Etymologen

Levninger fra tidens å

ONLAFR REX NOR står det på myntene Olav Tryggvason lot slå som Norges konge. N-lyden var fortsatt hørbar nok til at den kom med i skriftbildet: En rest fra det Anulaibaz som gradvis skulle bli vårt Ole.

Bilde: Wikimedia Commons

Lingvister elsker å si at språklig endring er naturlig, men hadde kuningaz Anulaibaz visst at han skulle få en etterkommer som het kong Ole, tror jeg nok likevel han ville sett det som forfall.

Alt er forgjengelig. Blomster visner, mennesker dør, og byggverk faller sammen.

I Håvamål trøster dikteren oss:

Men ordet um deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.

Men når jeg ser på språket vårt, ser jeg bare levninger, der også – spredte ruiner av språklige templer, slott og murer, ben og knokler der det før var kjøttfulle ord.

Synes du det er en negativ vinkling? La meg forklare: Ta ordet å, for eksempel, i betydningen «elv». I våre dager fremstår det som et vakkert klingende ord, og nærmest alderdommelig, sammenlignet med det dagligdagse elv.

Men å er bare en fattig rest etter hva våre forfedre sa. Ved begynnelsen av vår tidsregning sa de fortsatt *ahwō. Asteriksen betyr at ordet er postulert, og ikke direkte belagt – men formen var mer eller mindre bevart hos våre frender goterne et par hundre år senere. Det vet vi fordi en mann som het Wulfila oversatte bibelen til gotisk på midten av 300-tallet.

Åer fra vommen skal renne av levende vann

Til alt hell har et par fragmenter av denne bibelen overlevd til vår tid. Det største og viktigste av dem, som kalles Codex Argentus og inneholder mesteparten av de fire evangeliene, ble antagelig laget til den mektige østgotiske kongen Teoderik den store, mannen som brakte goterne til maktens tinde ved å innta Italia etter Romerrikets fall. Men som alt annet viste goterne seg snart å være svært forgjengelige. I løpet av noen tiår etter Teoderiks død tok Det østromerske riket tilbake kontrollen over Italia. Det ble en blodig affære for østgoterne, og de som overlevde, ble assimilert og forsvant fra historien. (Deres slektninger, vestgoterne, som hadde dannet et rike i Spania, varte litt lenger, før den arabiske invasjonen i 711 gjorde ende på dem.)

Kongens egen bibel, Codex Argentus, forsvant i glemselen i tusen år, og ble først gjenoppdaget ved en tilfeldighet i et benediktinerkloster i Tyskland på 1500-tallet. (Siden ble den tatt som svensk krigsbytte i tredeveårskrigen, og havnet til slutt i Uppsala.) Og der kan vi lese «ahwos us wambai is rinnand watins libandins» – at «åer fra vommen skal renne av levende vann».

Og slik har vi gått fra khekwekh til å på bare fire tusen år – jeg tør ikke tenke på hva våre etterkommere vil si.

Hvis den gotiske formen, i entall ahwa, ser kjent ut, kan det være fordi den ligner på latin aqua – indoeuropeisk /k/ ble til germansk /h/ – som betyr «vann». Og alt vi har igjen, er altså en skarve å – her har det forsvunnet både en k-lyd, en w-lyd og en utlydende vokal, uten å etterlate annet spor enn å forlenge vokalen. Jeg vet ikke om det er noen trøst at det på fransk heter eau, et ord som til tross for sin snobbete franske skrivemåte uttales som vårt hjemlige norske.

Men det er enda verre enn som så. Vi er nemlig ikke de første som mister h-lyder. Våre indoeuropeiske forfedre hadde antagelig et sett med tre harke- eller gurglelyder, som normalt skrives som h₁, h₂ og h₃ – som i dag er borte. (Uttalen er ikke kjent, men vanlige forslag er at h₁ var enten en vanlig norsk h-lyd eller som /ch/ i tysk ich, at h₂ enten som den distinkte arabiske h-lyden eller som /ch/ i tysk Nacht, og at h₃ var en gurglelyd av noe slag.) I ordet som er blitt til vårt å, mener vi at det er falt bort to slike. Går vi ytterligere to tusen år tilbake, tror vi derfor at våre forfedre i stedet sa h₂ékʷeh₂ – altså omtrent «khekwekh».

Det er ikke bare h- og w-lyder som blir borte. Nesten alle lyder kan forsvinne, og gjør det jevnlig. Noen eksempler: Germansk /b/ faller (via v) ofte bort foran u på norsk, slik at tysk Habicht på norsk heter hauk og Herbst heter haust. Fader vår blir til Vår far. På spansk har latinsk /f/ i fremlyd forsvunnet (men etterlatt seg en grafisk /h/), slik at fabulare er blitt til hablar og filius til hijo. Tysk Junge gjenfinnes på norsk bare som unge, mens engelsk worm hos oss bare er en orm.

Et skrekkeksempel er det indoeuropeiske ordet for fugl, rekonstruert som nominativ *péth₂r̥, et høytflyvende ord med vekslende stamme og spenstig bøyning som hadde genitiv *pth₂éns. Med litt endret betydning gjenfinner vi dette som en svensk fjäder, som hos oss ikke er blitt fem høns, men bare en fjær. Det må likevel sies å være vesentlig bedre enn gammelirsk én, et språk der fremlydende /p/, denne vakre, kraftige plosiven, er sporløst forsvunnet. Døyr fe, døyr frender, altså, men også b, d, f, j, p og mange vakre lyder dertil døyr. Om ordet um deg aldri døyr, blir det gradvis bare en skygge av seg selv.

Og slik har vi gått fra khekwekh til å på bare fire tusen år – jeg tør ikke tenke på hva våre etterkommere vil si. De får være glade for at ordet elv i mellomtiden er blitt gangbar mynt.

Apropos gangbare mynter: Den eldste kjente gangbare norske mynt vi kjenner til, ble utstedt av en som vant seg eit gjetord gjævt, nemlig Olav Tryggvason. Men på den mynten står det ikke Olav, men Onlafr. Skjønt det er tradisjon for norske kunnskapsministre å innlede sin gjerning med en skrivefeil eller to, er forklaringen i Olav Tryggvasons tilfelle snarere at formen reflekterer en rest av en eldre form av navnet, nemlig Anulaibaz.

Førsteleddet anu- betyr «forfader», og er beslektet med vårt ord ane, mens sisteleddet betyr omtrent «det som er etterlatt, etterkommer», og er beslektet med verbet levne. I dag har /n/ forsvunnet først i en nasalvokal og deretter fullstendig, endelsen -az er borte, den trykksvake vokalen -u- likeså, diftongen /ai/ er blitt redusert, og /b/ er blitt til /f/, og siden, i beste fall, /v/.

Dagens form av navnet er selvsagt en etterkommer etter sin forfader, og lingvister elsker å si at språklig endring er naturlig, men hadde kuningaz Anulaibaz visst at han skulle få en etterkommer som het kong Ole, tror jeg nok likevel han ville sett det som forfall.

Skjønt blomster visner, men de spirer og gror på ny, med årets syklus. Kanskje går også språket i sirkler? Vi har ikke skriftlige kilder for noe språk eldre enn rundt 4500 år, men det er vanskelig å tenke seg at Anulaibaz for ti tusen år siden het noe som var fem ganger så langt – eller at ordet man sa når man ville drikke, var vesentlig lenger enn khekwekh. Kanskje stopper forfallet til sist opp, man ser seg rundt i de språklige ruinene og begynner å bygge. Å, det hadde vært noe!

Olav Tryggvason vant seg i hvert fall eit gjetord gjævt. På 1800-tallet skrev nasjonalromantiske skalder sanger om den sagnomsuste kongen. Men de slutter slik vi vet at alle ting slutter:

Tagen er Ormen Lange! Fallen er Olav Tryggvason!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden