Kommentar

Listhaugs mislykkede markeringer

Jeg tilhører dem som langt på vei er enig i Listhaugs politikk. Men sett fra et slikt perspektiv leverer Listhaug dårligere enn det man rimelig kunne forvente, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Justis- og beredskapsdepartementet/Flickr

Sylvi Listhaugs stadige markeringer mot innvandrere er populært blant kjernevelgerne, men fremmer hverken en stram innvandringspolitikk, borgerlige regjeringssjanser eller FrPs oppslutning.

Sylvi Listhaug er i dag i Sverige for å se «svenske tilstander» på nært hold. Reisen har fått kritikk fra blant annet Abid Raja, som mener det er et valgkampstunt for å skremme norske velgere. Det kan det nok være, men i så måte skiller det seg ikke noe særlig fra andre valgkampstunt, som Rødts «rikingsafari» ved forrige valg.

Derfor ønsker jeg meg, som Listhaug, strengere innvandringspolitikk.

Problemet med Listhaugs virke som innvandrings- og integreringsminister er ikke at hun driver valgkamp når det faktisk er valgkamp; det er at det i for stor grad er det hun har gjort også når det ikke er det.

Alt fra utsagnet om at man ikke kan bli båret på gullstol inn til integrering, via «lik og del» om utsendelse av afghanere med lang botid i Norge, kranglingen med Kristoffer Joner, angrepet på «feministeliten», oppfordringen om at lærere skal rapportere om minoritetselever som reiser på ferie til hjemlandet, til kampanjen for støtte til forfulgte kristne – og ingen andre – i Irak har vært innrettet først og fremst mot å mobilisere både tilhengere og motstandere, snarere enn å endre faktisk politikk.

Jeg tilhører dem som langt på vei er enig i Listhaugs politikk. Jeg mener høy innvandring er problematisk. Det er problematisk fra et økonomisk perspektiv, fordi vi bruker store ressurser på integrering av et i global sammenheng lite antall mennesker, men også fra et sosialt og kulturelt perspektiv, fordi dette i en global sammenheng lille antallet i en norsk kontekst likevel er større enn integreringskapasiteten. Og integrering i denne sammenhengen er mer enn bare å få utdannelse og jobb: Det handler om alt som skal til for å danne et nasjonalt fellesskap. Til sist er høy innvandring problematisk fra et politisk perspektiv, fordi innvandringspolitikken preger så mange av de politiske diskusjonene, og også skaper grobunn for en aggressiv motreaksjon.

Les også intervju med bl.a. Frøy Gudbrandsen i Bergens Tidende: – Sylvi Listhaug gjør en svært dårlig jobb.

Derfor ønsker jeg meg, som Listhaug, strengere innvandringspolitikk. Jeg mener Flyktningkonvensjonen som den praktiseres, fungerer dårlig, at den normalt (om enn ikke akkurat nå) gir høye ankomsttall og dårlig kontroll, samtidig som den er en lite effektiv måte å møte flyktningkrisen på. Jeg er for å utrede både hvordan praksis kan endres innenfor konvensjonen og hva slags endringer av konvensjonen Norge kan jobbe for. Jeg erkjenner behovet for strenge vilkår for dem som kommer hit, selv når det på kort sikt er uheldig for integrering, fordi vilkårene her påvirker antallet som kommer til Norge.

Men sett fra et slikt perspektiv leverer Listhaug dårligere enn det man rimelig kunne forvente. De viktigste innstrammingstiltakene i denne stortingsperioden ble lansert før Listhaug tiltrådte som innvandrings- og integreringsminister i desember 2015 – og ifølge kilder i både Høyre og Fremskrittspartiet kom initiativet til de fleste av dem fra Høyre og Statsministerens kontor snarere enn fra Fremskrittspartiet.

Les også Lars Kolbeinstveit: Selv om det er Sylvi Listhaug som sier det, er stram innvandringspolitikk fortsatt viktig for integreringen.

Da Listhaug overtok som statsråd, skulle innstramningsforslag loses gjennom Stortinget våren 2016. Men i stedet for å få til et bredere kompromiss insisterte Fremskrittspartiet på å votere over enkeltpunkter, for å synliggjøre politiske forskjeller. Det endte med flere unødvendige nederlag i Stortinget, og færre innstramninger enn vi kunne hatt. Listhaug løftet ikke en finger for å gjøre noe med dette. Kilder i Høyre sa den gangen til VG at Fremskrittspartiet «prioriterte partistrategiske interesser fremfor nasjonens interesser» – og hadde rett i det.

Mislykkede markeringer

Listhaug har i liten grad fått til faktiske innstramninger som i noen særlig grad kan tilskrives henne som person. Hennes særegne bidrag ligger i stedet nettopp i retoriske markeringer som stadig skaper ny temperatur i debatten.

Da Listhaug tiltrådte i desember 2015, hadde FrP 17,5 prosent på gjennomsnittsmålingen hos pollofpolls.no.

Men den retorikken har mange nedsider. For det første gjør den det vanskeligere å få oppslutning på Stortinget om fornuftige innstramninger, og dermed å få til varige, brede forlik om strengere innvandringspolitikk. Det var det vi ble vitne til våren 2016. Under Listhaug har asylinnvandringen gått ned, i første rekke som følge av tiltak lansert før hun tiltrådte og andre endringer i Europa, mens familieinnvandringen har gått opp. Man kan selvsagt skylde på opposisjonen og støttepartiene for dette, men en dyktigere innvandringsminister hadde prestert bedre.

For det andre skaper Listhaug en opplevelse av ekskludering hos mange minoritetsnordmenn. Man kan mene det er urimelig eller rimelig, men uansett er det et bidrag til å svekke integreringen, snarere enn å styrke den.

For det tredje svekker Listhaugs retorikk muligheten for fortsatt borgerlig regjering etter valget, fordi Venstre og KrF settes i en håpløs skvis. FrPs kjernevelgere, som har lite annet enn forakt til overs for særlig Venstre, kunne antagelig ikke brydd seg mindre om dette. Men det kan de unnlate å gjøre bare fordi den delen av hjernen som befatter seg med hva de synes om Venstre, ikke kommuniserer med den som har ansvaret for å huske hvilket parlamentarisk grunnlag som gjør Listhaug til innvandringsminister. Hvert utspill Listhaug kommer med, flytter et antall Venstre-velgere enten til sofaen eller til rødgrønn side. Og når KrF stadig unnlater å binde seg til borgerlig side, handler det blant annet om Listhaugs stil. Konflikten de siste ukene mellom Listhaug og KrF-leder Knut Arild Hareide illustrerer den dynamikken.

Til sist: Mange i FrP lever godt med dette, i en tro på at Listhaug styrker partiets oppslutning – og kanskje derigjennom gjør det mer sannsynlig med en stram innvandringspolitikk på sikt. Men det finnes lite å bygge en slik antagelse på.

Da Listhaug tiltrådte i desember 2015, hadde FrP 17,5 prosent på gjennomsnittsmålingen hos pollofpolls.no. Den høye oppslutningen reflekterte selvsagt i betydelig grad uroen over asyltilstrømningen høsten 2015. Men Listhaugs håndtering gjorde lite for å holde disse velgerne hos FrP. I stedet dalte partiets oppslutning jevnt og trutt gjennom alle Listhaugs utspill, helt ned til 12,5 prosent i november 2016. Gjennom valgkampen har partiet gått frem, men gjennomsnittstallet for august er fortsatt bare 14,1 prosent, godt under valgresultatet fra 2013, og bare marginalt over hva det var før flyktningkrisen.

Kilde: pollofpolls.no

Listhaugs forsvarere vil si at dette er et godt resultat: At partiets fall på målingene må tilskrives det forhold at flyktningkrisen ble løst, at fremgangen under valgkampen kan tilskrives henne, og at resultatet samlet sett innebærer mindre regjeringsslitasje enn for eksempel SV opplevde. Det fremstår som lite overbevisende.

For det første burde et parti som har redusert innvandring som sin fanesak, klare å posisjonere seg slik at det er mulig å tjene på å lykkes med strengere politikk, ikke bare på alarmoverskrifter og kaos. Der Fremskrittspartiet gikk tilbake etter at Norge fikk bedre kontroll mot slutten av 2015, gikk Høyre frem. For det andre er det i valgkampen flere synlige FrP-politikere enn Listhaug. Siv Jensen har dukket opp igjen fra det som utenfra synes som en to år lang dvale, og vist seg frem i partilederdebatter og -utspørringer. Ketil Solvik-Olsen er populær med samferdselsløft. For det tredje er det ingen naturlov at FrP i posisjon måtte lide SVs skjebne. Senterpartiet, som også er et fløyparti på sin hjertesak, landbruket, gikk bare marginalt tilbake mellom 2005 og 2009.

En forsplilt sjanse

Hvordan ville en vellykket innvandrings- og integreringsminister fra FrP sett ut?

For dem står Listhaug som en enslig svale blant dvaske og veike politikere.

En slik minister ville identifisert praktiske tiltak for å få bedre kontroll over innvandringen som kunne gjennomføres innenfor konvensjonene, og jobbet systematisk med å skape både parlamentariske flertall og støtte i den offentlige debatt for dem. En del av en slik strategi ville også vært å fremme gjennomarbeidede forslag som viste skeptikere at man har tenkt igjennom både internasjonale forpliktelser og humanitære hensyn, og som hadde begrunnet, på en måte som appellerte til flere enn menigheten, at motivet ikke er fremmedfrykt.

Et andre skritt kunne vært å sette ned et utvalg som så på rammene for asyl- og familieinnvandringspolitikken. Mulighetsrommet fantes for en slik strategi våren 2016, mens flyktningkrisen stod ferskt i minnet. Listhaug er en dyktig politisk entreprenør, men hun valgte å bruke sine evner på annet vis.

Til sist ville en innvandrings- og integreringsminister fra FrP som hadde som mål å skape bredere støtte om en restriktiv linje, vært dyktigere til å skape allianser i integreringspolitikken. Vi som er opptatt av en strengere innvandringspolitikk, deler oss i to når det gjelder integreringspolitikken. Noen ønsker tilsynelatende kontinuerlig kamp på vegne av bekymrede majoritetsnordmenn. Denne tilnærmingen dominerer i Fremskrittspartiet, men står svakere utenfor. Andre, som meg, er opptatt av å dempe konfliktene: Det er da også en sentral del av begrunnelsen for en strengere innvandringspolitikk. Denne gruppen står sterkere blant innvandringshauker i for eksempel Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Med en statsråd som Listhaug skyves mange av disse velgerne vekk fra Listhaug, i hvert fall så lenge de har akseptable alternativer.

Blant kjernevelgerne står Listhaug meget sterkt. For dem står Listhaug som en enslig svale blant dvaske og veike politikere. En hver kritikk av henne vil ganske forutsigbart møtes med harme. De bør likevel tenke over dette:

Listhaugs manglende vilje og evne til å satse på å nå et bredere segment er også en del av forklaringen på at en historisk flyktningkrise ikke førte til flertall for en større revurdering av asylpolitikken. Det er en del av forklaringen på at det fortsatt er krevende å skape borgerlig flertall. Og det er en del av forklaringen på at selv i en befolkning som ønsker strammere innvandringspolitikk, synes FrPs tak for tiden å være rundt 15 prosent.

I det lyset fremstår Listhaugs mange markeringer først og fremst som en forspilt sjanse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden