Spaltist

Liberale plikter

Helena Rosenblatt viser at å være liberal vil si å være opptatt av plikter, ikke bare av rettigheter, skriver Mathilde Fasting.

Helena Rosenblatts viser i sin nye bok om liberalismens historie at liberalismen historisk har vært opptatt av både plikter og sosial rettferdighet.

NY BOK

  • The Lost History of Liberalism
  • From Ancient Rome to the Twenty-First Century
  • Helena Rosenblatt
  • Princeton University Press, 2018

Endelig er den gitt ut, boken jeg skulle hatt på pensum eller tilgjengelig da jeg studerte idéhistorie – boken om liberalismens idéhistorie. Den er ført i pennen av professor i historie Helena Rosenblatt og har den betegnende tittelen The Lost History of Liberalism.

Rosenblatt trekker linjer helt fra antikken og frem til i dag, noe som også gjør boken svært aktuell, selv om ett av mine få ankepunkter er nettopp det dagsaktuelle. Det kunne hun gjerne ha sagt mer om enn bare et titalls sider i en kort avslutning. Hun stopper egentlig sin historie etter andre verdenskrig, og mye er skjedd siden den gang. Når det er sagt, er boken, på sine historiske premisser, svært interessant.

Liberalismens historie er fortalt mange ganger før. Rosenblatt forteller selv at hun leste mange forskere som skrev sin historie ut fra hvordan de definerte liberalismen, og dermed også brukte den eller de tenkerne som passet inn. Det mest interessante med Rosenblatts prosjekt er at hun, i stedet for en slik selektiv historie, forteller om liberalismens ulike betydninger og hvordan de ulike betydningene har virket opp gjennom historien.

Dermed klarer hun å beskrive blant annet hvorfor vi i Norge eller Europa i dag ser på det å være liberal på en annen måte enn en amerikaner gjør det.

Plikter, ikke bare rettigheter

Rosenblatt påpeker, som riktig er, at det å være liberal i Europa i dag indikerer et ønske om en begrenset stat, selv om de fleste stater i Europa er svært omfattende, mens i USA er det å være liberal det motsatte, nemlig å være for en stor stat. Det kan se ut til at vi egentlig snakker om nyanser, for ingen vestlige land har i dag noe som er i nærheten av små «nattvekterstater». Likevel er historien bak slike oppfatninger interessant lesning.

I dag er nyliberalisme et skjellsord for mange. Når Rosenblatt skriver at historisk var de liberale grunnleggende moralister, og at de ikke på noen måte var opptatt av en atomistisk individualisme, er det, slik jeg ser det, denne reduserte forståelsen av hva liberalisme er som ligger i nyliberalisme, hun vil illustrere. Rosenblatts argument er følgende: Å være liberal vil si å være opptatt av plikter, ikke bare av rettigheter. Historisk har de langt fleste liberale sett sosial rettferdighet som svært vesentlig, og en selvsentrert egoisme som noe farlig. I oppfatningen av hva liberalisme er i dag, er dette aspektet borte, særlig i den amerikanske liberale tradisjonen. Der handler det om å beskytte individuelle rettigheter, mens pliktene og det det Rosenblatt kaller «common good» er mye mindre synlig.

Rosenblatt er spesialist på europeisk idéhistorie, særlig fra 1700- og 1800-tallet. Hun har skrevet bøker om Rousseau, og om en av dem som spiller hovedrollen i denne boken, Benjamin Constant. Den andre sentrale figuren er Germaine de Staël. Hun skal få sin egen bok. Det er Rosenblatts neste prosjekt. Disse to liberale forkjemperne står i den franske liberale tradisjonen, og begge levde under Den franske revolusjonen.

De to forsvarte en statsforfatning som var bygget på liberale prinsipper, som likhet for loven, et representativt politisk styre, pressefrihet, ytringsfrihet og religionsfrihet. Det siste skriver Rosenblatt mye om. Liberale, ofte protestanter, stod lenge mot den katolske kirken og konservative krefter, men ingen av dem var i utgangspunktet opptatt av demokrati, i betydningen medbestemmelse og stemmerett for alle. Faktisk stod demokratiske og liberale prinsipper ofte mot hverandre. Constant og Staël så på nært hold hva terrorregimet etter revolusjonen førte til og konkluderte med at franskmenn ikke var klare for å få politiske rettigheter. Det endret seg i løpet av de hundre årene etter revolusjonen.

Ikke laissez-faire

En gren av liberalismen, som i mine øyne nok påvirket Norge en del, var den tyske. Her skriver Rosenblatt om hvordan tyske liberale forsøkte å ta avstand fra volden i den franske revolusjonen. Tyskerne hadde en liberal tradisjon, men den var, som Rosenblatt skriver, mye mer statsvennlig, noe vi også kan se i norsk 1800-tallshistorie. Tyskerne var ikke redde for å bruke staten som tilrettelegger, selv om det også her var «laissez-faire»-tilhengere. Det interessante med Rosenblatts fremstilling er at hun også tar tak i forskjellene mellom liberale og viser at mange var for at staten skulle ha en aktiv rolle, og at tilhengerne av «laissez-faire» var færre, både i Tyskland, Frankrike og England, som er de landene hun konsentrerer seg om. De fleste liberale hadde en grunnleggende tro på frihandel, samtidig som de også argumenterte for at økonomisk politikk måtte tilpasses forholdene og omstendighetene.

I Norge har vi historisk aldri vært i nærheten av å argumentere for «laissez-faire». Den norske liberalismen ligner mye mer på den tyske, enn på den amerikanske, rettighetsorienterte liberalismen. Det er også et tankekors at så mye av det liberale verdisettet, som å være opptatt av det felles beste, være opptatt av plikter og ikke bare rettigheter, er forsvunnet ut av diskusjonene, både i Norge og andre land. Rosenblatts bok er en god påminnelse om hva som ligger i den liberale tradisjonen, også for Norge.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden