Utenriks

Like sinna fremdeles

Norge og Kina har gjenopptatt politiske og diplomatiske forbindelser. Hvorvidt det vil medføre noen endring i Kinas visumpolitikk overfor norske forskere og journalister, gjenstår å se, sier Harald Bøckman, som er blitt nektet innreise i åtte år.

Imorges ble det kjent at Kina og Norge har gjenopptatt fulle politiske og diplomatiske forbindelser. Norge har som kjent ikke hatt politisk kontakt med Kina siden 2010, da Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris.

Selv om forholdet har vært svært anstrengt, har det i liten grad gått utover handelen. Norge selger mer laks til Kina enn før 2010, og kinesisk turisme til Norge økte med 138 prosent mellom 2010 og 2013.

Likevel er gjenopptagelsen av politiske forbindelser en gledelig nyhet. Sinologen Harald Bøckman er blant dem som er blitt nektet innreise til Kina de seneste årene.

– Er du overrasket over denne nyheten, Harald Bøckman?

– Ja, jeg er det. Jeg ville tro det skulle trekke ut lenger, fordi jeg er sikker på at kineserne er like sinna fremdeles. Men de har veid argumentene for og imot. Bruddet i politiske forbindelser har bidratt til å slite på Kinas omdømme, selv om vi ikke skal tro at Norge er så veldig viktig i verden. Men jeg vil også si at denne avtalen vitner om godt og tålmodig politisk håndverk fra Norges side over flere år.

– Hjelper det at Norge har fått en ny regjering? Kan kineserne på et vis slå seg til ro med at fredsprisen til Liu Xiaobo var den forrige regjeringens skyld?

– Nei, det tror jeg ikke. Vi skal være forsiktig med å se på hvor mye innenrikspolitiske forhold har å si; det er større betraktningsmåter fra kinesisk side. Det viktigste momentet er at belastningen med omdømmet deres er større enn det å måtte gå med på en sånn avtale. Det kan også være at de vil rydde litt internasjonalt før denne uforutsigbare mannen tar over i Det hvite hus.

Harald Bøckman er forsker ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Foto: UiO
Harald Bøckman er forsker ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Foto: UiO

– Det må da være ganske deilig for Kina, samme måned som Trump tar imot en telefonsamtale fra Tsai Ing-wen, at et NATO-land, hvis tidligere statsminister er generalsekretær i NATO, sier høyt at man anerkjenner Kinas sosiale system og territorielle integritet?

– Det kan du si. Punkt tre i avtalen er der kjøttet er, og det handler om at Norge godtar Kinas kjerneinteresser.

– Hva er disse kjerneinteressene?

– Det er noe som har ballet på seg i løpet av årene. Det begynte med Taiwan og gjenforening, i 2008 la de til Tibet og Xinjiang, nå er det blitt det politiske regimet man skal anerkjenne, samt suverenitet, folkets velferd, territoriell integritet, i tillegg til andre interesser av stor betydning. Dette er standardformuleringer. Men så er det to setninger som er interessante: At man ikke skal undergrave Kinas kjerneinteresser, og at man skal unngå noe som kan skade det tosidige forholdet i fremtiden. Jeg synes ellers dette virker ganske tilforlatelig.

– Isfronten har jo i liten grad gått utover næringslivet. Hva kommer til å endre seg nå?

– Det har vært nålestikkpolitikk fra Kinas side, men handelen har gått jevnt over fremover, ja. Det er de politiske og diplomatiske forholdene som har lidd mest. Det blir mer koffertbæring til Kina i årene som kommer nå, det er helt sikkert.

– Tror du at dette vil medføre noen endring i Kinas hardhendte visumpolitikk overfor norske forskere og journalister? Har du selv et fornyet håp om å slippe inn?

– Det får vi se. Jeg søkte visum sist i fjor for å være med på en verdenskonferanse for historikere, og da ble jeg godkjent av arrangørene, men avvist av ambassaden her i Oslo. Til slutt fikk den internasjonale historikerforeningen beskjed om at i mitt tilfelle var det ikke snakk om ytringsfrihet, men Kinas nasjonale interesser. Det var svaret de fikk. Så jeg er ikke riktig der at jeg har noe å gjøre med Kinas kjerneinteresser, men at jeg er et problem for deres nasjonale interesser, finner jeg ganske interessant. Jeg lever i håpet! Jeg har akkurat sittet og planlagt en antologi for over to tusen år med kinesisk poesi fra eksil, nærmest som terapi, og min eksil har ikke vart mer enn i åtte år. Vi får se – kanskje prosjektet faller.

Les også Jan Arild Snoens kommentar til «normaliseringen«.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden