Ideer

Liberal teologi – hva nå?

Troen starter et sted der argumentene kommer til kort og noe annet begynner, skriver Åste Dokka.

Troen starter et sted der argumentene kommer til kort og noe annet begynner.

Vi som anser oss for å være den kritiske og progressive delen av Den norske kirke, har kvittet oss med så mye. Vi er for homofiles rettigheter, vet at Bibelen er et historisk dokument som andre bøker, og synes kirka er patriarkalsk. Likevel har vi ikke gitt opp kristentroen. Det banker et hjerte et eller annet sted og forsyner lemmene med blod. Hva driver oss? Hva er igjen når moralkodeksene avvises og alle trosutsagn kan være gjenstand for nyfortolkning? Hva skal vi egentlig med kristendom og kirke når vi vet alt det vi vet?

Teologien og den nye tid

Det som ofte kalles liberal teologi, står overfor stadig nye veikryss. Vi kan godt si at vi lever i en brytningstid, at teologien er i en krise, men det er beskrivelser som vil treffe enhver samtid. Sannheten er at kristendom alltid er blitt brutt opp og slipt på ny for hver tid og hvert sted. Det kan kanskje se ut som en krise, både for dem som står midt i arbeidet og dem som står og ser på, men det er business as usual. Kristendommens overlevelse avhenger av at det arbeides med tekst og kontekst på nytt og på nytt. En tradisjons overlevelsesevne måles på om den klarer å utvikle seg, å gjøre seg relevant for nye kontekster og spørsmål. For å kunne si det samme, må man hele tida si det på nye måter. Altså er det ingenting nytt med den nye teologien.
Men noe er likevel nytt akkurat for oss. Gjør vi opp status for den akademisk opplyste, kritiske, nøkterne norske protestantismen, er det sannelig ikke sikkert vi vet hva det er vi ser på. For hvor står vi nå? Hvordan kom vi dit? Og hva er vitsen?

Det finnes ingen uskyldig kristendom lenger. Alle som har studert teologi har brukt år på å lære om Bibelens tilblivelse, og vet at tekstene er innbyrdes motstridende, inneholder historiske feil, har mange sene tillegg til det som for oss er utilgjengelige grunnmanuskripter, og er bærere av etikker vi vanskelig kan tilslutte oss i dag. Dermed er ikke alt sagt om Bibelen, langt derifra. Men de fleste prester vet hva slags boksamling det er, og hvilke svakheter som hefter ved den. I tillegg har vi lest både teologisk og ateistisk religionskritikk. Vi er klar over problemene. Antakelig er vi klar over flere problemer enn de fleste ateister. Sjansene er store for at det er lite man kan si til en prest som kan vippe henne teologisk av pinnen. Hun har alt tenkt tanken selv.
Vi er kanskje ikke så flinke til å formidle det til omverdenen, men majoriteten av prester i Norge er opplyste mennesker som har vært gjennom en akademisk og eksistensiell lutring som preger både troen og forkynnelsen. Derfor føler vi oss som autonome religiøse subjekter. Vår forstand eller vilje er ikke underlagt noen jordisk religiøs autoritet: både kirkeledere, tradisjonen, dogmatikken og bibelordet oppleves som størrelser vi kan forhandle med.

Kristendommens meningstap og det umistelige noe

Snakker vi om kristendom i tilknytning til den enkeltes liv, snakker vi fort om etikk. Det kommer jeg inn på. Men først vil jeg rette lyset mot noe annet, mot fromhetslivet. Jeg er ikke med i noen bibelgruppe, jeg hører ikke på kristne lovsangsplater og jeg leser ikke andaktsbøker. Det jeg gjør er å gå til gudstjeneste. Ofte. Det er en vane, en god vane. Selv om det som regel ikke er en stor opplevelse, er det en meningsfull opplevelse. På tross av kritisk sans og kritisk kunnskap er jeg ingen tviler. For meg finnes det noe umistelig i kristendommen som gudstjenesten setter meg på sporet av.

Men det hender jeg går ut av en gudstjeneste forrettet av en av Oslos mange sympatiske prester, og tenker: Hva skjedde nå? Var det egentlig kristendom vi drev med der inne, eller var det heller et sakralt medlemsmøte i Fremtiden i våre hender? Skiller liberal protestantisme seg vesentlig fra gode krefter innen sekulær humanisme? Det er kanskje bare en litt mer pompøs utgave med et oppstyltet språk.

Jeg blir ikke som Asle Toje sur hvis presten spiller bongotromme. Jeg har mer sans for orgel, men forstår at det er en smakssak. Gudstjenestens meningstap ligger for meg et annet sted. Det handler om prester som ikke selv vet hvorfor de holder gudstjeneste. De famler. De tror kanskje ikke egentlig på det som skjer i gudstjenesten, eller de vet ikke hvorfor de tror på det. Derfor kompenserer de for alt det de føler gudstjenesten mangler. For dette umistelige noe som kan finnes i kirkerommet er ikke lett å få grep om.

Opplyste mennesker kan velge å distansere seg fra de ordene kirka tilbyr. Å være kristen og se seg som en del av det troende fellesskapet, derimot, må alltid til en viss grad handle om å finne seg til rette i andres ord. Noen har bestemt hva vi skal si. Derimot har ingen bestemt hva vi skal tenke eller hva annet vi skal si. Men det fellesskapsstiftende og eksterne elementet ved kristendom skjer her: Det kommer ord fra menneskehistorien og det kommer ord fra Gud. Disse to utenfra er egentlig to helt forskjellige ting. Det ene er tradisjonen, menneskers mer eller mindre gjennomtenkte ord, knadd på helt fram til fjorårets liturgireform. Det andre er evangeliet, det budskapet som går på tvers av alt vi kan vite – godt, overraskende nytt fra Gud. Men av og til er de to sammenfallende. De har også en sammenfallende funksjon: De hindrer at det som skjer i kirkerommet forblir selvbekreftelse, massasje for egen tro og spiritualitet, fromt språk om gode intensjoner.

Når man lurer på hva prester som tar teologien i egne hender, egentlig tror på, er det her vi må lete. Gudstjenesten er ikke prestens eller menighetsrådets selvbekreftelse, men anfektes hele tida av andres ord. De andres ord er av og til katedraler, men ofte steiner i skoen min. I de ordene må jeg finne ut hvem jeg er og hva jeg holder for sant. Det er her vi prester må lete etter, og ikke bare lete, men også finne, tro på og stille fram, det bankende hjertet. De andres ord setter rammer, rammer som kan tøyes og som kan refortolkes og som på mange måter er i en konstant krise i vår bearbeidelse av dem. Vi må ikke bøye oss under dem eller la være å stille spørsmål ved dem. Noen av ordene skal vi også forkaste, nye må skrives. Vår oppgave er å finne ut hva slags type kristendom vi kan stå inne for i dag. Det involverer å arbeide kritisk med meg selv, men også med mer enn meg selv. Mine ord kan ikke bare være mine ord.

Når kristendommen kan gi mennesker nøkler til å fortolke sitt eget liv, er det nettopp som beboelige ord teologien blir viktig. Ordene korrigerer og stifter felleskap med mennesker bakover i tid og utover i kirkebenkene, de stifter fellesskap også med oss selv og med Gud. Derfor er gudstjenesten et nøkkelsted for å sikre at det den kritiske prest og opplyste lekperson ender opp med å tro på ikke bare er seg selv og sin egen tankes fortreffelighet.

Hvorfor gudstjeneste?

Dette er rammeverket, dette er hvordan en kirkelig teologi skjer. Men hva er det substansielle, hva finnes av kjøtt inni dette? Hva kan Den norske kirke gi som andre gode sammenslutninger med gode idealer ikke kan gi? Jeg mener det handler om de gamle ordene synd og nåde. Det er synd og nåde som trekker meg til kirka. Jeg lever mitt liv som alle andre, jeg henter i barnehagen og ser på HBO og prøver å holde strømregninga nede. Men søndag klokken 11 går jeg til gudstjeneste for å få kastet et lys over dette alminnelige livet. Hva møter meg der? Nådehilsen. Syndsbekjennelse. Ord og sakrament. Salmesang, lystenning, bønn for verden.

Jeg tenker at det å stadig vekk oppsøke kirka er noe som tvinger opp taklukene i tilværelsen min. Det sikrer frisk eksistensiell luft, men også en trekk som kan være ubehagelig. I gudstjenesten trer mennesket fram for Gud og stiller seg åpent til skue i all sin skrøpelighet, og i gudstjenesten møter Gud dette mennesket med sitt nådeord. For meg er dette det viktige, det umistelige.
Syndsbekjennelsen er et speil. Der ser jeg min tilkortkommenhet, min delaktighet i og utsatthet for destruksjonskreftene, meg selv som aktør i prossesser jeg ikke kan stå inne for men heller ikke kommer meg ut av. Det mangler en del på at verden er såre vel. I kristent språk kaller vi den mangelen for synd. At verden og individet står til knes i problemer, er noe alle kan se. Vi er alle skyldige for alt og alle.

Det ligger ikke bare en erkjennelse i syndsbekjennelsen, men en stadig dannelse som motiverer og drar meg mot det å bli et bedre menneske. Problemet med etikk er jo ikke egentlig å finne ut hva som er riktig, men å gjøre det. Her kan alle lære noe av Paulus, som forarget eller kanskje fortvilet måtte fastslå at det gode som han ville, gjorde han ikke, mens det onde som han ikke ville, det gjorde han. Er man villig til å erkjenne, rent deskriptivt, at man ikke lever slik man egentlig vil, og stadig erkjenner det på nytt, kan en dyttes ut i livet med en motivasjon om å prøve på nytt. Man kunne selvsagt også bli apatisk – men kristendommen tillater ikke håpløshet. Innen kristendommens ramme har syndsbekjennelsen som introspeksjonen betydning for neste steg i livet.
For går jeg til kirke for å tenke dårlig om meg selv?

Ja, men ikke bare det. Syndsbevissthet kan vi oppnå godt på egenhånd. Men hva er det mer som skjer i kirka? Kirka har andre fortellinger enn dem som handler om synd. Kirka har fortellinger som frigjør fra nettopp fortellingene om synd. Syndserkjennelsen er menneskelige ord, men ordene om nåden kommer fra Gud. Det en sekulær syndserkjennelse ikke kan stille opp med, er gjentakelsen av Jesu ord om tilgivelse for synderen. Her kan jeg forsones med min synd.

Tilgivelsen er bakteppet for gudstjenestens sentrum, nattverden. Vi vet alle at det er et fellesskapsmåltid. Det er fellesskap dratt ut i sin ytterste konsekvens. Nattverdsbordet er bærer av en radikal logikk: Jesus fortsetter å dele brød og vin, legeme og blod, selv om han vet at Judas sitter ved bordet. Nattverden er stedet der Guds irrasjonelle kjærlighetserklæring til mennesket gjentas på nytt og på nytt.

Noe utenfor, noe mer

Gudstjenestens ord fra mennesker og Gud lover også at det finnes noen utenfor meg. Det finnes noe mer enn menneskehetens stødige marsj mot undergangen. Det mest håpløse, i ordets rette forstand, scenariet jeg kan se for meg, er en menneskehet som forsøker å frelse seg selv. Om det er bioteknologi, eugenikk, plastisk kirurgi, steinalderdietter eller økologisk landbruk: noe av det har kanskje sin berettigelse, men som livsprosjekt eller utopi er det dømt til å mislykkes. Det eneste håpet jeg med noe som helst håp kan bære, er håpet om og til Gud. Noen mener det er naivt. For meg er troen på mennesket som verdens problemløser mye mer naivt og mye mer uforsvarlig.

For meg er det altså her det ligger, i erkjennelsen av at mennesket er syndig og trenger noe annet. Og det ligger i det Gud igjen og igjen tilbyr mennesket. Den nye himmel og den nye jord, der det ikke lenger skal være sorg, skrik eller smerte, den hånda som skal tørke hver tåre bort fra mitt kinn, det er ikke mitt verk. Det er Guds. Og det er en radikalt frigjørende tanke. Det er selvsagt intet gudsbevis å si at mennesket trenger Gud. Men likevel ligger mye av berettigelsen til min egen tro, og jeg håper vi også kan si, kirkas tro, akkurat her. På dette grunnlaget gir kristendommens fortellinger mening. Fortellinger om en Gud som ikke er en krigerkonge, men et fattig spedbarn. Fortellinger om en Gud som heller vil dø enn å tie, heller dø enn å ikke gjøre det som er rett. Fortellinger om en Gud som vil vaske våre føtter.

Dette er antakelig ikke egnet til å overbevise noen om berettigelsen av å tro på den kristne Gud. Vi er på et sted der argumenter kommer til kort og noe annet begynner. Det er ugripelig og vanskelig å uttrykke i språket. Men så er det heller ikke menneskets rasjonalitet som skal frelse verden. For å vende tilbake til Dostojevskij: ”hvis noen bragte meg bevis for at livets sannhet ikke er i Kristus, at det faktisk forholdt seg slik at sannheten ikke var i Kristus, da ville jeg foretrekke Kristus framfor sannheten.” Det er, for å si det med en floksel, innholdet som teller. Det er noe som blir stående når menneskets tanke og kritikk har gjort sitt. Skjønnheten skal frelse verden, sier Dostojevskijs Fyrst Mysjkin i Idioten. Det er derfor vi, mens krigene raser og polene smelter, synger Deilig er jorden. Og selv om vi vet at det ikke er sant at den er deilig, vet vi at det likevel er det vi må tro på, i trass, midt i vår vakre og grusomme verden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden