ESSAY

Russlands president Vladimir Putin og USAs president Donald Trump.
Russlands president Vladimir Putin og USAs president Donald Trump.

Hva skjer når antiliberalismen til høyre og venstre bekrefter hverandre?

ESSAY: Dagens korstog mot liberalismen gir oss både en urovekkende og en oppløftende lærdom.

Publisert

Det er nå snart 225 år siden filosofen Immanuel Kant forhåpningsfullt så for seg mulighetene for en opplyst, fredelig og blomstrende fremtid, karakterisert som «et rettsforvaltende samfunn av verdensborgere». I oktober 2016, på det britiske konservative partiets landsmøte, som også var en feiring av resultatet etter Brexit-avstemningen, uttrykte statsminister Theresa May følgende: «Hvis du tror du er en verdensborger, er du en borger av ingensteds. Du forstår ikke engang hva begrepet borger betyr».

Taleskriveren til May var for øvrig Nick Timothy, forfatteren av boken Remaking One Nation, som Bjørgulv Braanen i Klassekampen tidligere i år ga en meget positiv omtale, med spesielt sterk betoning av Timothys «ramsalte kritikk av liberalismen».

Illiberale snubletråder

I en artikkel i DN 19. oktober 2016, rett etter Mays tale, roste den utenrikspolitiske forskeren og kommentatoren Asle Toje statsminister May for å «ha gitt konservatismen ny relevans», og tilla at til og med «den tyske avisen Junge Freiheit har funnet rørende samklang med Theresa May». Her skvatt jeg litt, vel vitende om hva slags tysk avis Junge Freiheit er: det er hovedorganet for Neue Rechte og nasjonalistisk identitetspolitikk på ytterste høyre fløy i Tyskland, med forbindelser til Pegida og «fløyen» i partiet AfD, som er kategorisert som høyreekstreme av sikkerhetsmyndighetene, de mer intellektuelle møtestedene Institut für Staatspolitik, tidsskriftet Sezession og forlaget Antaois. Jeg lar dette stå som en liten illustrasjon på hva man kan finne når man begynner å nøste litt i vår tids mange antiliberale forvirringer, fristelser og uskyldig nasjonalromantisk naivitet.

Som Asle Toje viste i boken Jernburet fra 2014, kan også reiseskildringer brukes til å skildre «liberalismens krise», hvis man har noe på hjertet i den sammenheng. Et av reisens stoppesteder var Paris, og her refererer Toje blant annet en av de store intellektuelle stjernene rundt Institut für Staatspolitik, Alain de Benoit, en pioner i den franske og europeiske identitære bevegelsen. Benoit har det til felles med mange på ytre venstre fløy at han er fascinert av filosofen og kommunisten Antonio Gramsci, og spesielt hans tanker om kulturelt hegemoni. I beste Gramsciånd, bare med motsatt fortegn, maner Benoit til «kulturrevolusjon fra høyre», og til kulturkamp mot «venstresidens sannheter».

For populister er kulturkamper viktige for å synliggjøre «folkefienden», den som står mot «det ekte folket». For Benoit er det liberalismen som er selve hovedfienden, og han inkluderer til og med liberalismen i begrepet «venstresiden».

Selvtilstrekkelig tomhet

Benoit kan stå som en god illustrasjon på hvor likt liberalismekritikken fra ytre høyre og ytre venstre ofte arter seg. Benoit skriver blant annet, slik Toje refererer han: «Det liberale frihetsbegrepet antar at individet kan ses isolert fra sitt opphav, sitt miljø, konteksten de lever i og hvor de gjør sine valg, altså på alt som gjør dem til hvem de er». Hvor i liberalismens idéhistorie dette karikerte menneskebildet kommer fra er ikke godt å si. Det samme bildet finner man for øvrig hos de fire venstreradikale redaktørene av boken Ingen mennesker er født frie fra 2017, som i forordet skrev følgende: «Det selvtilstrekkelige individet er i sentrum i liberalismens univers. Denne atomistiske frihetsvisjonen undervurderer betydningen av relasjoner og fellesskap for realiseringen av gode menneskeliv». Ingen kilder oppgis heller her til denne spesielle tolkningen av «liberalismens univers». Den antas kanskje å være så selvsagt og opplagt at kilder blir overflødig?

Men dette karikerte bildet av det liberale menneskesynet finnes også hos flere, også hos den konservative amerikaneren Patrick Deneen, i boken Why Liberalism Failed. Ifølge Deneen har liberalismen lyktes så godt at den har klart å omforme verden til et sted hvor selvtilstrekkelige, egoistiske, rettighetsbevisste individer forfølger sine materielle, «hule» ønsker og behov, og dermed ødelegger og skyver til side alt det som er ekte og verdifullt på veien: nasjonen, lokalsamfunnets samhold, familiebåndene, og spesielt religion, som inntar en helt sentral plass hos Deneen. Liberalismen er ifølge Deneen ikke bare en parasittisk ideologi, men også en hyklersk fristelse, som lover individet gull og grønne skoger, men som viser seg å levere det motsatte: mennesket blir fratatt de moralske, sosiale og kulturelle ressursene som et fullverdig menneskeliv forutsetter.

Konservative på glattisen

Som Jan-Werner Müller har vist, reduseres Deneens liberalismeangrep til autoritære lengsler etter en enklere verden hvor enkeltmennesket blir styrt inn på den rette vei, i «en riktig antropologisk sammenheng» gjennom retningsgivende og meningsgivende fellesskap, gjennom familie, lokalsamfunn, religion og nasjon. Den store insinuasjonen bak denne forestillingen er å antyde at enkeltmennesket, overlatt til seg selv, ikke er i stand til å leve et meningsfylt liv uavhengig av religion og nasjonalisme. Deneen underslår det faktum at det er liberalismen, fremfor noen annen idéretning, som faktisk har sikret mennesker mot maktkonsentrasjon og undertrykking, og som har skapt rom for et mangfoldig sivilsamfunn hvor vi kan møtes som likeverdige deltagere i frivillig samarbeid og livsberikelse på sivilsamfunnets mange arenaer, inklusive i demokratiet og i det lokale selvstyret.

Det grunnleggende tankegodset i Deneens kritikk av liberalismen har klare likhetstrekk med den høyreradikale antiliberalismen under Weimarrepublikken, under den såkalte «konservative revolusjon», som ble preget av en serie intellektuelle forløpere til nasjonalsosialismen, med ledende navn som Osvald Spengler, Ernst Jünger, Carl Schmitt, Armin Mohler og Arthur Moeller van den Bruck. Alle disse tenkerne er inspirasjonskilder bak dagens Neue Rechte-bevegelse, og får stor oppmerksomhet i aktivitetene i Institut für Staatspolitik og det tilknyttede forlaget Antaios. En typisk omtale av liberalismen i Moeller van den Brucks bok med den uhyggelige tittelen Das dritte Reich fra 1923, lyder slik: «Liberalismen har undergravet kulturer, tilintetgjort religioner og ødelagt fedreland». Og samme forfatter skrev i samme bok dette: «Liberalismen skyver folket til siden og erstatter det med det store jeg-et. Liberalismen er uttrykk for et samfunn som ikke lenger utgjør et fellesskap».

Venstreradikal kvittering

Eller som de fire venstreradikale redaktørene har uttrykt det: «I møte med liberalismen løses det faste opp og blir flytende. Tomheten skriker etter å fylles av en større fortelling, men liberalismen har ingenting å tilby annet enn en selvmotsigende påstand om at markedskonkurransen gjør oss alle til vinnere». De fire tilskriver også liberalismen andre påståtte skavanker: «De fire siste tiårenes liberalistiske hegemoni har gjort millioner på millioner av mennesker mindre frie, gjennom massearbeidsløshet og økonomisk utrygghet. Liberalismen er i våre dager vel så mye overklassens våpen mot demokratiet som de undertryktes vern mot statstvang».

Moeller van den Bruck kan også tjene som en opprinnelig kilde til den hatske elitekritikken som liberalismen den gang, som nå, ofte blir offer for, når han gjennomgående beskrev liberale som meningsløse fedrelandsforrædere som rotter seg sammen i hemmelige nettverk og sammensvergelser, for å tilrane seg rikdom og penger på bekostning av folket.

Fra nowhere til anywhere og somewhere

Omtrent samtidig med Theresa Mays «citizens of nowhere»-tale høsten 2016, tok journalisten David Goodhart et offentlig farvel med det han selv kalte sin «liberale stamme» i Nord-London. Bruddet med «stammen» ble utbrodert nærmere i boken The Road to Somewhere fra 2017. I denne boken presenterer Goodhart en spekulativ sosiologisk teori, hvor han inndeler befolkningen i to motstridende «stammer»: «Anywheres», som utgjør om lag 25 prosent av befolkningen og som påstås å være medlemmer av en liberal kosmopolitisk elite, visstnok uten nevneverdig stedstilhørighet eller «kulturelle røtter». Denne høyt utdannede stammen er typisk globalister og preget av universelle og meritokratiske verdier, og det er utelukkende blant disse elitene i samfunnet blir rekruttert, ifølge Goodhart.

På den andre siden av samfunnskløften finner vi den store majoriteten av mindre godt utdannede «Somewheres», som føler sterk tilhørighet til hjemsted, familie, slekt og lokalsamfunn – som har «røtter», og som er preget av mer tradisjonelle verdier. Ifølge Goodhart blir skjebnen til den store majoriteten bestemt av elitene, hvilket skaper en dyp kløft i samfunnet mellom de to stammene. Noe troverdig empirisk belegg for denne mye omtalte todelingen av samfunnet er ikke fremlagt. Men fortellingen har vist seg å skape stor medieinteresse.

Ulike dimensjoner i kritikken

I et mer systematisk perspektiv kan man sammenfatte noen fellesnevnere i den radikale liberalismekritikken fra både høyre og venstre. Den er særlig fokusert på to dimensjoner, den kulturelle og den økonomiske. Den kulturelle er gjerne knyttet til sosiale fellesskapsstrukturer fra venstre, og til nasjon, innvandring og etnisk-kulturelle forhold fra høyre. Den økonomiske dimensjonen preges gjerne av klasse og ulikhet fra venstre, og globalisering fra høyre.

Et annet felles kjennetegn er en oppsiktsvekkende mangel på empirisk underbygning av sentrale påstander og anklager. Det gjelder både i forhold til holdbarheten i påstander omkring kultur og økonomi, men likeså mye hva gjelder innholdet i liberal politisk tenkning, samt innhold og retning i politikken, f.eks. de siste fire tiårene. Med hvilken rett kan det for eksempel hevdes at 1) den økonomiske politikken har vært dominert av liberalismen, eller 2) at samfunnskulturen er blitt stadig mer dominert av en påstått nyliberal markedsideologi som presser «markedslogikk» inn på stadig flere områder i samfunnet?

Kulturelt hegemoni

Det siste er blitt et mye omtalt fenomen som gjerne knyttes til Antonio Gramscis tenkning om kulturelt hegemoni for om lag ett hundre år siden, samt til den politiske filosofen Michel Foucaults tanker om nyliberal regjerings- og styringsmentalitet, samt til psyko-sosiale studier rundt stress, prestasjonspress og ulike problemer knyttet til ulike former for følt utilstrekkelighet. Disse perspektivene får stor plass i journalist og sosiolog Linn Stalsbergs bok Det er nok nå fra 2019. I denne boken påstår Stalsberg at det «nyliberale» kulturelle hegemoniet er tilnærmet totalt dominerende i samfunnet, i den betydningen at «markedslogikken» gjør seg gjeldende på nesten alle områder, og setter dermed premissene for alt vi gjør, tenker, ja til og med hva vi tillater oss å drømme om. I Stalsbergs verden er markedsideologien blitt tilnærmet totalitær, og gir oss kun én rettighet: «retten til å konkurrere i samme marked». Men også denne ene rettigheten tolkes dithen at samfunnet krever at vi som enkeltmennesker nærmest skal stå i et konkurranseforhold til hverandre. Det høres nesten ut som det før-økonomiske og før-ideologiske begrepet om naturens biologiske konkurranse.

Å skrive historien baklengs

I Stalsbergs bok er det også et annet problem, som knytter seg til måten hun forsøker å skrive historien baklengs fra et strømlinjeformet teleologisk perspektiv på. Det Stalsberg gjør er å hevde at dagens påståtte nyliberale dominans bygger på en bevisst hensikt og plan som knyttes til en liten gruppe av økonomer og liberale intellektuelle som har vært medlemmer av det internasjonale liberale nettverket Mont Pelerin Society. Stalsberg trekker linjene videre bakover til en tilsvarende gruppe som møttes i Paris i 1938, og dernest til en fagartikkel av den østerrikske økonomen Ludwig von Mises fra 1920, som problematiserte den økonomiske rasjonaliteten i en sentralstyrt sosialistisk planøkonomi. Dette nettverket tolkes som en konspirasjon, som en slags hemmelig organisert bevegelse for å gjennomføre nyliberal økonomisk politikk rundt omkring i verden.

Påstanden er svært vanskelig å forene med lett tilgjengelig dokumentasjon og primærkilder, og kan vanskelig forstås som noe annet enn et forsøk på å skape en tjenlig fortelling som støtter opp om Stalsbergs narrativ. Stalsbergs forsøk på historieskriving kan også forstås som en måte å støtte opp om en ganske stor nyliberalismekritisk litteratur som antyder noe i samme retningen.

Et lite glimt av den internasjonale anti-nyliberalisme-industrien

Et interessant faktum som sjelden kommer frem om den store oppblomstringen av nyliberalisme-kritiske bøker og litteratur siden årtusenskiftet, er at nesten alle de toneangivende forfatterne (David Harvey, Dieter Plehwe, Bernhard Walpen, Domenico Losurdo, Philip Mirowski, Wolfgang Streeck, Werner Bonefeld) har deltatt på et eller flere organiserte historikermøter over flere dager, som i hovedsak har fokusert på å utforske og forfølge ideene og aktivitetene til kjente medlemmer av Mont Pelerin Society gjennom tidene.

Det første større møtet av dette slaget ble arrangert i Berlin i 2001, og ble blant andre sponset av Rosa Luxemburg Stiftung, som er nært forbundet med partiet Die Linke i Tyskland. Tittelen på dette møtet var Neoliberal Hegemony: A Global Critique. Lignende møter ble avholdt i New York i 2008 og i Berlin i 2016. Overskriften på de to sistnevnte møtene var henholdsvis The Road from Mont Pelerin og More Roads from Mont Pelerin. En av dem som deltok på det siste møtet, midt i eget doktoravhandlingsarbeid, var historiker Ola Innset. Innsets avhandling ble utgitt som bok tidligere i år, med tittelen Reinventing Liberalism, som jeg har omtalt og kritisert i en tidligere artikkel i Minerva, samt i et eget Civita-notat (19/2020)

Et fremtredende trekk ved den litteraturen som er utgitt i etterkant av de tre nevnte møtene er at den i stor grad bygger på referanser til hva andre møtedeltakere har skrevet, det vil si til kollegaer som i hovedsak også deler et venstreradikalt ideologisk ståsted. Baksiden av medaljen er et gjennomgående og temmelig oppsiktsvekkende fravær av primærkildereferanser. Dette gjelder, som jeg tidligere har vist, også Innsets bok.

Historiepolitikk

Interessen for historien om fenomenet «nyliberalisme» har utvilsomt vært økende i kjølvannet av den økte litterære produksjonen. Samtidig er «nyliberalisme» fortsatt et diffust og omstridt begrep, ikke minst med tanke på både hvilke ideer som historisk kan betegnes som «nyliberale», og i hvilke tidsperioder begrepet har hatt noen reell historisk mening. Siden så mye av litteraturen er sterkt ideologisk fargelagt, er det et problematisk trekk ved denne form for historieskriving at den fremstår som en form for «historiepolitikk». Det temaet som dominerer mellom linjene er en intens jakt på å finne tegn på at «nyliberalismen» kan tilskrives en lukket, organisert sammensvergelse for å forandre verden i det skjulte. Normalt er denne typen «historiepolitiske» prosjekter noe man gjerne forbinder med konspirasjonsteorier og med autoritære regimer med stort behov for å sementere og styrke eget maktmonopol gjennom ensretting av landets historiske fortellinger, slik vi eksempelvis ser det i dagens Ungarn, Polen og Russland.

Vladimir Putin har i lengre tid benyttet seg av historiepolitikk, også for å fabrikkere en form for historisk legitimitet for egne handlinger, for eksempel annekteringen av Krim og østre delen av Ukraina. I Putins tilfelle er historieskrivingen også nært forbundet med en statsbærende russisk nyfascistisk ideologi, med Ivan Ilyin og Alexander Dugin som viktigste tenkere i fortid og nåtid. Ilyin var forresten nært knyttet til den såkalte konservative revolusjonen i Tyskland i mellomkrigstiden, og levde mellom 1922 og 1938 i Berlin. Dugin er nært tilknyttet både Neue Rechte, nouvelle droit i Frankrike og AltRight-bevegelsen i USA m.v. rundt Steve Bannon. Et særtrekk ved Putins ideologi er at den bygger på en tilsvarende politikkforståelse som den nasjonalsosialistiske rettsfilosofen Carl Schmitt. Det vil si å forstå det politiske som et venn-fiende forhold. Ilyin konkretiserte det slik: «Politikk er kunsten å identifisere og nøytralisere fienden».

Putin og Trump

Som historikeren Timothy Snyder har vist, er denne logikken gjennomført til fingerspissene av Putin, som også vet at Russland aldri kan hevde seg på grunnlag av egen suksess, og derfor foretrekker å underminere fiender, snarer enn å skape et eksempel gjennom samfunnsforbedringer. Mottoet synes å være at det er lettere å ødelegge noe enn å bygge opp noe. Putins strategi er å bryte ned USA og EU gjennom å nøre opp under indre konflikter. I et intervju med Financial Times 26. juni 2019 kunne Putin strålende fornøyd fortelle følgende: «Liberalismen er en ubrukelig ideologi som er utgått på dato». Dette ligner til forveksling på budskapet til de fire venstreradikale bokredaktørene fra 2017: «vi mener liberalismen for lengst har utspilt sin rolle som frigjøringsideologi».

Donald Trump har mye å takke Putin for, og opptrer ofte på en måte som viser seg å være svært gunstig for Putin. Det gjelder blant annet i forhold til EU. Trump har åpent uttalt at han mener «EU er en organisasjon som ble opprettet for å utnytte USA, til og med verre enn Kina».

Trumps bidrag til å undergrave den liberale verdensorden, med sitt mangfold av åpne og regelstyrte former for internasjonalt samarbeid, er mange. Disse bidrar i det samlede bildet til å bekjempe liberalismen fra en annen kant, og forsterker derfor det samlede trykket på liberalismen i dagens verden. Når Donald Trump talte til FNs hovedforsamling i september 2018, sa han blant annet følgende: «We reject the ideology of globalism, and we embrace the doctrine of patriotism. I am not the President of the globe».

Lærdommer

Hva kan vi så lære av vår tids korstog mot liberalismen? En urovekkende lærdom er at det som skjer i dag minner en god del om det som skjedde i mellomkrigstiden. Liberalismen angripes nå, som den gang, både fra ytre høyre og ytre venstre i en farlig vekselvirkning, hvor de samme kreftene dels bekrefter hverandre og dels konkurrerer med hverandre, med den samme erklærte hovedfienden i sikte.

Den andre lærdommen er langt mer oppløftende. Samtidig som liberalismen utsettes for tilbakeskuende kritikk og en strøm av angrep fra krefter som vil den til livs, er liberalismen for lengst i ferd med å distansere kritikerne ved å fokusere på egen fornyelse. Det arbeidet har pågått i mange år i flere land, men har svært lite å lære av vår tids fundamentale antiliberalismer. Derimot minner det pågående engasjementet og arbeidet med å videreutvikle og fornye liberalismen en hel del om liberalismens største styrke: dens evne til å fornye og reformere seg selv i møte med vesentlige endringer og nye samfunnsutfordringer.

Derfor kan det være god grunn til å regne med liberalismen også i tiden fremover, som en viktig samfunnsbyggende idékilde og politisk kraft, som på nytt vil gi merkbare bidrag til at stadig flere mennesker får bedre muligheter til å leve selvbestemte liv, og ta del i samfunnet som ansvarlige, frie og myndige borgere. Dessuten er fremtiden fortsatt åpen.