Kulturkommentar

«Liberale, ikke konservative, er psykotiske»

Forskerne må huske at all vitenskap som befatter seg med politiske spørsmål, kan bli politisert, skriver Alexander Z. Ibsen. Illustrasjonsfoto: Pixabay.

God forskning hjelper mot falske nyheter, men noen ganger går det riktig galt.

Det kan se ut til at vi er på vei mot en tid med sterkere politisk polarisering. Nye ideologiske lommer bryter med den tradisjonelle venstre-høyre-aksen, og ved flere forestående valg ser det ut til at det er hvem man stemmer mot, like mye som hvem man stemmer for, som vil avgjøre vinnerne.

Mediene sliter mange steder med rekordlav tillit, og den digitale infrastrukturen gjør hver kjellerstue til et potensielt redaksjonslokale. Den tidlige entusiasmen over kunnskapsalderens muligheter har gått over i skepsis mot informasjonsalderens kaos og «alternative fakta».

Få vil mene at svaret er mindre informasjon. Den største garantisten er god journalistikk og solid forskning. Sistnevnte er spesielt etterspurt ettersom det vokser frem nye disipliner som undersøker politikkens psykologiske fundamenter. Som et nylig eksempel viser, er det dog fallgruver her.

Fagspråket i seg selv problematisk

Noe så sært som en korreksjonsnotis til en forskningsartikkel vekket stor glede blant deler av Twitter-geriljaen for kort tid siden. Korreksjonen gikk på at data i en artikkel publisert i det renommerte tidsskriftet American Journal of Political Science var feilkodet slik at funnene var tolket feil, og dette var den siste av tre korreksjoner, alle til artikler skrevet på bakgrunn av det samme datasettet.

De opprinnelige artiklene hadde vist at konservative personer hadde høyere tendens til å være «psykotiske», mens datasettet egentlig viste noe helt annen, nemlig at liberale personer viste denne tendensen. Konservative fortropper trakk dermed et lettelsens sukk når korreksjonene tikket inn.

Den første artikkelen undersøkte egentlig ikke hvem som er mest psykotisk. Hovedtittelen, «Correlation, not Causation …», peker på det viktigste budskapet til forskerne: Medfødte personlighetstrekk forårsaker ikke politisk orientering, men visse personlighetstrekk samvarierer med politisk orientering. I så måte har forskerne kunnet peke på at hovedbudskapet står, uavhengig feilkodingen i data.

For eksempel unngås «psykopat» stort sett i faglig omtale i dag, men er i bruk ellers.

Så enkelt er det dog ikke. To faktorer gjør tilfellet interessant, og de illustrerer allmenne utfordringer med denne typen forskning.

For det første er ordvalget, altså «psykotisk», misvisende utenfor forskerverdenen. Faglig sett har det å gjøre med ikke-individualistiske personlighetstrekk, men «psykotisk» oppfattes helt ulikt hos den alminnelige leser enn i fagkretser. I dagligtalen tolkes ordet som en form for sinnsforvirring. For eksempel vil det å svare «ja» på spørsmålet «Foretrekker du å handle på egen hånd, eller å følge reglene?», ikke gi oss lekfolk noen grunn til å kjennetegne folk som psykotiske.

Psykologifaget er av disse grunnene på vei bort fra begrepet. Psykologi forbindes gjerne med avvikende personlighetstyper, og terminologien har også tidligere blitt oppdatert for å unngå stigmatiseringer som blir befestet etter at ord plukkes opp i det øvrige språket. For eksempel unngås «psykopat» stort sett i faglig omtale i dag, men er i bruk ellers.

Forsøkte å vri seg unna

Forfatterne av den opprinnelige artikkelen brukte lang tid på å korrigere feilen de hadde gjort. Det skjedde også etter press fra to kolleger som ikke fikk funnene til å stemme med sin forskning. Det ble gjort gjentatte forsøk på å få tilgang på det opprinnelige datasettet, men det ser ut til at forskerne vred seg unna – kanskje i frykt for å bli avslørt for forskningsslurv eller amatørmessig datahåndtering.

Det er ikke hyggelig å bli tatt i gal tolkning av egne data. Siden artikkelen egentlig ikke handlet om hvorvidt liberale eller konservative er «psykotiske», håpet forskerne kanskje at saken skulle blåse over, og at den opprinnelige konklusjonen kunne stå, nemlig den som sa at personlighet og politisk preferanse bare samvarierer, og at man ikke kan påvise årsaksforhold.

Problemet er at det motsatte skjedde, og det ble i alle fall delvis forårsaket av forskernes unnvikenhet. New York Post omtalte korreksjonen med tittelen «Science says liberals, not conservatives, are psychotic», og nettaktivister brukte samme vinkling. Det er også slik forskningen nå blir oppfattet utenfor fagkretser.

Forskere må kjenne sitt ansvar

Skjæringspunktet mellom psykologi og statsvitenskap får stadig mer oppmerksomhet. «Political neuroscience» er et godt begrep for å dekke mye av denne forskningen, men sosialpsykologi, slik som arbeidet til Jonathan Haidt, er også relevant i denne sammenhengen.

Forskerne må huske at all vitenskap som befatter seg med politiske spørsmål, kan bli politisert.

I tråd med store fremskritt innenfor hjerneforskning, genetikk og andre kognitive disipliner, vil disse funnene bli gjenstand for økt oppmerksomhet. Forskerne må huske at all vitenskap som befatter seg med politiske spørsmål, kan bli politisert. For å forhindre at denne politiseringen så blir helt misforstått, kan noe av løsningen være å bruke begreper som oppfattes likt av fagfolk og lekfolk. Og forskerne må uansett ikke stenge seg inne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden