Leder

Let my people go

Egypts moderne Farao, Hosni Mubarak, er på vei ut etter å ha ledet sitt folk gjennom tre tiårs ørkenvandring. Utfordringen nå er ikke å få til ett regimeskifte; det er å institusjonalisere fredelige maktovertagelser.

Egypts moderne Farao, Hosni Mubarak, er på vei ut etter å ha ledet sitt folk gjennom tre tiårs ørkenvandring. Utfordringen nå er ikke å få til ett regimeskifte; det er å institusjonalisere fredelige maktovertagelser.

Mubaraks dager ved makten i Egypt synes nå nær ved å være talte. Men det viktige for Egypt nå er ikke at han går: Det er hva slags maktskifte vi blir vitne til.

Folket i Egypt fortjener frihet. Ytringsfrihet, frie valg, frihet fra tortur — alt det Mubarak ikke har gitt dem. De fortjener mindre korrupsjon, økonomisk fremgang og en bedre fremtid. Fredsprisvinner og opposisjonsfigur Mohamed ElBaradei uttalte til Al Arabiya at han ”håper å få se et fredelig Egypt, og det krever som sitt første skritt Mubaraks avgang. Hvis Mubarak går av, vil det hele gå sin gang på korrekt vis.”

Problemet i mange land i Midtøsten er at det å fjerne et autoritært regime ikke umiddelbart fører til noe av dette. Faktisk er det å fjerne et autoritært regime ofte svært risikabelt, nettopp fordi land med autoritære regimer mangler strukturene som kunne gitt et nytt regime stabilitet, legitimitet og styringsdyktighet. De mangler en god kultur for opposisjonstilværelse og de mangler tradisjoner for fredelige maktskifter. Denne grunnleggende konservative innsikt gjorde Edmund Burke skeptisk til den franske revolusjon, til tross for at han delte de revolusjonæres avsmak for den franske krone.

Mange kommentatorer har gitt sine favorittanalogier til det som nå skjer. Enkelte peker på sjahens fall i Persia i 1979, som førte til et autoritært islamistisk regime. Analogien er populær særlig blant krefter som later til å mene at Vesten burde støttet Mubarak: Under ham har Egypt bidratt til stabilitet i regionen, etter at Egypt hadde gitt sitt bidrag til tre kriger i løpet av 16 år.

Jeg er uenig i at fortsatt støtte til Mubarak er et alternativ. La meg derfor gi mine favorittanalogier: Russland i 1905 og i 1917. En annen konservativ — erkekonservativ — politiker, Klemens von Metternich, skal ha sagt: ”Det er nytteløst å stenge porten for ideer: De klatrer over.” Endringene som nå skjer i Midtøsten kan ikke stanses. De autoritære regimenes interne legitimitet er gradvis blitt svekket. Selvsagt kan de holdes i live ved maktbruk ennå en stund — men ikke ubegrenset.

Analogien her er Russland i 1905. Etter sjokknederlaget i krigen mot Japan brøt oppdemmet frustrasjon ut i protester og krav om demokratisering. Regimet vaklet. Tsar Nikolai II gikk i panikk med på reformer — et parlament med kvasidemokratiske valg — og demonstrantene inngikk våpenhvile. Da ro var gjenopprettet, brøt imidlertid tsaren sine løfter. Demokratiseringen var spill for galleriet. Regimet overlevde. Et snaut snes år vaklet tsarens undertrykkelse videre. Men ved neste påkjenning, i form av første verdenskrig, kom en ny bølge som ikke kunne stanses, og som dro med seg ikke bare tsaren, men hele det demokratiske Russlands aspirasjoner i dragsuget.

Endringer kan ikke stanses, men de kan ledes. Det beste tidspunktet for å gjøre det, er når man sitter trygt ved makten. Men det er også da presset for å gjøre det er minst. Som Thomas Friedman skriver i New York Times: Mubarak har hatt sjansen til å reformere i Egypt i over 30 år. I stedet har han bevisst undertrykket demokratisk opposisjon, og unnskyldt sitt autoritære styre med henvisning til at alternativet er islamisme. Vesten bør ikke — og kan i realiteten ikke lenger — gi Mubarak eller hans håndplukkede menn, som Omar Suleiman, en ny sjanse, slik tsaren fikk i 1905. Ikke bare er begivenhetene langt utenfor Vestens kontroll; om Mubaraks regime faktisk skulle klore seg til makten, vil de nødvendige endringene utebli. Neste revolusjonsbølge vil se færre demokratiske krefter og flere og mer radikale islamister. Neste bølge vil være Oktoberrevolusjonen.

Det bringer oss til den andre analogien: Februarrevolusjonen i 1917, Russlands første, men ofte glemte, revolusjon, som kastet tsaren og innførte et skjørt og vaklende demokrati. Men dette demokratiske regimet var mye svakere enn det ville vært med en ordnet demokratisering fra 1905 og fremover: Det manglet hærens og sikkerhetspolitiets støtte, og med motstand fra tsarister og kommunister og under press fra krig og kaos ble Georgij Lvov og Aleksander Kerenskij et kort intermesso, før bolsjevikene kom til makten i Oktoberrevolusjonen.

Det er dette som er faren med Februarrevolusjonen i Egypt: At et vaklende og svakt styre uten legitimitet, uten økonomisk fremgang, og uten lojalitet fra hær og sikkerhetsstyrker, både underminerer demokratiet som idé, og i neste omgang blir bytte for et mer radikalt styre; at et moderat styre med for eksempel Mohamed ElBaradei i den tragiske rollen som Kerenskij erstattes av  radikale elementer i Det muslimske brorskapet i rollen som bolsjevikene.

Men det trenger ikke å skje. Historiske analogier er til ettertanke, ikke prediksjon og fortvilelse. ElBaradei er ikke Kerenskij. Brorskapet er ikke bolsjeviker. Egypt er ikke i krig. Mubarak er ikke Nikolai II. Mubarak og de som er lojale mot ham kan ennå overtales til å støtte en rask, men ordnet transisjon. Et nytt regime vil ikke være i krig — og støtte fra Vesten og land i regionen kan bidra til en stabil økonomisk utvikling, som gir et nytt regime legitimitet. Brorskapet kan lokkes, presses og frivillig bli en del av demokratiske strukturer. Det er dette som må være målet for alle parter.

Den største utfordringen ligger hos det nye regimet: Utfordringen er altså ikke å fjerne en aldrende autokrat som mister støttespillere dag for dag: Det er å sørge for at dette maktskiftet ikke blir det siste, og for at det neste blir fredeligere enn dette. Det nye regimet må bryte sirkelen der det sittende regimet frykter hva som vil skje med deres fysiske og økonomiske sikkerhet ved et regimeskifte. Det utgående regimet må derfor integreres i det nye. Taperne må få være med. Spillereglene for opposisjonstilværelse må utarbeides. Det er nettopp her revolusjonære, overdrevent selvrettferdige, forståelig euforiske, beruset av ny makt, eller forståelig redde for motrevolusjon eller ny revolusjon, så ofte tråkker feil. Og det er hit Vesten nå må rette sin oppmerksomhet og energi: Ikke på å lukke porten for endring, men å bidra til at endringen skjer forsvarlig.

Men det første trekket ligger hos Mubarak, og må komme raskest mulig. Vesten kan prøve å overtale ham, presse ham — men i siste instans er det i Kairo avgjørelsene tas. I mellomtiden slutter jeg meg til essensen i president Obamas beskjed til den aldrende faraoen: Let your people go.

  • Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden