DEBATT

«Unngå overdreven pressedekning» – Translobbyen i Norge

Utfordringer knyttet til kjønn og kjønnsidentitet må kunne belyses i full offentlighet, og bekymringene fra medisinske eksperter må tas på alvor.

Publisert Sist oppdatert

Som Kathrine Jebsen Moore skriver i Translobbyen inntar Norge, publisert 23.12.19, mener vi problematikk knyttet til kjønn og kjønnsidentitet fortjener å bli belyst fra alle sider. Vi tar i denne artikkelen for oss aspekter som berører forhold til fakta, translobbyens strategier og degraderingen av den medisinske ekspertisen på feltet kjønnsdysfori.

Romantisering av barn med psykiske problemer

Når mistrivselen med kroppen blir så stor at det dominerer barn og unges hverdag, trengs utredning og behandling. Men hvem er kvalifisert til å utrede og behandle denne gruppen? I dag introduseres radikal kjønnsideologi via FRI og Skeiv Ungdom helt ned i barnehagealder. Romantisering av de som sliter psykisk med en kropp i utvikling er reflektert i det skeive nyspråket sexologer og skeive organisasjoner konstruerer og benytter seg av. Barn og unge som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre lærer nå at de er «kjønnskreative» eller har «kjønnstalent». Vi reagerer på denne målrettede manipuleringen av barn og unge og minner om at kjønn ikke er en begavelse.

På få år har sexologer og kjønnsforskere gått fra tankeeksperimenter og teori til en praksis som har ført til at det eksperimenteres på sårbare barn og unge med sammensatt psykisk problematikk. Hvem skulle tro at den utopiske drømmen om et uoppdaget og ikke-observerbart kjønn, eller en feilplassert kjønnsidentitet skulle blitt omsatt til praksis gjennom medisinske eksperimenter på psykisk ustabile barn, unge og voksne?

Den radikale kjønnsideologi har på rekordtid etablert og spredt seg internasjonalt i flere land, deriblant Norge, Storbritannia, USA og Canada. Hvordan er dette mulig?

Translobbyen er god til å drive lobbyvirksomhet

Høsten 2019 ble manualen «Only Adults? Good Practices in Legal Gender Recognition for Youth» publisert av IGLYO, den internasjonale organisasjonen for homofile og lesbiske. Publikasjonen er en lobbymanual som viser «good practice» for å lykkes med transaktivisme. Manualen er produsert av Reuters Media i samarbeid med advokatbyråer fra 8 forskjellige land, og med representanter fra hvert lands skeive interesseorganisasjoner. Fra Norge har Skeiv ungdom – FRIs ungdomsorganisasjon – og VAAR advokat AS bidratt til utformingen av manualen.

Den internasjonale translobbyens strategidokument, anbefaler å unngå å diskutere endringene det ønskes gjennomslag for offentlig. Dette begrunnes med erfaringer fra land der offentlig debatt av tematikken fører til motstand. Som eksempel henvises det til Storbritannia, der det har pågått en offentlig diskusjon om hvordan selvidentifisering lar seg, eller ikke lar seg, kombinere med kjønnsbaserte rettigheter. I manualen kan vi lese at aktivister i Irland har rettet lobbyvirksomhet direkte til politikere og forsøkt å «holde mediedekningen på et minimum for å unngå dette problemet». I Norge har translobbyen på lignende måter utviklet sterk tilknytning til ungdomspolitikere, som så har presentert de «nødvendige endringene» for seniormedlemmer av partiet.

Denne metoden er effektiv for å gi inntrykk av grasrotbevegelse, siden endringene som translobbyen anser som nødvendige, dermed kunne foreslås fra ungdomspolitikere til seniorpolitikere innad i partiet, i stedet for å komme fra en ekstern organisasjon. En vinkling manualen anbefaler, er å invitere seniorpolitikere til å sette partiet «på rett side av historien».

Metoden med å rette lobbyvirksomheten mot ungdomspolitikere er så effektiv, at det i manualen er listet først under «Good Practices for NGO Activity». Er Norges eksemplariske «metode» for å gi seksåringer muligheten til å endre juridisk kjønn resultat av en grasrotbevegelse, eller et resultat av målrettet lobbyvirksomhet finansiert av internasjonale medie- og farmasiselskaper?

«Koble kampanjen til et mer populært forslag».

Effekten av å bevisst gjemme kontroversielle lovendringer blant mer populære forslag, er ifølge manualen at «dette gir et beskyttende slør», siden kjønnsidentitet forblir et vanskeligere tema å vinne støtte for fra offentligheten. (IGLYO s. 20). Ved å koble lovforslaget om endring av juridisk kjønn til forslag om endringene i ekteskapsloven (ekteskap mellom likekjønnede): «Dette ga forslaget et beskyttende slør». Ståheien rundt «homoterapi», og mangel på tydeliggjøring av hvordan et forbud ville forholde seg til kjønnsidentitet og kunne ramme foreldre av barn med kjønnsdysfori var kanskje «good practice»?

«Staten må utføre tiltak mot foreldre som ikke gir autorisasjon når dette er påkrevd.»

IGLYO krever at staten utfører tiltak mot foreldre som «ikke gir autorisasjon når dette er påkrevd». Dette introduserer et konsept der foreldres samtykke ikke lenger er et valg, men et krav. Dette mener vi bør sees i lys av barnekonvensjonens presiseringer om at barn har rett til at foreldre beskytter dem, og foreldre har rett til å beskytte sine barn.

FNs barnekonvensjon stadfester at barn har rett til omsorg som tar hensyn til deres fysiske og psykiske umodenhet. Den stadfester også barns rett til å få sin mening vektlagt i henhold til modenhet. Vi mener at vurderingen av modenhet, og dermed vektleggingen av barns meninger, må utføres av de med best kjennskap til barnet. Denne vurderingen er det med andre ord foreldre og medisinske eksperter som må stå ansvarlige for, ikke barna selv.

Translobbyen anbefaler: «Demedikalisering av kampanjen»

«Demedikalisering involverer å skille de juridiske prosessene for anerkjennelse av kjønn fra offentlighetens assosiasjoner med medisinsk behandling eller diagnostikk», ifølge manualen fra IGLYO.

«Demedikalisering av kampanjen» skjer også gjennom endringer av diagnoseklassifikasjonen for kjønnsdysfori, som nå kalles «kjønnsinkongruens», og reklassifisert til kategorien «seksuell helse».

Dette viser hvor vellykket strategien til translobbyen er.

I forbindelse med denne nye demedikaliserte klassifikasjonen, utarbeides det i disse dager nye retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens i Norge.

Kjønnsbekreftende behandling er fremdeles medisinsk behandling

Til tross for at man kan få inntrykk av at kjønnsskifte for sexologer er en medisinsk revolusjon på linje med oppdagelsen av at jorda er rund, er Legeforeningen svært kritisk til å åpne flere behandlingssenter for kjønnskorrigerende behandling i Norge.

Legeforeningen skriver i høringsnotat til Helse Sør-Øst: «Genital kjønnsbekreftende kirurgi er så teknisk avansert at dette bare kan tilbys på høyspesialiserte sentra. Samtidig er det så irreversibelt- og potensielt mutilerende og med vesentlige bivirkninger – at det kun bør tilbys personer som oppfyller strenge diagnostiske krav.»

Videre kommenterer Legeforeningen: «Hormonbehandling er vist å gi økt depressivitet og selvmordsatferd hos ungdom, og slik behandling er, og bør fortsatt være, en høyspesialisert oppgave. Vi kjenner ikke til gode langtidsstudier av hvordan det er for hjerne og kropp å bli utsatt for pubertetsutsettende behandling, og vi tenker at dette i aller høyeste grad er en behandling med fare for betydelige bivirkninger.»

De med den tyngste ekspertisen på behandling av kjønnsinkongruens, NBTS, etterspør bedre kunnskapsgrunnlag for den nye pasientgruppen som oppsøker behandling, som det ikke eksisterer langtidsstudier på. Hvorfor ønskes det at disse pasientene skal møte et desentralisert helsevesen der ingen egentlig har verken erfaring med eller kunnskap om problematikken?

Behandling for kjønnsinkongruens kan innebære noen av de mest omfattende irreversible medisinske inngrepene som kan utføres på et menneske.

Vi spør: Møter politikere og helsevesenet translobbyens anbefalinger om «demedikalisering av kampanjen» på måter som er demokratisk og helsemessig forsvarlig?

Medisinsk ekspertise eller sexologer

I disse dager mottas det høringsnotater til utformingen av de nye nasjonale retningslinjene for behandlingen av kjønnsinkongruens. Skeive organisasjoner og sexologer blir invitert og stiller opp når Helsedirektoratet avholder denne, og andre høringer. Det er ikke mye som skal til for at pasientorganisasjonen Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) og ekspertene ved NBTS er i mindretall i en slik høring, eller i arbeidsgrupper.

Desentralisering av helsetjenester

I et stortingsforslag fra SV kreves noe som har vært et hovedmål for norsk translobby i årevis, og som man kan finne i mange partiers representantforslag: avvikling av behandlingsmonopolet ved NBTS. NBTS på sin side har varslet en rekke ganger om en eksplosiv økning, spesielt av unge jenter som søker behandling, og om behovet for forskning på denne nye pasientgruppen. Samtidig ser man også en ny gruppe øke i antall, de som etter hvert oppdager at desperasjonen for kjønnskorrigerende behandlinger hadde andre årsaker og forhåpninger enn det behandlingen er effektiv mot.

Så hvorfor handler ingen av forslagene fra organisasjonene som jobber for transpersoners rettigheter simpelthen om å øke bemanning ved Norges fremste ekspertise på feltet, NBTS? Hvorfor haster det sånn? Hvorfor ønskes det å erstatte psykiatere, barnepsykologer og barneleger med «kommunale helsefagsarbeidere» som sexologer, slik SVs seniorpolitikere gir inntrykk av i representantforslaget om å sikre alternative behandlingstilbud for transpersoner? Selv om man mener at kjønnsinkongruens ikke er en psykisk lidelse, kan man vel akseptere at det er viktig å identifisere de som faktisk har psykiske lidelser?

Ledere ved NBTS uttaler, i likhet med legeforeningen og fagfolk internasjonalt, at det ikke eksisterer gode nok kunnskapsgrunnlag for å fortsette eksisterende tilbud til visse pasientgrupper uten mer forskning. En fersk rapport fra Sverige viser det samme. Hvorfor undergraver Helsedirektoratet og Helseminister Bent Høie den medisinske ekspertisen på NBTS og legeforeningens anbefalinger? Følger de ikke med på utviklingen i Sverige eller Storbritannia? Hvorfor ikke bare styrke ekspertisen på NTBS?

Demedikalisering, desentralisering og sanksjonering

Behandling for kjønnsinkongruens kan innebære noen av de mest omfattende irreversible medisinske inngrepene som kan utføres på et menneske, og medfører livslang medisinering og oppfølging. Når medisinske inngrep demedikaliseres, desentraliseres og dette samtidig ikke kan diskuteres offentlig uten anklager om transfobi og risiko for sanksjoner, blir vi, og mange med oss, bekymret.

Translobbyens ønsker er klare: behandlingsmonopolet ved NBTS må fjernes, og Norge må åpne for alternative ruter til kjønnskorrigerende behandling. Er det rart legemiddelindustrien, her ved legemiddelfirmaet Gilead som donerte 4,5 millioner dollar til transminnedagen i 2019, er ivrige donorer for translobbyen? Legemiddelindustri og translobby foretrekker å sende ungdommen i sitt ærend. Er seniorpolitikere sikre på at ungdomspolitikere virkelig setter partiene på rett side av historien?