Lekkasjer dokumenterer Russlands innblanding i Ukraina

Over 4000 lekkede eposter fra kontoer tilknyttet Putins rådgiver Vladislav Surkov dokumenterer Russlands hybridkrig i Ukraina og forsøk på å «spinne» nedskytingen av det malaysiske flyet. Norsk forsker synes de gir et litt hjelpeløst inntrykk.

Publisert   Sist oppdatert

En rapport som ble publisert forrige uke underbygger tilsynelatende at de to østukrainske opprørsrepublikkene i Donetsk og Luhansk helt fra starten av har vært et russiskdrevet prosjekt. Rapporten dokumenterer også Russlands arbeid for en «føderalisering» av Ukraina ved hjelp av lokale krefter. Et prosjekt som om det blir gjennomført vil gjøre det mulig for Russland å beholde permanent kontroll over nabolandet og stoppe en videre orientering mot EU og NATO. Sist, men ikke minst skisserer en lekket epost flere mulige måter å «spinne» nedskytingen av det malaysiske flyet 17. juli 2014.

Rapporten er utarbeidet av Alya Shandra fra nettstedet Euromaidan Press og Robert Seeley, parlamentsrepresentant for Isle of Wight. Den baserer seg på flere tusen lekkede eposter fra mailadressene til Putin-medarbeideren Vladislav Surkov og Inal Ardzinba, rådgiver for SUS-anliggender i presidentadministrasjonen.

Epostene er fra en periode fra tidlig 2014 og frem til oktober 2015. I denne perioden forsøkte Russland først å rive løs store deler av det sørøstlige Ukraina under navnet «Novorossija», og deretter – etter at dette hadde mislyktes – å få til en føderalisering av Ukraina med stort selvstyre til regionene, noe som ville gi Russland en hånd på rattet flere steder.

Detaljstyring av opprørere

De lekkede epostene skaper et inntrykk av at de to utbryterrepublikkene i Øst-Ukraina helt fra starten av var et russisk prosjekt. 13. mai 2014, tre dager før listen over ministre ble offisielt kunngjort, mottok Surkov en liste over anbefalte navn til ulike posisjoner i regjeringen i «folkerepublikken Donetsk». I juni samme år mottok Surkov en liste over samtlige utnevnelser og ansettelser i «folkerepublikkens» parlament, inkludert administrativt ansatte. I desember samme år fikk han oversendt tilsvarende lister fra «Folkerepublikken Luhansk».

Eposter datert 26. mai og 16. juni 2014 viser at Surkov også mottok en oversikt over offentlige utgifter i de to regionene fra 2013, året før konflikten begynte. Sammen med dette fikk han også et overslag over kommende utgifter inkludert pensjoner og politi frem til 2017. Ifølge Shandra og Seeley viser dette at russiske myndigheter var klare til å dekke disse utgiftene de kommende årene. Russland ser også ut til å ha finansiert informasjonsdepartementer, pressesentre og aviser i de to opprørsregionene og dermed styrt hvordan de forsøkte å fremstille seg overfor omverdenen.

I de lekkede epostene knyttes Surkovs virksomhet i Donetsk og Luhansk opp mot oligarken Konstantin Malofejev. Malofejev som omtales som «den ortodokse oligarken» har finansiert flere russiskstyrte konferanser og medier som er ment å promotere et kristenkonservativt syn på kjønnsroller og familie. Han har også flere ganger opptrådt i tospann med den høyreekstreme filosofen Aleksandr Dugin.

Navnene på listen over mulige ministre inkluderer Denis Pusjilin, som senere ble president i «Folkerepublikken Donetsk» og Igor Girkin alias Strelkov som var forsvarsminister fra mai til august 2014. Begge to er tidligere ansatte hos Malofejev, og avsenderen av listen arbeidet på dette tidspunktet i et firma eid av Malofejev.

I lekkede eposter til Surkov hevder Aleksandr Borodai, den første statsministeren i «Folkerepublikken Donetsk» at han jobber systematisk for å mobilisere støtte til prosjektet på Balkan, i Frankrike, i Tyskland og i Italia. Ifølge Shandra og Seeley kan mange av de utenlandske frivillige som reiste for å slåss på prorussisk side i Donbass ha blitt rekruttert på denne måten.

Føderalisering og «bosnifisering».

Ifølge Shandra og Seeley har formålet med «folkerepublikkene» siden Novorossija-prosjektet mislyktes vært å være permanente, destabiliserende faktorer som skal holde Ukraina ustabilt og hindre reformer og en videre orientering mot vest.

Tilsvarende ikke-anerkjente og russiskkontrollerte opprørsrepublikker har i mange år spilt en lignende rolle i Moldova og Georgia. Shandra og Seeley mener derfor at dette må betraktes som en velprøvd russisk strategi når land man fra russisk hold betrakter som del av sin sfære forsøker å bryte ut og orientere seg vestover mot EU og NATO.

Eposter fra kontoene til Surkov og Arziba viser at Russland også fortsatte å intervenere i flere regioner i Sørøst-Ukraina, også etter at forsøkene på å opprette separatistrepublikker i Kharkiv og Odessa mislyktes.

I Odessa korresponderte Inal Ardzinba med lederne for «Porto Franco»-initiativet, et forsøk på å gjøre Odessa til en «fri» havneby. Regninger som har blitt oversendt fra lederen Anton Davidchenko viser tilsynelatende at flere aktivister i Odessa var på Kremls lønningsliste våren 2015. Davidchenko var tidligere involvert i separatistbevegelsen i Odessa våren 2014, men befant seg i fengsel 2. mai samme år da opptøyer og sammenstøt mellom prorussiske og proukrainske aktivister endte i en brann der mange mistet livet. I Kharkiv har man forsøkt å spille på misnøye med de økonomiske reformene som har inngått i EU-tilpasningen. Andre regioner som dukker opp i epostene er Kharkiv, Zaporizhia, Mikolajev og Dnipro.

Epostene viser også at Moskva har forsøkt å bruke Minsk-prosessen, et forsøk på å få til våpenhvile og fred i Øst-Ukraina, til å drive frem endringer i den ukrainske grunnloven. De foreslåtte endringene inkluderer en generell desentralisering av Ukraina og juridisk anerkjennelse av de to opprørsrepublikkene. I mai 2015 mottok Surkov et utkast til et lovforslag som ville gi de to regionene rett til å velge sine egne lovgivende forsamlinger og regjeringer, samt rett til å ha sine egne paramilitære strukturer, sikkerhetstjenester, riksadvokater og domstoler. Forslaget har store likheter med et forslag som en måned senere ble fremmet av den prorussiske ukrainske politikeren Jurij Boiko fra partiet Opposisjonsblokken, som ble avvist av president Petro Porosjenko.

Rapporten omtaler forsøket på å gi utbryterrepublikkene offisiell status og utstrakt selvstyre som «bosnifisering», etter situasjonen i Bosnia der den serbiske enheten Republika Srpska fortsatt gir Serbia en fot på bremsen i bosnisk politikk nesten to tiår etter at krigen der tok slutt. En slik føderalisering har foreløpig ikke skjedd i Ukraina.

MH17 som «ukrainsk provokasjon»

Sist men ikke minst inneholder de lekkede epostene en rapport som skisserer ulike måter å spinne nedskytingen av det malaysiske MH17-flyet 17. juli 2014, en hendelse som har blitt omtalt som slutten på Novorossija-prosjektet. Forslagene som presenteres inkluderer å fremstille det hele som en provokasjon fra Kyjiv som enten skjøt flyet ned eller bevisst dirigerte det gjennom en krigssone, som et forsøk på å utløse en tredje verdenskrig og å hevde at det i virkeligheten var et militært fly.

Kremls «grå kardinal»

Putin-rådgiveren Vladislav Surkov er blant de meste kjente «politiske teknologene» i dagens Russland, og har blitt omtalt som den som i mange år dirigerte det russiske samfunnet som «et stort reality-program». Han sies ofte å ha vært ansvarlig for å kontrollere opprettelsen av lojale og opposisjonelle politiske partier og instruert media om hvem som skal angripes og forsvares i den hensikt å skape en fasade av demokrati og pluralisme og dekke over et stadig mer autoritært system. Tidligere i år vakte han oppsikt ved å hevde at Putinismen og «det suverene demokratiet» slik det praktiseres i dagens Russland er «fremtidens ideologi».

De lekkede epostene stammer fra den ukrainske hackergruppen CyberHunta. Mens man fra russisk hold benekter at de er ekte, har vestlige eksperter gått god for dem. Minst en av avsenderne har også gått god for epostene sine, samtidig som de beskriver hendelser som faktisk har funnet sted.

Norsk forsker: - Gjør et litt hjelpeløst inntrykk

Tor Bukkvoll ved Forsvarets Forskningsinstitutt tror at epostene er ekte, samtidig som han ikke synes materialet inneholder veldig mange nye avsløringer.

-Mye av det som kommer frem er allerede kjent fra andre kilder. Så når jeg leste rapporten tenkte jeg at den inneholdt lite nytt, samtidig som det er fint at noen har gjort en samlet og dokumentert analyse av materialet.

Det inntrykket man sitter igjen med av Russlands evne til å blande seg i andre land er ikke særlig avskrekkende. Faktisk virker det hele litt hjelpeløst. Det eneste de egentlig har fått til, er jo å overta noen områder ved hjelp av ren militær makt.

I tillegg synes jeg den bærer litt preg av at de som har skrevet den ikke kjenner så godt til Ukraina. Den legger stor vekt på svakhetene i den ukrainske staten - som den har helt rett i - men sier ingen ting om styrken i det ukrainske sivilsamfunnet som var det som faktisk reddet Ukraina.