DEBATT

Fra markeringen «We Won't Be Erased – Rally for Trans Rights, Washington D.C. 22. oktober 2018.
Fra markeringen «We Won't Be Erased – Rally for Trans Rights, Washington D.C. 22. oktober 2018.

Ubalansen i transdebatten fra et retorisk perspektiv

Ytringsfriheten er tett knyttet til makt og avmakt i samfunnet. For å balansere dette ut er det viktig at transpersoner får mulighet til å påvirke denne makten på lik linje med alle andre.

Publisert

Vi retorikere snakker stadig om retorisk medborgerskap, som handler om hvordan vi kan skape et godt ytringsmiljø som lar konstruktiv uenighet komme fram på en god måte. To av prinsippene i et godt retorisk fellesskap er at begge sider av saken får muligheten til å ytre seg like mye, og at det som kommer fram er konstruktivt, og ikke minst sant. I det siste har kreftene som er anti-trans fått langt mer plass enn transpersonene de snakker om, og mye av det som har blitt sagt er basert på stråmenn eller er direkte usant. Hvilke medier dette gjelder er ikke så viktig å nevne, for de vet hvem de er selv.

En del transpersoner har i den siste tiden uttrykt på sosiale medier at de ofte ikke får muligheten på å svare på innleggene fra transmotstandere. Denne ubalansen er noe flere transpersoner føler sterkt på, og jeg ønsker å ta dem på alvor. Jeg ser ikke poenget med å nevne de konkrete navnene på transpersonene jeg kjenner, for det er ikke garantert at de er ute av transskapet. I tillegg til ubalansen, føler de ofte at de blir overveldet av usanne påstander som fremmes på kronikkplass og i sosiale medier. Da er det snakk om påstander om grooming og mistenkeliggjøring av transpersoner generelt. Ikke minst uttrykker en del transpersoner bekymring over at hvem som helst kan påstå hva som helst, uten at underlaget for påstandene granskes. Ut ifra deres bekymringer føler jeg for å uttale meg prinsipielt om tilsvarsretten og retorisk medborgerskap.

Hvis jeg skulle nevnt en annen konkret årsak til ubalansen, ville jeg nok pekt på hvor lang en kronikk/debattartikkel er i forhold til replikksjangeren. Spesielt med tanke på hvordan anti-trans siden har en tendens til å slenge mange påstander inn i kronikken/debattartikkelen, og en replikk gir liksom ikke nok plass til å svare på alle påstandene i en slik kortform. Det blir på en annen side noe som skaper ubalanse i samfunnsdebatten generelt.

Detaljene rundt stråmennene og de direkte usanne påstandene rundt transpersoner, er ikke det jeg vil snakke om nå, men heller tale prinsipielt ut ifra et retorisk perspektiv. Grunnen til at vi er avhengige av et godt retorisk fellesskap, er at i et demokrati står alles interesser på spill. Det betyr at hvis du er en del av en gruppe i mindretall, og heller ikke tilhører den styrende samfunnsnormen, så kan dine rettigheter fjernes med ord i kraft av flertallets stemmesedler. For eksempel mine rettigheter som en homofil mann kan fjernes hvis krefter som mener at homofili er synd vinner fram i samfunnet. Derfor er det viktig at de marginaliserte stemmene får komme til, slik at de kan forsvare sin sak.

Gjennom historien har blant annet homofile blitt sett på som kriminelle og deretter psykisk syke, før samfunnets styrende normer endret seg i favør av oss homofile. Transpersoner har vært utsatt for mye av det samme. Hvis normene igjen endrer seg i disfavør av våre identiteter, kan de igjen bli erklært kriminelle og derav ugyldige. Noe som ville få alvorlige implikasjoner for livene våre, og ville ledet til mye lidelse for de av oss det gjelder.

På grunn av dette, bør det være et minstekrav at transpersoner får tilsvarsrett på det som skrives om dem. Nettopp fordi det er deres rettigheter som står på spill. Som retoriker mener jeg ytringsfriheten er et av de viktigste prinsippene i et demokratisk samfunn. Men hvis ytringsfrihet skal bety noe, må de relevante stemmene få stige fram, og hvis forskjellige aktører i norsk mediekultur, poster innlegg fra anti-trans siden, mens de ikke gir transpersoner tilsvarende tilsvarsrett, så tar de et moralsk valg, ikke bare på vegne av seg selv, men på hvilken tilgang samfunnet har på å ta moralske valg ut ifra relevant informasjon.

For at et demokrati skal fungere optimalt må ytringsfriheten som muliggjør demokratiet også fungere optimalt. Hvis kun én side av en sak får muligheten til å ytre seg, og i tillegg formidler påstander som ikke kan støttes av fakta, så svikter ikke bare medias forståelse av ytringsfriheten de sårbare gruppene det rammer, men en slik svak forståelse av ytringsfrihet frarøver også samfunnet muligheten til å vurdere en sak med rett og relevant informasjon. I tilfeller der samfunnets ressursbruk er knyttet til individuelle rettigheter og tilgang til samfunnets goder i relasjon til identitet, blir prinsippet om relevant informasjon i samfunnsdebatten spesielt viktig, for det kan fort handle om menneskers rett til å eksistere som der er eller ikke.

Som retoriker tenker jeg ofte på hvordan ytringsfriheten påvirker maktbalansen i samfunnet, og hvor lett marginaliserte grupper kan havne i taushetsspiraler når de får samfunnet imot seg. Jeg tenker at media spesielt har et ansvar slik at marginaliserte grupper ikke blir inneslutta, og slutter å ytre seg totalt, for det er faren med å nekte grupper tilgang når de er relevante for en sak.

I en tekst skriver vi inn ideologi som bekrefter noe, mens den avviser andre ting. Det kan være alt fra en mening til en identitet. Enhver aktør i samfunnet som arbeider med å overbevise andre mennesker, har som mål å bringe et virkelig publikum mot den ideologien de konstruerer i tekstene sine, uansett om det handler om transsaken eller for eksempel innvandring og integrering.

Det vi må forstå, er at når vi lar en avkreftelse/negering av identiteten til transpersoner gjennom ideologi i tekst få stå uimotsagt, så gir vi en side makten til å viske ut den andre, uten at denne har muligheten til å stå imot. Anti-transsiden har som mål å bringe de som leser deres innlegg mot deres side, og hvis den blir ensidig, vil deres avkreftelse av transpersoner vinnes på walkover, nettopp fordi transpersoner ikke får muligheten til å motvirke denne avkreftelsen gjennom hva de selv bekrefter som positive kvaliteter hos dem selv.

Tilgangen til å ytre seg handler ikke bare om behovet for å bli hørt og representert, men også om hvorvidt vi har tilgang til å påvirke makten i samfunnet. For ytringsfrihet er tett knyttet til makt og avmakt i samfunnet. For å balansere dette ut, er det viktig at transpersoner får mulighet til å påvirke denne makten på lik linje med alle andre. Tilsvarsrett på sakene som angår dem sikrer dette.

Jeg skriver dette som en homofil cis-mann i solidaritet med transpersoner. Håpet er at dere som kanskje ikke lytter til transpersonene selv vil lytte til en som har kjent på en lignende problemstilling i sitt eget liv, og som i kraft av å være retoriker, forhåpentligvis har kunnet si noe fornuftig om hva som skaper gode forhold for ytringsfriheten. Ikke bare for majoriteten, men også de mange minoriteter som lever i det norske samfunnet.

Så spørsmålene fra meg til media er enkle. Hvordan kan dere tale så høyt om ytringsfrihet, samtidig som dere gjør den ene siden av saken usynlig gjennom å nekte tilgang eller gi ulik mengde med tilgang? Dere fremmer ofte anti-transpersoners rett til ytringsfrihet, men hvordan kan dere kalle dere voktere av ytringsfriheten hvis dere ikke ivaretar transpersoner tilsvarsrett på de ytringene som gjelder deres rettigheter?