Kommentar

Lenin kom til et demokratisk land

Mímir Kristjánsson vil følge i Lenins fotspor for å finne ut hvor det gikk galt i Russland. Jeg kan hjelpe ham på vei: Det gikk galt med Lenin. Ikke etter revolusjonen, men nettopp i og med revolusjonen, skriver Nils August Andresen.

Den enkle måten å være positiv til Lenins revolusjon på er ikke å kunne noe som helst om historie. Mímir Kristjánsson velger den enkle måten.

Alle til venstre for Djengis Khan i 1917 var ikke sprø, sier Mímir Kristjánsson i et intervju med Minerva. Han skal reise i Lenins fotspor, og stiller seg spørsmålet: Var det riktig å lage revolusjon og å avslutte første verdenskrig?

Store spørsmål, men også i det store og det hele irrelevante for de spørsmålene Russland stod overfor da Vladimir Lenin kom tilbake til Petrograd i april 1917. Revolusjonen hadde allerede skjedd. Den kalles februarrevolusjonen, og forbigås ofte i stillhet av dagens kommunister.

Det kan være bra å stå til venstre for Djengis Khan (stod han forresten så langt til høyre?), men det var altså ikke tsar Nikolai II Lenin avsatte i oktoberrevolusjonen senere samme år. I april 1917 var det Georgij Lvov som var statsminister. Lvov hadde vært et prominent medlem av Det konstitusjonelt-demokratiske parti, bedre kjent som Kadettpartiet.

Kvinner kunne stemme

Lvov begynte forberedelsen med å skrive ut valg til en konstituerende forsamling, som skulle lage ny grunnlov og overta styret av landet. Etter demonstrasjoner av kvinnerettsgrupper fikk kvinner stemmerett. I juli overtok Aleksandr Kerenskij, som kom fra en utbryttergruppe fra Det sosialrevolusjonære partiet, som statsminister.

Diktaturet begynte, og fortsettelsen – borgerkrig, tvangskollektiviseringen av jordbruket, «avkulakkiseringen», Moskva-prosessene og GULAG – tør være kjent.

15. september proklamerte Kerenskij Russland som republikk. Tsardømmet var ugjenkallelig slutt. Det fantes mange til venstre for Djengis Khan som ikke var sprø. Kerenskij var en av dem; Lenin var det ikke.

7. november – som var 25. oktober etter den gamle russiske (julianske) kalenderen, derav navnet Oktoberrevolusjonen – tok Lenin makten ved et kupp. Valget til den konstituerende forsamlingen gikk for seg som planlagt, om enn under betydelig press fra bolsjevikene mange steder. Likevel tapte bolsjevikene stort: Det sosialrevolusjonære partiet fikk mer enn 40 prosent av stemmene, og rent flertall i forsamlingen. Lenins bolsjeviker fikk 24 prosent.

Lenin argumenterte etter valget for at denne type forsamlinger representerte «borgerlig demokrati», som var underlegent det kommunistiske styret. Da forsamlingen møttes i januar 1918, ble den da også raskt stengt av bolsjevikene. Diktaturet begynte, og fortsettelsen – borgerkrig, tvangskollektiviseringen av jordbruket, «avkulakkiseringen», Moskva-prosessene og GULAG – tør være kjent.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Mer nytt på vestfronten

Mens kommunister av den gamle skole åpent forsvarte den kommunistiske oktoberrevolusjonen og oppløsningen av den konstituerende forsamlingen  – borgerlig demokrati ble uansett ansett som falsk – velger dagens kommunister stort sett å tie om dette. Man velger heller å gi inntrykk av at Lenins revolusjon var en naturlig respons på det undertrykkende tsarregimet.

Det dukket opp mer nytt på vestfronten i form av tyske militære styrker i løpet av de siste månedene enn det hadde gjort i løpet av det foregående året.

I stedet fokuserer man, som Kristjánsson, på et annet aspekt ved Lenins regime: Den unilaterale freden med Det tyske keiserriket, kjent som Brest-Litovsk-freden.

Fra et russisk nasjonalt ståsted er dette et perspektiv det er mulig å anlegge – skjønt livene som ble spart gjennom å forkorte første verdenskrig i Russland med åtte måneder, snart gikk tapt i borgerkrigen som fulgte, og skjønt det innebar at man tapte store territorier.

Men første verdenskrig gikk i alle tilfeller mot slutten da Grigorij Sokolnikov undertegnet Brest-Litovsk-freden på vegne av bolsjevikene i mars 1918. Om noe varte krigen lenger fordi Russland trakk seg ut, og tyskerne kunne dermed flytte ressurser fra østfronten. Det dukket opp mer nytt på vestfronten i form av tyske militære styrker i løpet av de siste månedene enn det hadde gjort i løpet av det foregående året.

Tragisk virkningshistorie

Likevel mener Kristjánsson at revolusjonen var «bra i seg selv» – det var det som skjedde etterpå, som var galt. Han understreker at Rosa Luxemburg, Antonio Gramsci og andre begynte å kritisere revolusjonen for å være udemokratisk allerede i 1919–20. Mange glade kommunister i dag finner håp i slike interne kritikere. Det må være lov å påpeke at de i så fall var lovlig sent ute: Alt lå til rette for demokratiske valg i Russland da Lenin grep makten i november 1917, og det udemokratiske sinnelaget var uomtvistelig og krystallklart for alle som ville se, allerede ved oppløsningen av den konstituerende forsamlingen i januar 1918.

Kinas Mao Zedong lot seg inspirere, Nord-Koreas Kim Il Sung likeså – han tjenestegjorde sågar en tid i Den røde armé.

Siden det er vanskelig å forsvare revolusjonen gjennom sine direkte konsekvenser, forsøker Kristjánsson seg på et annet grep: Gjennom at denne bevegelsen som vil forandre verden, gjennom kuppet klarte å bli et idémessig forbilde for venstresiden i hele verden.

Heldigvis tar Kristjánsson feil, i hvert fall for vår del av verden: De europeiske sosialdemokratiske partienes fascinasjon for kommunismen kjølnet relativt raskt. Ideene kom her til makten bare gjennom sovjetisk militær makt etter andre verdenskrig.

Men i andre deler av verden hadde kommunismen mer fremgang som folkelige opprørsbevegelser: Kinas Mao Zedong lot seg inspirere, Nord-Koreas Kim Il Sung likeså – han tjenestegjorde sågar en tid i Den røde armé. Vietnams Ho Chi Minh besøkte Moskva i 1923. Innen Fidel Castro startet sin revolusjonære karriere, var sovjetkommunismens ideer mer utbredt. Castro sendte sin sønn på skole til Moskva.Det burde være unødvendig å gå inn i en diskusjon om hvorvidt ideene Lenins revolusjon inspirerte til, gav gode resultater. Kulturrevolusjonen var ikke 60 prosent bra og 40 prosent dårlig, selv om den type diskusjoner var populære i AKP (m-l).

Les også intervju med Mímir Kristjánsson: – Den russiske revolusjonen var bra

En unødvendig revolusjon

Men hva med ideene om sosial rettferdighet og økonomisk utjevning? Det er vel bra!

Ja, det er ofte bra, men dette er ikke ideer som Lenin fant på. Ulykkesforsikring for arbeidere ble vedtatt i Norge i 1895. Arbeiderpartiet fikk sin første representant på Stortinget i 1903. De castbergske barnelover kom i april 1915. Da hadde kvinner fått stemmerett i Norge. Lenin var helt unødvendig for alt dette.

Dagens generasjon kommunister forsvarer ikke avskaffelse av demokrati eller den faktiske virkningshistorien til Lenins dødelige ideologi. I stedet omskriver de bare historien.

Om noe bidro revolusjonen i Russland til å mobilisere motkrefter: Anti-bolsjevikiske bevegelser av ulik art, flere av de udemokratiske, oppstod i de fleste europeiske land i mellomkrigstiden. I Norge hadde vi Fædrelandslaget. De Moskva-tro kommunistene var heller ikke gode allierte for demokratiske partier – Hitlers vei til makten i Tyskland er det åpenbare eksempelet.

Likevel lever altså Lenin-romantikken fortsatt på ytre venstre. Den er ikke like farlig som den var for en generasjon siden: Da forsvarte man de faktiske historiske hendelsene som riktige og nødvendige. Det var politisk horribelt, men i hvert fall tidvis historisk sånn nogenlunde ærlig. Dagens generasjon kommunister forsvarer ikke avskaffelse av demokrati eller den faktiske virkningshistorien til Lenins dødelige ideologi. I stedet omskriver de bare historien.

Da kan det altså være verdt å huske på at Lenin kom til et gryende demokratisk land. Innen han gjorde revolusjon, hadde kvinner fått stemmerett, og valg var utlyst. Han forlenget første verdenskrig, og inspirerte noen av de verste massemorderne i forrige århundre.

Mímir Kristjánsson vil følge i Lenins fotspor for å finne ut hvor det gikk galt i Russland. Jeg kan hjelpe ham på vei: Det gikk galt med Lenin. Ikke etter revolusjonen, men nettopp i og med revolusjonen.

Det er først når den radikale venstresiden forstår det, og erkjenner fortiden, at den kan få en bedre fremtid.  

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden