Bøker

Lite original bok fra Dag O. Hessen

Dag O. Hessens nye bok er «en biologs forsvar for det gode mennesket i pessimismens og misantropiens tidsalder»

Bilde: Akademikerne (CC BY-SA 2.0)

Den originale innsikten er vanskelig å få øye på i biologiprofessor Dag O. Hessens nye bok.

På baksida av biologiprofessor Dag O. Hessens nye bok, Vi: samarbeid – fra celle til samfunn, står det at den er «en biologs forsvar for det gode mennesket i pessimismens og misantropiens tidsalder». Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke hadde fått med meg at vi lever i pessimismens og misantropiens tidsalder.

NY BOK

  • Dag O. Hessen
  • Vi: Samarbeid - fra celle til samfunn
  • 262 sider
  • Cappelen Damm, 2017

For selv om vi mennesker har utrettet mye faenskap gjennom historien, og nyhetene domineres av vold og ugjerninger, lever vi nordmenn stort sett fredsommelige liv med høye etiske standarder.

Egoisme

Likevel tenker vi fortsatt mye på oss selv, og vi vil aldri slutte med det. En kanskje litt mindre åpenbar innsikt som Hessen er inne på flere ganger i boka, er at et vellykket samfunn kjennetegnes ved at det både utnytter våre egoistiske tilbøyeligheter og vårt potensiale for solidaritet.

På en av de tidlige sidene skriver han: «Alle nivåer, fra det mikroskopiske til det globale, er karakterisert ved en balanse mellom egeninteresse og samarbeid internt i gruppen og med potensielle interessekonflikter utad.» For å trives må både dyr og mennesker finne en balansegang mellom å ta vare på seg selv og å samarbeide, og forholde seg til andre grupper.

Denne balansegangen mellom egeninteresse og samarbeid står i motsetning til utopisk tenkning der man bare fremhever den ene siden. Fra Thomas More og fremover til kommunismens ideologer så man for seg at all egoisme skulle utslettes til fordel for et liv levd for fellesskapet. Men et slikt samfunn matcher dårlig med det vi mennesker er disponert for fra naturens side. Derfor blir det praktiske resultatet langt fra idealene.

Hoppe mellom tema

En biolog som skriver om samarbeid fra celle til samfunn, kunne på slikt vis skrevet mye interessant om hvordan menneskenaturen står i forbindelse med samfunnet.

Dersom samfunnsvitenskapen hadde oppstått i dag, hadde sikkert biologien blitt en integrert del av den. Vi hadde fått et mer spennende antropologisk fag som ikke bare hadde forsøkt å forklare fenomener i samfunnet løsrevet fra hvordan hjernen fungerer. I boka er Hessen for eksempel inne på hvordan han kunne tenkt seg å studere den virtuelle sosialiteten på nettet med atferdsbiologiske briller.

Likevel sliter jeg med å få øye på den tilstrekkelig originale og viktige innsikten han forsøker å formidle i det foreliggende arbeidet. Utgangspunktet om at vi mennesker ikke er så ondskapsfulle som ryktet visstnok skal ha det til, kan raskt kvitteres ut. Videre bruker Hessen boka på å hoppe mellom alle mulige temaer som har noe med menneskelig samhandling å gjøre. I tillegg til Facebook og sosiale medier får vi for eksempel lese om urfolk som har fredelige eller krigerske kulturer, om normendringer i vestlige samfunn, om tillitens rolle i Norge og om at kvinner er mer empatiske enn menn.

Her er ingen kontroversielle standpunkter som det trengs en hel bok til å argumentere for. Jeg må lese svært nøye for å finne noe å være uenig i. Hessen er i det hele tatt svært opptatt av å veie for og imot.

Forsvinner i skyggen

Her er heller ingenting som slår meg som særlig originalt. Folk som har lest populærvitenskapelige bestselgere av for eksempel Steven Pinker, Jared Diamond, David S. Wilson eller Yuval Harari, vil kjenne igjen mye. Hessen trekker flittig veksler på disse.

Det er greit nok, men forfatterens eget bidrag forsvinner i skyggen av dem. En leser som åpner boka og tenker «jøss, er ikke vi mennesker stort sett bare onde og fæle?», og i tillegg ikke kjenner til noen av de nevnte forfatterne, vil kanskje like den. Men ingen med vettet i behold ville finne på å anbefale den foran bøkene til en av disse.

Jeg kan ikke annet enn å konkludere med at selv om ingenting som står i den for så vidt er uinteressant, er boka likevel uinteressant. For å gripe til en biologisk metafor: Boka er en parasitt. Den henter sin næring fra utenlandske kioskveltere uten at det selvstendige bidraget blir godt nok.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden