Kultur

Leve kongen!

Ryktene stemmer: ”Kongens Nei” er en fulltreffer.

Så fikk Minervas to utsendte, optimisten og pessimisten, gå på kino igjen. Når pessimisten rusler mot Filmens hus for pressevisning en onsdag morgen, sitter allerede optimisten utenfor, smørblid og pyntet i dress:

– Det er bare kultureliten og nattevakter som ser en helaftens film før de har spist frokost, hoier optimisten på lang avstand. – Men jeg er redd jeg må gå midt i filmen. Jeg må i et møte, så du får se resten på egenhånd.

Aha, den der andre jobben, den i partiet, tenker pessimisten litt snurt. Han liker ikke å sitte mutters alene i kinomørket. Når han først har skaffet seg en kinodate, liker han ikke å bli dumpet midt i – om det så er for Erna.

 

«Visst fanden skal det skytes med skarpt!»

De utsendte er spente på hvordan det går an å filmatisere disse tre dagene, for dramatikken – krigen – er jo ikke over etter de dagene heller. Det slutter liksom ikke helt.

– Filmer om annen verdenskrig er både en takknemlig og utakknemlig sjanger, begynner optimisten. – Du må rote det til skikkelig for å lage en uinteressant historie fra krigsårene. Derfor kan du få fulltreffere så forskjellige som Casablanca og Saving Private Ryan. Men samtidig er det jo et problem at det er laget enormt mange gode filmer. Du skal liksom konkurrere med Schindlers liste og Das Boot. Ikke lett, det der.
– Ja. Og du skal skape spenning. Her vet vi jo hvordan det slutter, flirer pessimisten. Og blir denne filmen så teatralsk og overspent som norske filmer ofte er, eller blir den realistisk?

Pessimistens kjepphest.

– For meg avhenger suksess av at senkningen av Blücher er dramatisk og troverdig. «Visst fanden skal det skytes med skarpt», som kommandant Eriksen skal ha sagt ved Moses og Aron på Oscarsborg. En påske hørte jeg Nils Ole Oftebros høytlesning av hele Alf R. Jacobsens bok om senkningen. Den scenen kan ikke bli lang nok!

Pessimisten er enig. Tospannet må begynne å flytte seg innover i filmhusets gemakker.

Neonlys og Trioving

– Oi, der er hun der! hvisker pessimisten og drar kjensel på ei han har sett på Dagsnytt atten veldig mange ganger.

Mørket senker seg over salen. Tyske fartøy smyger seg i mørket opp Drøbaksundet og visst fanden skal det skytes med skarpt. Pang! Blücher senkes og filmen er i gang.

– Jeg visste ikke at det var neonlys på taket av Nationaltheatret i 1940, men jeg tror helhjertet på det fordi alt annet er så bra, hvisker optimisten.

– Jo, det visste jeg faktisk. Det er jo helt sprøtt.

– Og se på Piperviken. Det var den gangen en havn var noe som ble brukt til frakt og fiske, ikke et område med byens dyreste kafeer.

– Det er fascinerende at man får gjort det slik. Nå er det slutt på at ytterdører i historiske drama fra 1800-tallet må være utstyrt med sylinderlås fra TrioVing.

Filmen er spennende, enda vi har lest hvordan det går. På slottet er det ikke tid til å studere dører og lysbrytere og detaljer, men de er garantert som de skal, som de var. Kong Haakon, spilt av Jesper Christensen, nøler og vegrer seg for å evakuere sitt slott. Kong Olav – Anders Baasmo Christiansen i forkledning – står og maser. «Vi må dra!». Olav er sønnen. Sønnen som vil få ting gjort, på sin egen måte, som han er overbevist om at er den riktige. Haakon er den erfarne faderen. Faderen med ansvaret. Som nøler, overveier og tar forbehold.

En av gutta

– Du,  begynner pessimisten, endelig litt pessimistisk. – Jeg synes Olav-skuespilleren er litt sånn ”film-norsk” her og der, om du skjønner. Både stemmeleie og fremtoning og mimikk er litt for mye én bestemt måte, filmen gjennom.

Optimisten svarer ikke.

– Men men. For alt hva jeg vet kan han jo ha vært sånn. Jeg var tre år da han døde.

– Du, jeg liker kong Olav. Han vil helst være en av gutta i feltuniform. Det er noe skikkelig viking over konger som vil stå først i hærfylkingen. Du er vel tilhenger av monarkiet? spør optimisten.

– Det vet du vel at jeg er, svarer pessimisten bebreidende. – Dette har vi håndsopprekning om på hytteturer i Minerva, sent på natten når samtalen har penset over på teologi eller kvantemekanikk.

Filmen bærer videre av sted, med regjeringens og kongefamiliens flukt mot Hamar, samtidig som den tyske ambassadøren forsøker å holde forhandlingsvinduet på gløtt. Fånyttes. Det hele er glitrende fremført, ikke minst av hovedrolleinnhaver Jesper Christensen som Kong Haakon. Kostymer og kulisser bringer tilbake et troverdig 1940-tall.

– Se så stilig man faktisk så ut, da man satt i three-piece tweed-dress og nøt sin pipe mens man lyttet til radiokabinettet, sier optimisten begeistret.

Quisling over radio

Men man rives bort fra drømmene når Vidkun Quisling griper ordet over radioen og erklærer seg som statsminister. Det er et fremragende grep av regissør Erik Poppe å ikke vise mannen bak kuppet, men kun la ham høres over radio, slik befolkningen opplevde det den gang.

Brått kvekker optimisten til og fisker frem mobilen. Han må straks av sted, midt under det som virker å være filmens store vendepunkt: Når kongefamilien deles opp, og kronprinsesse Märtha tar med seg barna til Sverige. Den utålmodige kronprins Olav viser for første gang i filmen sårbarhet når de kjører av sted ut i natten.

– Dette er så irriterende! snerrer optimisten mellom sammenbitte tenner når han kjemper seg ut av raden.

– Jeg får ikke med meg trefningen på Midtskogen! Men sånn helt kjapt, filmen er jo fantastisk. Jeg kunne kanskje ønsket meg litt mer om hvor viktig stortingspresident Hambro var 9. april, men det antydes jo for så vidt.

Hele følelsesspekteret

Pessimisten nikker intenst, men er så oppslukt av filmen at han gir blaffen i at han blir dumpet. Og pessimisten snakker med seg selv:

– Skuespillet er innimellom knallbra, og det uten en replikk. Se på han Seeberg som ble skutt på Midtskogen, for eksempel, spilt av Arthur Hakalahti. Han får frem usikkerheten og nervøsiteten hos en ung mann som innerst inne vil være modig og sikker, og som er det også. Alle kan karikere en type med en grimase, men det er stor kunst å kunne vise et sammensatt følelsesbilde med sånne små smil, blikk og kroppsspråk.

– Jeg er enig med meg, svarer pessimisten til seg selv. – Og den aller beste her er Jesper Christensen. Du ser hele følelsesspekteret hos kong Haakon, og det varierer voldsomt, og du skjønner med en gang hvilke tanker som farer gjennom hodet på mannen, og det før han rekker å si et ord. Du hadde nesten gjettet riktig om du bare så en løsrevet scene, uten å vite forhistorien.

Filmen avsluttes med en epilog som viser hvordan det til slutt gikk, da freden endelig kom (greit hvis filmen vises i fjerne strøk uten god kjennskap til europeisk historie). Kong Haakon er den samme muntre bestefaren, men det er en eldre prins Harald som kommer inn, etter flere år borte fra bestefaren. De ligger ikke lenger på gulvet og tøyser med hverandre.

Prinsen går med forsiktige, usikre skritt mot kong Haakon. Det er en bestefar som strekker ut armene, men det er en majestet barnebarnet klemmer, stiv som en stokk. Og det er en skuespiller, Jesper Christensen, som formidler sårheten i bestefarens øyne. Pessimisten må tørke en tåre før kinolyset kommer på.

Filmen har premiere på norske kinoer fredag 23. september.

Foto: Nordisk Film

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden