oss selv, men den kommer ikke i form av noen bestemt analyse eller bastant ytring. Det er visuelle fragmenter som er koblet sammen, mens analysen er det opp til publikum å gjøre.

Hvis man insisterer på å holde fast ved tanken om at kunstneren skal være den ytterste radikale skansen i samfunnet, er det nok skuffende at dagens kunstnere ikke går inn i politisk debatt. Og noen av de sterkeste kunstverkene i historien er jo nettopp politiske, idet de har blitt til i møte med sterk urett, eller til og med vært forbudte.

Fordi kunsten speiler hele samfunnet – og menneskene i det – må den ha plass til langt mer enn politikk.

Men fordi kunsten oppstår i og speiler hele samfunnet – og menneskene i det – må den ha plass til langt mer enn politikk: særlig i et samfunn som vårt, der rommet for ytringer kanskje aldri har vært så åpent som det er nå.

En klisjé som går igjen for tiden, er at vi i et samfunn som blir mer og mer polarisert, trenger kunsten mer enn noen gang. Men om så er tilfelle, bør vi ikke fokusere på at kunsten kan gi oss noe annet enn flere politiske ytringer i en allerede polarisert samfunnsdebatt? Kunstens formål er ofte å få oss til å se verden rundt oss med nye briller – men kunstens styrke som estetisk uttrykksform ligger jo nettopp i at den kobler seg på sansene og følelsene våre. Møtet med kunsten er i seg selv mer personlig enn det er politisk, og det politiske vil uansett sjelden virke før i neste ledd.

Kunsten er den ultimate frie ytring, skriver Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås denne uken, og mener det er fare for at kunstytringene ikke blir viktige for noen på noe som helst vis. Min påstand er at idet vi forventer at kunstytringene skal være politiske, legger vi opp til at de blir mindre viktige. Når kunsten først lykkes med å være politisk, springer det oftere ut fra øyet som ser og hendene som skaper, enn fra skarp politisk analyse.

Det er ikke alt på Høstutstillingen som er hverken godt eller viktig, men det er mye der som taler både til øyet, til nysgjerrigheten og til hjertet. Derfor er den verdt et besøk nettopp for alle de som – som jeg – er lei av platt, innholdsløs politisk kunst.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden