Kommentar

Listhaug har rett

Røykerne er klar over helsefaren, og betaler høye avgifter. La dem være i fred.

Bilde: Pixabay

Frps første nestleder har rett i folk må få ta usunne valg, uten moralisering. Men som folkehelseminister oppfordrer hun oss til å bli sunnere.

I går publiserte NRK et intervju med folkehelseminister og Frps første nestleder Sylvi Listhaug, foretatt under helgens landsmøte. Listhaugs utsagn om folks usunne vaner har vakt oppsikt. Hun sa blant annet:

«Jeg mener folk skal få lov til å røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de bare vil. Myndighetene kan gjerne informere, men folk vet stort sett hva som er sunt og hva som ikke er sunt, tror jeg. Det er ingen politisk oppgave å fortelle folk hva de skal og ikke skal. (…)

Selv om røyking ikke er bra, for det er jo skadelig, så må voksne folk få bestemme selv hva de gjør. Det eneste vi som myndigheter skal gjøre er å gi informasjon slik at folk kan ta informerte valg.»

Men i neste setning skjer det et skift:

«Derfor skal vi blant annet lage en sånn tobakksstrategi nå snart, som skal bidra til å forhindre at unge begynner å røyke og gjerne få flere voksne til å slutte.»

Nå er det ikke nok med et informert valg, det er også et uttrykt ønske om hva dette valget skal være, nemlig sunt. Konfrontert med kritikk fra Kreftforeningens Inger Lise Ryel presiserer hun senere:

«Det aller beste er å drikke med måte, ikke røyke i det hele tatt og spise sunt. Det vil jeg oppfordre alle til, sier Listhaug, men understreker på ny at det må være et valg den enkelte tar.»

Hun modererer seg altså. Det er ikke så rart. Som statsråd er hun bundet av hva regjeringen kollektivt mener. Og de tre andre partiene, med KrF som mest ytterliggående, mener absolutt at det er en statlig oppgav å få folk til å gjøre «riktige valg».

Ryel oppsummerer dette dominerende synet godt:

«Poenget med folkehelse er at vi har laget kjøreregler i samfunnet som skal sikre at vi får best mulig helse og at vi unngår mest mulig sykdom.»

Et langt liv er ikke alt

Men hva med oss som velger et mer stillesittende liv enn det som gir optimal helse? Vi som er litt tykkere enn vi burde? De som røyker selv om de vet det er helseskadelig og trolig forkorter deres liv betydelig? Vi som drikker litt mer enn anbefalt, og gjerne ettersalter maten etter at staten har overtalt matindustrien til å redusere bruken av salt. Kort sagt: Vi som bytter bort et ekstra år eller fem på slutten av livet med å være mer avslappet og mindre opptatt av å gjøre «korrekte» valg når vi er yngre?

Vel, vi vet ikke vårt eget beste. Som helseminister Bent Høie sier det: «Tobakk er et produkt det ikke finnes noen fornuftige argumenter for å bruke.»

Derfor skal vi få «hjelp» til å velge slik at vi alle blir like magre og sunne som Bent Høie og Jonas Gahr Støre.

Jeg er likevel ikke imot alle offentlige tiltak som fører til sunnere valg. La oss ta dem i rekkefølge.

Korrekt informasjon

Det første er, som Listhaug nevner flere ganger, å gi folk flest grunnlag for informerte valg. Det er vel kjent at i de første tiårene etter krigen undervurdere de fleste hvor farlig røyking var, og tobakksindustrien hjalp til med å skape det feilaktige inntrykket. Å få frem og spre kunnskap om helserisiko er en legitim statlig oppgave. Men allerede på midten av 1990-tallet viste en undersøkelse at amerikanske røykere overdrev faren ved røyking. Dersom dette er tilfellet nå, ville den rasjonelle reaksjonen på mer korrekt informasjon være å røyke mer.

Kunnskapen myndighetene formidler til oss må være korrekt og nøktern. Det er den ofte ikke, og da ligner den til forveksling propaganda.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan helsemyndighetene overdriver faren for fosteret ved at gravide tar et glass vin, i den grad at de forfalsker forskningen, sprer en norm for saltinntak som ikke er solid faglig forankret, feilinformerte om at alkoholforbruket i Norge øker, og påstår at passiv røyking av esigaretter er et problem. Fordi de styrer etter en nullvisjon, er myndighetene også altfor tilbakeholdne med å informere om at snus og esigaretter er svært mye mindre farlig enn røyketobakk. Og kanskje er effekten av mosjon på vekten vår betydelig overdrevet.

Informasjon, når det formidles i kampanjer, kan få form av skremselspropaganda og «oppdragelse», som når røykere skal påtvinges bilder av hvor stygge de ser ut innvending, og tobakksforpakningene skal mase med stadig større bokstaver om det alle røykere vet – at de utsetter seg for helseskade.

Når vi utsettes for mye mas fra Mamma stat, er det mange av oss som filtrerer det bort.

  • Effekten av kalorimerking på menyer, som de blant annet har på amerikanske fast-food-steder er uklar.
  • Vi «ser» ikke lenger advarslene på tobakkspakkene.
  • De nye logofrie snusboksene ser kule ut.

Avgifter

Brorparten av de ikke-økonomiske ulempene våre livsstilsvalg medfører, bærer vi selv, men de påfører andre vesentlige økonomiske kostnader gjennom et offentlig finansiert helsevesen. Det er derfor rimelig at de som påfører seg selv en vesentlig høyere helserisiko betaler for det.

Det kunne tenkes mye høyere egenandeler for de mest livsstilsutsatte lidelsene, men årsaksforholdene bak disse er ofte sammensatte, og jeg tror forbruksavgifter på det som er særlig skadelig er mer formålstjenlig.

Men da må man ta med hele kostnadsbildet – også at de som dør tidligere trekker mindre penger ut av statskassen gjennom pensjon. Dette har tobakkskrigerne i staten motsatt seg.

Jeg gikk gjennom slike kostnadsberegninger i 2013. En rimelig oppsummering er at det er grunnlag for en tobakksavgift, men at den burde være mindre enn nivået i Norge i dag. Kanskje er det også grunnlag for en avgift på alkohol, mens jeg ikke kjenner til gode analyser som gir grunnlag for avgift på fete matvarer, rødt kjøtt og lignende.

Ettersom flere land nå beveger seg i retning full legalisering av enkelte narkotiske stoffer, primært cannabis, følger også avgifter med. Det er det trolig grunnlag for, utover et selvstendig ønske om å holde forbruker nede.

Beskytte tredjepart

Det tredje ikke-paternalistiske grunnlaget for helsepolitiske tiltak er at andre skades, utover det som skjer via offentlige utgifter behandlet ovenfor. Det med ekstreme eksemplet er kanskje promillekjøring. Det utsetter andre for så stor risiko at det må forbys – men akkurat hvor grensen skal settes er en avveining mellom frihet og denne risikoen, og varierer fra land til land – og mellom land og sjø.

Det typiske eksemplet på inngripen for å beskytte tredjepart er passiv røyking. Den norske røykeloven ble primært begrunnet med hensynet til de ansatte i utelivsbransjen. Stortinget kunne ha vedtatt røykeloven som default, og så gitt mulighet for unntak for lokaler der alle ansatte undertegner på at de er kjent med og aksepterer risikoen. Spesielt for ansatte som røyker selv kunne dette være et ytterst rasjonelt valg.

Risikoen for gjestene fra passiv røyking er betydelig lavere, siden de oppholder seg i lokalene i kortere tid. I tillegg er gjestene der helt frivillig. Men de måtte likevel beskyttes mot seg selv.

Argumentet om at tredjepart skades er en strikk som kan strekkes svært langt, siden en eller annen negativ påvirkning kan tenkes rundt det meste av det vi foretar oss. Her må vi derfor begrense oss til reguleringer når denne skaden er vesentlig og kan tilbakeføres direkte til den adferden vi søker å endre, og til situasjoner der det ikke er lett å velge seg bort fra en slik helseskadelig påvirkning fra andre.

Når dette apparatet av virkemidler er på plass, og det er det i aller høyeste grad i Norge, har Listhaug rett. Vi bør slutte å moralisere overfor dem som gjør usunne valg. Ja, vi bør gå lenger enn hun som folkehelseminister er villig vil: Vi bør ikke en gang ha som mål at de skal ta sunne valg.

La folk gjøre som de vil, så lenge de også tar følgene. Dette kalles frihet.

Les også Nils August Andresens artikkel fra 2011 der han argumenterer mot en stadig innskjerping av reguleringene for å beskytte oss mot risiko.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden