DEBATT

Liberalistene ønsker å kutte hele den personlige inntektsskatten. Det er vanskelig, men mulig, skriver Jan Arild Snoen.
Liberalistene ønsker å kutte hele den personlige inntektsskatten. Det er vanskelig, men mulig, skriver Jan Arild Snoen.

En annen verden er mulig

DEBATT: Liberalistene vil kutte hele inntektsskatten. Det er ikke så umulig som det høres ut som.

Publisert

For et par år siden laget jeg et forslag til hvordan staten kunne kutte 100 milliarder kroner, uten at det gikk spesielt hardt ut over noen. Det var på sett og vis et svar på at offentlige utgifter som andel av BNP har økt rekordartet under en påstått borgerlig regjering, og det før covid-pandemien. Mitt fokus var på medisinen, ikke på hva de innsparte midlene kunne brukes til – skattekutt, og styrket oljefond for bruk senere.

Partiet Liberalistene har startet i den andre enden, med skattekutt, helt konkret inntektsskatten. For et parti som stiller til valg er det jo attraktivt å starte med de gode nyhetene. De har fått hjelp av fagøkonomisk ekspertise, og det korte svaret er at staten utmerket godt kan klare seg uten disse inntektene samtidig som statens viktigste oppgaver, herunder å ta være på eldre og syke, oppfylles.

I deres fremskrivning, som tar utgangspunkt i 2019, før pandemien, er hele den personlige inntektsskatten fjernet. Det reduserer statens inntekter med 400 milliarder. I tillegg er formuesskatten og eiendomsskatt (til kommunene) fjernet, men dette utgjør relativt lite, 31 milliarder. Til sammen gir det altså skattelettelser på 431 milliarder kroner, eller omkring en femdel av statens samlede inntekter. Ikke noe småtteri, altså. Legg merke til at ikke all skatt på inntekt fjernes, selv om partiet innimellom roter litt med begrepene. Folketrygdavgift og arbeidsgiveravgift, som er skatt på arbeidsinntekt, beholdes som i dag.

Offentlige pensjoner reduseres tilsvarende skattelettelsen pensjonistene får, anslagsvis gir det 55 milliarder i besparelse på utgiftssiden. Det betyr altså at pensjonistene ikke nyter godt av skattelettelsene, slik arbeidstakerne gjør.

Tærer på Oljefondet i starten

Statens overskudd var 235 milliarder i 2019. Startpunktet i Liberalistenes plan er at dette erstattes med et underskudd på 141 milliarder, altså ved å bruke av Oljefondet. Men er det ikke slik at staten, via Oljefondet, må bygge opp overskudd fremover, for å kunne dekke økte utgifter når eldrebølgen treffer oss som verst?

I Liberalistenes regnestykke tenker de annerledes. I en periode tæres det på Oljefondet, men kombinasjonen av økonomisk vekst, moderat anslått til 1,6 prosent i året, som gir tilsvarende vekst i de gjenværende inntektene, og lavere vekst i utgiftene, skaper langsiktig balanse etter 27 år. Da går altså statsbudsjettet i balanse, og i mellomtiden er Oljefondet redusert med omkring en femdel.

Oljeinntektene (fra særskatter og statens eierandeler) fases jevnt ut over 40 år fra 216 milliarder. Oljefondets avkastning beregnes til 3 prosent årlig, betraktelig mindre enn historisk avkastning, men i samsvar med handlingsregelen.

Utgiftssiden fryses

Utgiftssiden fryses i utgangspunktet på 2019-nivå, i faste kroner. Dette vil medføre en radikalt ny tilnærming, fra en praksis, uansett regjeringens farge, der de fleste utgifter har økt år for år. Reelle økninger noen steder må altså balanseres med reelle reduksjoner andre steder.

I tillegg vil utgiftene øke noe fordi lønningene øker mer enn inflasjonen. Liberalistene nevner dette, men har ikke regnet det inn. Svaret er at produktiviteten må øke som i privat sektor. Det er utfordrende, særlig fordi produktiviteten øker mer i vareproduksjon enn i tjenesteproduksjon, som står for det aller meste av sysselsettingen i offentlig sektor. Det må altså skje en kontinuerlig effektivisering. Tankegangen er den samme som for ABE-reformen som ulike Solberg-regjeringer har saldert sine budsjetter med.

Befolkningsøkningen gir også noe høyere offentlige utgifter, anslagsvis 0,3 prosent årlig. Liberalistenes innvandringspolitikk baserer seg på at innvandrere, som står for omkring to tredeler av dette, skal være selvforsørgende. Dessuten gir befolkningsøkning også økte skatteinntekter.

Helse- og pensjonsutgifter fortsetter å øke

De to unntakene fra utgiftfrysen er pensjoner, som økes jevnt med 50 prosent frem til 2060, og helse- og omsorg, som øker med til sammen 60 prosent i samme tidsrom. På denne måten tar Liberalistene høyde for eldrebølgen, men ikke standardhevinger. Nivået på helsetjenestene beholdes på dagens. Det vil nok også være vanskelig å få til, men det er ikke mulig å fjerne en femdel av statens inntekter samtidig som alt skal fortsette som før på utgiftssiden.

Det interessante med Liberalistenes fremskrivninger er at de viser at det er mulig med massive skattelettelser uten å «rasere» velferdsstaten. De pengene som arbeidstakerne får beholde, blir heller ikke borte i løse luften. Et så radikalt grep som å avskaffe inntektsskatten vil ha positive virkninger på arbeidstilbudet, kjent som dynamiske effekter. Men i fremskrivningene er det ikke regnet inn slike effekter. Her har man altså noe å gå på, for eksempel til å dekke effekten av økte lønninger i offentlig sektor.

Den ekstra private velstanden kan også erstatte, helt eller delvis, manglende reelle økninger i offentlige utgifter, uten at Liberalistene går inn på dette i dette dokumentet. Private helseutgifter er allerede økende. De fleste sper på folketrygden med tjenestepensjoner eller individuell sparing, innenfor eller utenfor pensjonsordninger. Når folk får mer penger mellom hendene, vil det være lettere å akseptere økt brukerbetaling for en rekke tjenester, eller at det private markedet vokser innen for eksempel omsorg for barn og eldre og innen kultur og fritid.

Mulig, men vanskelig

Jeg forstår at Liberalistene ønsker å illustrere sitt poeng enklest mulig, og at det derfor forutsettes at skattelettelsen gjennomføres over natten. Men dersom man faktisk skulle gjøre noe slikt, ville nok en gradvis innfasing være å foretrekke. Hele gevinsten gis ut det første året, og så kommer prisen gradvis, i form av frys i de fleste utgifter over mange år. Å pøse mer enn 400 milliarder inn som økt kjøpekraft fra et år til et annet ville også virke inflasjonsdrivende.

For en generasjon siden gikk antiglobaliseringsbevegelsen til angrep på den mest progressive kraften i den moderne verden, som har bidratt sterkt til å redusere fattigdommen og etablert en global middelklasse. Attacs slagord var: «En annen verden er mulig.» Jeg ga dem rett i det. Globalisering handler primært om politikk, hjulpet av teknologisk utvikling. Den kunne stoppes dersom man ville, og heller foretrakk en fattigere og mer konfliktfylt verden. Så de tok derfor mer grunnleggende feil.

Liberalistenes skatteforslag viser også at en annen verden er mulig, selv om det politiske markedet for så radikale omlegginger for tiden er beskjedent. Men i denne retningen finner vi et friere og rikere Norge. Jeg ville bare ikke gått fullt så langt, og i hvert fall ikke så brått.