Kommentar

Leke-totalitære klimaopprørere

En av de store overraskelsene ved klimaoppropet er at det likevel ikke kan være Jostein Gaarder som har skrevet setningen: «Vi handler i fred, av kjærlighet til Jorden. Vi går til aksjon på vegne av livet», skriver Nils August Andresen.

Bilde: By Heike Huslage-Koch - Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=57390852

25 kulturpersonligheter og akademikere har laget et pompøst, antidemokratisk klimaopprop, som man først tror er en parodi, men viser seg å være en feiloversatt, dårlig vits.

I årets hittil mest pompøse tekst erklærer 25 kulturpersonligheter og akademikere «et opprør mot regjeringen og de medansvarlige og handlingslammede institusjonene som truer vår felles fremtid».

På mange måter ser oppropet ut som en gjennomført parodi på en hippie-tekst. Har man ikke skjønt det før, skal siste setning likesom virkelig gni inn at dette bare er tull: «Vi handler i fred, av kjærlighet til Jorden. Vi går til aksjon på vegne av livet.»

Dessverre er det likevel ikke tull, og ingen parodi, men femogtyve til dels profilerte og anerkjente forskere, musikere og forfattere som med dette «erklærer […] samfunnspakten for å være brutt, ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling». Disse spissborgerne oppfordrer så «enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikkevoldelig opprør sammen med oss».

Til sist krever oppropsforfatterne «at det dannes et råd som skal føre tilsyn med at tiltakene som er nødvendige, blir gjennomført». Min første assosiasjon her er et vokterråd, og brått er teksten litt mindre Woodstock 1969, og litt mer Iran 1979.

Krigsmobilisering og vokterråd

Næringsminister (og tidligere Minerva-redaktør) Torbjørn Røe Isaksen gyver løs på opprørerne i et tilsvar som kan leses hos Aftenposten. Hans ankepunkt er at dette er en tekst som viser frem et antidemokratisk sinnelag: Samfunnspakten er brutt, opprøret har startet, vokterrådet er nødvendig.

Og selvsagt er dette autoritært i sin holdning – valgte myndigheter sees på som illegitime, alminnelige politiske virkemidler innenfor det liberale demokrati er passé. Og like selvsagt ødelegger dette for den alminnelige, demokratiske klimakampen, som handler om å skaffe støtte hos både befolkningen, politikere, næringsliv og organisasjoner for tiltak som kan ha effekt på globale CO2-utslipp. Det svekker tilliten til klimabevegelsen, gjør det lettere å avvise den, og avsporer diskusjonen om løsninger. For kronikken inneholder selvsagt ingen forslag til politikk eller adferdsendringer som virkningsfullt reduserer globale utslipp: Drømmen om vokterrådet synes å være mer engasjerende enn strategier for å redusere flytrafikk eller fase ut kullkraftverk.

Går vi organisasjonen Extinction Rebellion Norway, som forfatterne viser til, og hvor mesteparten av teksten er hentet fra, finner vi dessuten retorikk som flytter dette fra det ubehagelige autoritære til det svermende totalitære: «Disse kravene gjør det nødvendig med en mobilisering i et omfang og størrelse som til en krig. Vi har ikke tillit til at styresmaktene vil gjennomføre de modige, hurtige og langsiktige endringene som kreves og vil at folket får ta del i gjennomføringen.»

Vi står altså med et opprør, begått av dem som har «ærefrykt for livet, med evne til rasjonell tenkning, etisk bevissthet eller moralsk ansvarsfølelse», mot myndighetene, som har brutt samfunnspakten. Når opprøret er fullendt, skal hele samfunnet mobiliseres, som i en krig, og et uklart råd skal føre tilsyn med at alt som skjer fremmer Det ene store målet.

Ventet og skuffende

Det er problematisk at fremstående norske borgere tar så lett på demokratiets spilleregler som denne kronikken viser frem.

Det er rett nok absolutt noen navn på listen man ikke tenker bedre om enn at de ville skrive under på – eller skrive – en tekst som dette, for eksempel Jostein Gaarder og Arne Johan Vetlesen. Det nytter ikke å la seg overraske av Gaarder og Vetlesen, selvsagt er det alminnelige parlamentariske demokratiet ikke opplyst nok for dem, selvsagt er politikken fallen og illegitim, og selvsagt lever vi i endetiden.

Andre navn er rent ut sagt skuffende. Du, Dag O. Hessen? Du som har skrevet fornuftig om 2-gradersmålet tidligere? Må jeg nå for alltid minnes om din støtte til autoritært tankegods når jeg leser ting du skriver om klima? Et tu, Bjørn H. Samset? Du som er en så drivende dyktig popularisator av klimavitenskap?

Heldigvis er det folk i det den politiske delen av miljøbevegelsen – MDG – som umiddelbart har tatt avstand fra forslagene.

Leke-totalitære

Så langt om det skremmende med denne teksten, som minner om noe alskens voldelige opprørsgrupper allerede har skrevet mange ganger på mange språk det siste århundret: Myndighetene har brutt samfunnskontrakten, opprøret er legitimt, samfunnet skal mobilieres og krigen kommer, og skal vaske gatene i tyrannenes blod.

Bortsett fra at det ikke er noe blod i teksten. Etter å ha konkludert med at dagens styre er illegitimt, at politikerne ikke jobber på vegne av folket, at samfunnet må mobiliseres som var det krig, og at et vokterråd må overta, får vi høre at alt det oppfordres til er ikke-voldelig opprør. Den norske konteksten er at de støtter skolestreikene for klimaet.

Med respekt å melde er det et temmelig puslete opprør. Det er ganske mye mer de kunne gjort helt uten å erklære samfunnskontrakten for brutt: De kunne selv initiert politiske streiker; avholdt store demonstrasjoner; boikottet virksomheter; ja, de kunne sågar organisert politiske partier som kjempet for saka. En god del sivil ulydighet mot ymse oljeanlegg ville vært, om ikke direkte lovlig, så godt innafor det systemet opprørerne nettopp har erklært illegitimt.

Men det foreslås ingenting som går utover det dagens system ikke bare tillater, men ofte legger aktivt til rette for – så langt med unntak, altså, av det uklare vokterrådet.

Revolusjonen er feiloversatt

Mer forvirrende blir det hele derfor når man finner ut at teksten i hovedsak bare er en oversettelse av en engelsk tekst – hvilket også, til min overraskelse, betyr at det ikke kan være Jostein Gaarder som har funnet på formuleringen om at «vi går til aksjon på vegne av livet». Når vi kommer til avsnittet om vokterrådet, kan vi i originalen lese følgende: «We demand to be heard, to apply informed solutions to these ecological crises and to create a national assembly by which to initiate those solutions needed to change our present cataclysmic course.»

Oversetterne hos Extinction Rebellion Norway har åpenbart slitt litt med denne formuleringen (og flere andre) i originalen. I oppropsteksten er det altså blitt til «et råd som skal føre tilsyn». På hjemmesidene til organisasjonen kan vi imidlertid lese at de « krever at det utnevnes et råd bestående av et representativt utvalg borgere som skal overvåke endringene» (min utheving).

Det ville jo vært et spenstig krav i et hvilket som helst år av norsk historie før 1814.

Men for folk som ikke skolestreiket seg gjennom ungdomsskolen, minner det jo også mistenkelig om, hva skal man kalle det? – et parlament – for ikke å si et storting.

I sin tid sloss nordmenn om hvorvidt revolutionen skulle staves med -tio- eller med -sjo-. Nå har vi åpenbart problemer med at revolusjonsteksten foreligger på engelsk, et språk hvis nyanser de revolusjonære behersker noe dårligere enn forventet.

At ingen av dem som har skrevet under på oppropet, har stusset ved denne formuleringen, som kunne hatt mer for seg i andre land enn Norge, tyder også på hvor lettvint det brennende engasjement er: Her handler det om å støtte saka, ikke om å sette seg inn i detaljer som demokrati eller diktatur, vokterråd eller parlament. Kanskje oversetterne syntes det ble så pinlig med hele «national assembly»-kjøret at de bare erstattet det med den vage formuleringen «råd».

Antagelig er det med i hvert fall de fleste av våre klimatotalitære som det er med de fleste av våre kommunister: De er langt mindre totalitære enn de gjerne skulle vært. Svermeriet for opprøret lever, jeg betviler på ingen måte deres engasjement for det udemokratiske – men når det skal ned på papiret, er det – heldigvis – knapt nok en feiloversatt papirtiger, det som produseres.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden