Forsiden

Liberal indremedisin

Sveinung Rotevatn har skrevet en bok om «liberalisme på norsk». Han fortjener skryt for faktisk å ta vanskelige debatter, men kunne tatt seg bryet med å problematisere flere av sakene.

Sveinung Rotevatn har skrevet en bok om «liberalisme på norsk». Han fortjener skryt for faktisk å ta vanskelige debatter, men kunne tatt seg bryet med å problematisere flere av sakene.

Liberalisme på norsk
Sveinung Rotevatn
Civita, 2014

Mange politikere er opptatt av at man må «tørre å ta debatten». Som regel ender det med at man diskuterer om det er fornuftig å diskutere et betent tema. En av Venstres nye Stortingsrepresentanter og tidligere Unge Venstre-leder, Sveinung Rotevatn, tar debattene.

I en rykende fersk bok kalt «Liberalisme på norsk» legger Rotevatn frem sine politiske standpunkter, og er innom en rekke temaer i løpet av bokens drøye 100 sider – alt fra verneplikt og surrogati, via velferdsstatens bærekraft, til monarkiet og sorteringssamfunnet, blir behandlet.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble svært skuffet etter å ha skummet gjennom boken første gang. Grunnene til dette, er at jeg synes argumentasjonsrekken er svært ensidig og at boken ikke er tydeligere forankret i en filosofisk overbygning. Etter flere gjennomlesninger er jeg fremdeles av den oppfatning at disse ankepunktene står seg.

liberalisme-på-norsk-med-skygge-225x339Samtidig vil det være urettferdig om man angriper boken for noe den ikke tar sikte på å være. For som Rotevatn selv skriver, er boken «ikkje tenkt som ei innføring i liberal filosofi, men snarare som ei debattbok der eg ser på praktisk bruk av viktige liberale prinsipp.» Rotevatn er også tydelig på at han ikke har ønsket å gjennomføre grundige analyser av forskning eller lignende som underbygger hans standpunkter:

«Målet har ikkje vore å skrive ein forskingsrapport der ein veg alle tenkjelege statistikkar og argument mot kvarandre, og der ein så landar på ein nølande konklusjon til slutt. Eg har skrive ei debattbok med klare konklusjonar, som naturleg nok er farga av den politiske grunnhaldninga mi

Uttrykkelig anti-konservativ
Et inntrykk som klart fester seg når man leser gjennom Rotevatns bok, er at han er uttrykkelig ikke- eller anti-konservativ. Han angriper forandringsvegring på både rød og blå side, og på mange måter virker Senterpartiet å være hans store politiske nemesis.

Forfatteren er videre opptatt av at den liberalistiske ideologien er vidtfavnende, og «er skeptisk til endelege definisjonar av kva som er «rett» liberalisme». Likevel er det påfallende hvor sammenfallende Rotevatns liberalisme er med Unge Venstres politiske programmer – noe som vel kanskje er uunngåelig.

Et klassisk Unge Venstre-standpunkt som er målbåret i boken, er for eksempel motstand mot statlig overvåkning. Personvernet må ivaretas, også i kampen mot terrorisme, og Rotevatn berører dilemmaet om å avveie frihet mot trygghet. Argumentasjonen er imidlertid på mange måter en gjentakelse av mye av det vi har hørt fra Georg Apenes’ tid som direktør for Datatilsynet, uten at dette nødvendigvis gjør standpunktene dårligere.

Det kunne forøvrig vært interessant om Rotevatn hadde berørt hvorfor overvåkningssamfunnet oppstår. Kanskje finner vi noe av forklaringen i hans egen begrunnelse for å styrke personvernet – for å leve fritt, uten at folk skal oppleve frykt for inngrep. Folk vil nok oppleve at også terrortrusselen eller daglig kriminalitet kan virke skremmende, og det er ikke gitt at folk vil føle seg friere uten overvåkningen.

Liberaliseringene de siste årene har ikke rasert samfunnsstrukturene. 

Rotevatns bok er best i kapitlet om personlig frihet og forbud. Her angriper han substansløse argumenter om «å sende et signal» og frykten for forandring. Som regel går det veldig bra med endringer, og liberaliseringene de siste årene har ikke rasert samfunnsstrukturene. Et svært godt eksempel, som Rotevatn rapper fra Harald Stanghelle, er at under 20 prosent av befolkningen ønsket utvidete åpningstider for butikkene på midten av 80-tallet. I dag drømmer ingen om å stenge butikkene kl. 17.

Konsekvent nok?
Et spørsmål man bør stille, er om Rotevatn er konsekvent nok. Dersom politikerne ikke skal blande seg inn hvordan voksne, samtykkende individer, er det grunner for å gå enda lengre enn det som skisseres i boken. Hvorfor kun avkriminalisere narkotika, og ikke fullegalisere? Men de aller fleste vil nok uansett stusse over hvor langt forfatteren allerede er gått i den foreliggende boken.

Boken er også befriende tydelig på at vi står overfor store utfordringer med hensyn til velferdsstatens utgifter, og Rotevatn kommer med flere klare – om enn forutsigbare – forslag til innsparinger. Jeg nevner i denne sammenheng blant annet høyere pensjonsalder, kutt i sykelønn og AFP, og pensjonsreform i offentlig sektor. Egentlig bør ikke dette være kontroversielle forslag, siden det allerede er gjennomført i mange land. Men norske politikere tør neppe gjøre noe med dette før vi står på kanten av stupet, tynget av velferdsutgifter, og kutte.

Det er videre godt å se at Rotevatn behandler velferdsutfordringene på en usentimental måte, uten å ty til politiske slagord. Han nevner blant annet at «deltidsproblematikken» i all hovedsak et resultat av at folk frivillig ønsker å jobbe mindre, ikke at det er manglende fleksibilitet.

Andre kapitler skjemmes dessverre av noe naive og enkle analyser. Etter min oppfatning, gjelder dette delene om innvandring, miljø og EU. For ordens skyld nevner jeg at jeg deler noen av forfatterens synspunkter innenfor disse områdene, men jeg tror likevel forfatteren burde spandert på seg litt mer problematisering.

Når det gjelder innvandring, peker forfatteren på at «[k]ampen for fridom handlar først og fremst om større fridom for det enkelte menneske, ikkje for den nasjonalstaten mennesket tilfeldigvis er født i.» Han er naturlig nok skeptisk til både innvandringsrestriksjoner og nasjonalstaten som konsept. Men er disse fenomenene så anti-liberale?

For å begrunne en liberal innvandringspolitikk, viser Rotevatn til John Rawls’ teori om «veil of ignorance», hvor man skal forestille seg hvordan man – bak et slør – ville ønsket at verden skulle sett ut, gitt at man ikke selv vet hvem man ville vært. Men er det gitt at man ville kommet til en liberal innvandringspolitikk? Og er det mulig å forestille seg konsekvensene av en slik tilnærming?

Men er det gitt at man ville kommet til en liberal innvandringspolitikk?

John Rawls selv mente at hans teori bare kunne anvendes for å vurdere et gitt samfunn, og ikke på global basis. Rawls var også klar på at han aksepterte restriksjoner på innvandring. I boken Law of Peoples fremhever han at «[p]eople must recognize that they cannot make up for failing to regulate their numbers or to care for their land by conquest in war, or by migrating into another people’s territory without their consent», og at «a people has at least a qualified right to limit immigration», for eksempel for å verne om landets politiske kultur.

Den store kampen i vår tid
Den liberale filosofen John Stuart Mill – som Rotevatn ellers henviser flittig til – oppfattet nasjonalstaten som en forutsetning for et liberalt samfunn, siden frie institusjoner krever en oppslutning om visse fellesverdier: «Free institutions are next to impossible in a country made up of different nationalities.» Han anså også nasjonalstaten som et fredsskapende prosjekt.

Rotevatns gjennomgang av forskningen om innvandringens kostnader er heller ikke imponerende. Han referer til rapporten OECD: International Migration Outlook 2013 for å underbygge at innvandring kan være lønnsomt. Men denne rapporten ser kun på utgifter og inntekter i perioden 2007-2009, og vurderer ikke utgifter i et livsperspektiv – som for eksempel i Brochmann-rapporten. Den medtar heller ikke utgifter til blant annet infrastruktur eller offentlig forvaltning som følge av innvandringen.

Innenfor miljøfeltet deler jeg Rotevatns bekymring om at miljøproblemene kan bli omfattende. Jeg kan imidlertid ikke se at «[d]en store kampen i vår tid for fridom og mot ufridom, for progressivitet og mot stagnasjon, er klimakampen.» Er det virkelig mulig å sette klimakampen inn i en slik liberal kontekst? Og hvorfor er det konservativt å være skeptisk til omfattende politiske inngrep, men ikke konservativt å ville bevare miljøet slik det er nå? Kan ikke (for omfattende) miljøtiltak og reguleringer også utgjøre en trussel mot friheten?

Når det gjelder Rotevatns tilnærming til EU, tror jeg heller ikke det er lett å sette standpunkt til EU i en ideologisk kontekst. EU er et resultat av utallige kompromisser og historiske begivenheter, og dermed vil EUs tiltak og omfang sprike i ulike retninger. For øvrig er vel Rotevatns spådom om at «Noreg kjem til å bli medlem av EU ein gong» en vel dristig antakelse.

Boken har sider jeg har klare motforestillinger til. Som nevnt tidligere burde blant annet flere temaer vært problematisert. Dermed kan boken fort bli liberal indremedisin. På den annen side er boken ment som en mer rendyrket debattbok, for å utfordre den kompakte majoritet. Sett i lys av dette formålet, er det neppe tvilsomt at boken vil lykkes.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden