Kultur

Lettvint om kristenkonservative

Religionshistorikeren Ingrid Vik lykkes ikke i å forklare de kristenkonservatives indre glød og maler et til tider unyansert bilde av det norske politiske bibelbeltet.

Religionshistorikeren Ingrid Vik lykkes ikke i å forklare de kristenkonservatives indre glød og maler et til tider unyansert bilde av det norske politiske bibelbeltet.

Ingrid Vik
Guds lobby
Forlaget manifest, 2015.

De siste tiårene har religionshistorie som fag blitt sterkt preget av sosialantropologisk metode. Som et resultat av denne påvirkningen har mange innenfor faget blitt opptatt av å forstå religion og trosutøvelse på egne premisser. Noen vil hevde at faget har gått for langt og at det i noen tilfeller kan være vanskelig å skille melleom religionshistoire og sosialantropologi som akademiske disipliner.

Tradisjonelt har nok også religionshistorie i Norge vært et fag som har tiltrukket seg mange fra venstresiden, med påfølgende relativiseringer av problematiske trekk ved ulike religioner og trossamfunn.

Men forfatter Ingrid Vik ser ut til å befinne seg med benene godt plantet en helt annen tradisjon.  I stedet for å gjøre et forsøk på å forstå og forklare de kristenkonservatives indre motivsajon, glød og sterke trosoverbevisning, velger hun å speile seg selv i det landskapet hun skildrer.

«Til daglig tenker verken vi eller barna våre over at vi lever i forskjellige typer familier. Da handler det om de nære ting. For eksempel hvem man kan ringe når man sitter i kø og ikke rekker skolen før stengetid. Da spør jeg gjerne Kari, kona til Ingrid, fordi en ekstratur via skolen aldri er noe problem for henne.»

Leseren kastes rundt fra idyllen i en hageby på østkanten i Oslo til bibelske fyrtårn som Kristiansand. Mens det for Ingrid Vik er helt naturlig å be det homofile naboparet å hente barna på skolen, virker en slik tanke fremmed hos de bibeltroende Vik besøker. I hvert fall tilsynelatende, for ingen sier faktisk det.

Det samme gjentar seg når Vik møter antifeministen Lill Mary Vestly som mener det er naturlig at mor er hjemme med barna. Forfatteren speiler utsagnene fra den kristne kvinnen med sine egne erfaringer som mor.

gudslobby«Jeg var målløs etter kraftsalven. Her ble mine egne valg og moderne familieverdier dratt ned i søla med uttalelser så spissformulert at jeg knapt hadde hørt maken.»

Tidvis går også forfatteren inn i hodet på intervjuobjektene, for eksempel når hun beskriver hvor viktig helvete er for Misjonssambandets Espen Ottosen. Hun stiller ham aldri spørsmålet og han får ikke svare, eller i hvert fall kom det ikke på trykk i boken.

«Ottosen tillemper seg elegant det sekulære språket, og han henviser sjelden til himmelen og i hvert fall ikke til helvete. Likevel tror jeg at himmel og helvete er en like sterk realitet for han som det var for Ole Hallesby.»

Slike antakelser er det mange av i boken, selv om det ikke virker som noen av intervjuobjektene hennes har vært vanskelige å få i tale eller har vegret seg for å svare på spørsmål om kontroversielle saker. Riktignok nevner hun at flere har avslått å snakke med henne, men hun nevner ikke hvem eller hva slags posisjoner de har hatt. Det ville være interessant å få vite om hun har slitt med å få moderate stemmer i tale, mens det er de mer ytterliggående som har stilt opp og latt seg intervjue.

Stilen er heller ikke dialogisk, men kommenterende. Vi får møte de forskjellige kristenlederne og de snakker relativt fritt, med Viks fortellerstemme som et kommentatorspor som henter oss inn og ut av fortellingen. Det er nesten som forfatteren ikke helt tør å stole på at hennes egen fortelling har den tilstrekkelige bærekraft.

Lite fakta
Viks bok er skrevet som en lang reportasje der hun besøker forskjellige høvdinger i Kristen-Norge, som Bjarte Ystebø i Norge i Dag, Vebjørn Selbekk i Dagen, Hermund Haaland i Skaprkraft og Øyvind Benestad i Mor far og barn. Noen, som «kulturkrigeren» og anti-feministen Lill May Vestly, skildres svært negativt. Andre, som Selbekk og Haaland, får mildere omtale.  For øvrig er svært få kvinner intervjuet i boken, kanskje overraskende med tanke på at forfatteren er erklært feminist.

Det tegnes et bilde av et konservativt kristen-Norge på fremmarsj. Som engasjerer seg mot abort, en kjønnsnøytral ekteskap og for Israel. Hun viser også til noen tall, som at den ytterliggående konservative avisen Norge i Dag har 11.000 lesere og at deltakere på Bjarte Ystebøs Oslo Synopsium, som danner grunnstammen for Viks fortelling, har vært økende. Men om disse menneskene utgjør noe større antall enn den lille promillen som stemmer på partiet «De kristne» får vi aldri vite. Det finnes i det hele tatt lite tall og fakta i boken, hverken om de kristne i Norge, de kristenkonservative eller hva slags grunnlag og hvor mange de forskjellige personene og gruppene vi får møte faktisk representerer.
Om det blir flere eller færre kristenkonservative er et vanskelig spørsmål å svare på. Det har vært en vekst i antall deltakere på enkelte større arrangementer, som for eksempel pinsebevegelsens årlige LED-konferanse. Konservative menigheter som Saltkirken i Bergen vokser, men det generelle bildet er likevel at de konservative frikirkelige menighetene mister medlemmer. Det som likevel kan være riktig, og som skildres godt i Viks bok er at deler av det konservativt kristne Norge mobiliserer sterkere enn før, etter en periode der man valgte å trekke seg tilbake fra samfunnsdebatten etter harde slag om abort og ekteskap for homofile og lesbiske på 80- og 90-tallet. Spørsmålet er hvor samkjørte de bibeltro kristne som nå mobiliserer faktisk er.

Tykk grøt
For effektivt å male frem et bilde av hva slags nettverk de kristenkonservative har bygget, nevner hun prominente politikere fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som har gjestet konferansen. Av en eller annen grunn blir ikke andre politikere, som for eksempel Minervakretsens Torbjørn Røe-Isaksen, trukket frem. Samtidig tegner hun et bilde der Dagen, Skaperkraft, Norge i Dag og Den Internasjoanle kristne ambassade i Jerusalem smelter sammen til en enhet. Vik nevner at det er forskjeller mellom disse forskjellige miljøene, men dveler ikke ved motsetningene. Det er fellestrekkene som fremheves. Hun kommer inn på de klare retoriske forskjellene mellom miljøet rundt Bjarte Ystebø og Norge i Dag og hvordan for eksempel Skaperkraft og redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, formulerer seg. Ingrid Vik merker seg at Skaperkraft argumenterer sekulært, men impliserer at dette er en form for taktikk, ikke et bevisst valg. Og hun dveler ikke ved hvorfor Skaperkraft er opptatt av og bruker tid på helt andre saker enn det for eksempel Norge i Dag gjør. Der ytterkanten Ystebø representerer har abort og Israel som sine to viktigste kampsaker, er andre deler av Kristen-Norge opptatt av helt andre politiske spørsmål. Likevel sauses dette sammen til tykk grøt.

Kanskje virket motforestillingen forstyrrende for bildet hun vil tegne, av en kristenkonservativ vekkelse, som truer likestillingen og kvinners rettigheter, på samme måte som den kristne høyresiden i USA.

Nyttig bok
Boken vil likevel være nyttig lesning for liberalere, enten innenfor Den norske Kirke eller sekularister, som ønsker argumenter og skyts i kampen mot det som blir ansett for å være en kristenkonservativ trussel. Boken er også kort og lettlest og med unntak av noen få klisjeer er språket godt og effektivt. De fleste vil kunne klare å komme seg gjennom dette verket på noen få timer.

Men de som søker innsikt og forståelse av hva slags mennesker Vik skildrer og hvorfor de tror og mener det de gjør, vil bli skuffet. Riktignok får intervjuobjektene god plass til å forklare sine synspunkt, men Vik skraper aldri under overflaten. Til å være utdannet religionshistoriker er hun overraskende uinteressert i hovedpersonens personlige tro, deres troshistorie og bakgrunn.

Bokens beste kapittel er fra Ryenberget skole, en kristen privatskole på Ryen i Oslo. Her får vi som lesere innsikt i en verden som for mange kan virke lukket og annerledes. Dessverre er skildringen fra denne skolen også den eneste gangen forfatteren virkelig tar oss med bak kulissene og inn i hjertet av de kulturkonservatives bastioner. Man kan lure på hvorfor Ingrid Vik ikke tok turen fra hagebyen på Oslos Østkant til Norges største menighet med en tydelig kristenkonservativ profil, Filadelfia, som ligger et steinkast fra Blitzhuset. Eller satte seg i bilen og kjørte til et bedehus i Moss. Eller hvorfor hun ikke fant det interessant å skildre det økumeniske arbeidet mange kristenkonservative driver, som norskundervisning for asylsøkere, arbeid blant romfolk og leksehjelp til innvandrere. Kanskje passet det ikke inn i fortellingen om en ytterliggående religiøs høyreside som hjemsøker vårt land.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden