Kommentar

Lite setter mer følelser i sving hos kvinner og feminister enn fedrekvoten

Arbeidsgivere har fortsatt, berettiget, ulike forventninger til hva barn betyr for mor og far, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Pixabay

For å nå reell likestilling i et samfunn som formelt er så likestilt som vårt, må vi pirke i hva som skjer med kvinner i 30-åra – selv om det gjør vondt.

«Så satt hun der da, med det lille barnet som måtte ammes i tide og utide, dag som natt, og en kropp som fortsatt var skral etter graviditeten.

For ikke å snakke om et hode som på ingen måte var klart for å legge fra seg hovedomsorgen for barnet og begynne å jobbe igjen».

«Hun» er Nina Mikkelson, ansatt i IT-bransjen og småbarnsmor fra Sandaker. I en reportasje i helgens Klassekampen forteller Mikkelson at før de fikk barn, hadde hun og mannen tenkt på muligheten for å dele permisjonen i to. Hun hadde jo så spennende jobb.

Etter at barnet kom, føltes det altså dramatisk annerledes. Hun trengte permisjonen selv. Nå har Mikkelson startet en Facebook-gruppe for å samle dem som er mot tredelingen av foreldrepermisjonen.

Gruppen har foreløpig 2800 medlemmer. Samtidig har en underskriftskampanje mot tredelingen fått 12.000 underskrifter.

På samme tid, et annet sted i hovedstaden, blir Celine Marie Moe kontaktet av et rekrutteringsbyrå. Det gjelder en stilling som markeds- og kommunikasjonsleder. Etter den faglige delen av intervjuet, kommer spørsmålene om privatlivet: «Hva er din familiesituasjon?» «Har du barn?» «Hvor gammelt er barnet?».

I et innlegg i Dagens Næringsliv forteller Moe om hvordan det føltes å bli spurt om hun trengte spesialtilpasning for å hente i barnehagen. Hun mistet fullstendig lysten på jobben og trakk seg fra prosessen.

Debatten om fedrekvote og permisjon er et glohett vepsebol, særlig blant kvinner. Det er en debatt det er skikkelig ubehagelig å ta i: den er personlig for så mange av oss, og alle har individuelle historier. Opplevelsene til de to kvinnene i 30-åra illustrerer dilemmaer som vi kjenner så alt for godt, dilemmaer som kan føles uløselige.

Men for å oppnå faktisk likestilling i et samfunn som formelt sett er så likestilt som vårt, vi inn og pirke i hva det er som skjer i 30-åra.

Hvorfor i alle dager er lønnsgapet mellom menn og kvinner fortsatt så stort, i 2018? Hvorfor ender menn i maktposisjoner selv om kvinner gjør det bedre på skolen? Det er garantert flere og sammensatte grunner til det, men skal vi sikre at mulighetene i samfunnet er like uavhengig av kjønn, er det ett politisk grep som seiler opp: deling av permisjonen.

Ubehagelig

Det er flere grunner til at jeg synes det er ubehagelig å forsvare delt permisjon. Den ene er tapet av valgfriheten. Hvis en familie ønsker å løse permisjonstiden med at kvinnen er mest hjemme, tilsier min helt naturlige ryggmargsrefleks som borgerlig at de burde ha lov til det. Det føles rett og slett helt feil å påtvinge folk en løsning som skjærer alle over én kam.

Det er heller ikke er noe som tyder på at fedrekvoten slik den er i dag, fører til at kvinner velger karriere i større grad. Det er flest kvinner som jobber deltid, og om det er ulønnet permisjon etter foreldrepengeperioden og frem til barnehagestart, er det stort sett mor.

Arbeidsgivere har fortsatt, berettiget, ulike forventninger til hva barn betyr for mor og far.

En tredje og vel så viktig årsak til mitt ubehag, er at kvinnene som protesterer, naturligvis har et poeng. Biologisk sett er det åpenbart at det er en større påkjenning for kvinnen å gå gjennom en fødsel, å få barn. Ønsket om å være hjemme lenger er ekte for de det gjelder.

Det samme gjelder innvendingen som står sentralt i Facebook-aksjonen til Mikkelson, nemlig at det er enklere for de med kontorjobb, de som bor i by og har høy utdanning, å få hverdagen til å gå opp enn for de som er turnus, som jobber vakter og må pendle til jobb. Det fikk Venstres Guri Melby merke i kommentarfeltet da hun postet Facebook-bilder fra sin egen ammepause på Stortinget – det er lett for «eliten».

Todeling

Grunnen til at jeg likevel ikke bare støtter dagens fedrekvote, men en todeling av permisjonen, er at arbeidsgivere fortsatt, berettiget, har ulike forventninger til hva barn betyr for mor og far. Fortsatt er det slik at mor er hjemme desidert lengst.

Det er klart at en todeling vil ha nedsider for mor: Ikke alle har jobber hvor det er lett å amme, og nattamming kan gjøre at det er forferdelig slitsomt. Men i et land som allerede har så raus permisjonsordning som vårt, bør det være mulig å se etter tilrettelegging og løsninger som begge kjønn kan leve med.

Med en todeling vil vi fortsatt ha en raus ordning i internasjonal sammenheng – også for mor. Norge har mye mer betalt permisjon enn i de fleste land. Men nettopp fordi vi har en så raus ordning, og fordi både kultur og biologi er som det er, bidrar altså mangelen på fordeling mellom mor og far, til lange fravær for mor, og tilsvarende forventninger hos arbeidsgivere.

Det er lett å forstå bedriftene som velger det trygge: når man skal ansette noen, er det som regel fordi man har en jobb som skal gjøres.

Skal vi komme dit at en fedrekvote faktisk bidrar til likestilling i arbeidsmarkedet, må vi derfor gå lengre enn i dag, vi må dele likt. For statistikkenes tale er klar: Det er i 30-åra kvinner faller fra. Både når det kommer til lønn, arbeidsoppgaver og lederansvar. Mens det tidligere har vært jevnt, drar mennene fra, og de gjør det med et byks. I de fleste tilfellene ender mennene opp med makten, og maktbalansen i arbeidslivet påvirker, som vi vet, hele samfunnet:

Den dag i dag møter du, som språkforsker Helene Uri viser i sin siste bok Hvem sa hva, en tredjedel kvinner og to tredjedeler menn hver gang du åpner en avis. #metoo-kampanjen har vært en smertefull påminnelse om hvor tett sammenvevd menneskelige og formelle relasjoner fortsatt er. Makt betyr noe.

Bedriftenes perspektiv

Men hvordan vet vi at økt fedrekvote er den magiske løsningen? #metoo-kampanjen viste at viktige endringer slett ikke alltid kommer fra politikken, men fra samfunnet selv. Det gjelder særlig når det som skal endres, er holdninger. Og i et samfunn som formelt sett er så likestilt som vårt, er det jo holdningsendringer vi snakker om.

Og ja – vi har bedrifter som er bevisste, som både jobber med holdninger og setter dem ut i live. Det kan være alt fra å ansette kvinner rett før de skal ut i permisjon, til å gi dem lønnsøkning og nye arbeidsoppgaver selv om de strengt tatt ikke har vært på jobb og gjort seg fortjent til dem.

Siden vi er pionerer både på likestilling og lønnet permisjon, bør vi bruke det forspranget og være pionerer også i neste steg.

Men i det store bildet er det fortsatt få slike bedrifter, og det er lett å forstå bedriftene som velger det trygge: når man skal ansette noen, er det som regel fordi man har en jobb som skal gjøres. Ikke for å risikere å måtte rekruttere og lære opp på nytt bare noen måneder etterpå. Å drive et selskap handler til syvende og sist mer om bunnlinje og å skape verdier enn om kjønnsbalanse.

Pionerer på likestilling

Derfor er det riktig at staten tar grep og fordeler ulempene (og fordelene) med å få barn likt mellom begge foreldrene. Bare da vil risikoen for arbeidsgiver fordele seg likt på begge kjønn, og menn og kvinner få like muligheter i arbeidslivet.

For vi vet at fedrene tar ut den permisjonen de får tildelt, ikke mer.

Det spiller en rolle for hele samfunnet, for guttene og jentene som vokser opp, hvem som får dominere i makt, i lønn, i posisjon, i medier. Det avgjøres ofte i 30-åra.

Det er klart det er noe moraliserende ved å si at man bør ta seg sammen og komme seg på jobb, at enhver kvinne må ofre seg for likestillingens «greater good». Det er naturligvis også en sjanse å ta, fordi en slik todeling er ukjent farvann. Kanskje vil kvinner fortsette å velge ulønnet permisjon eller deltid.

Men siden vi er pionerer både på likestilling og lønnet permisjon, bør vi bruke det forspranget og være pionerer også i neste steg – nemlig finne ut om likestillingen blir mer reell når fraværet i forbindelse med fødsel fordeles likt.

Feministparadokset

«Ja, jeg er feminist», sier Nina Mikkelson i reportasjen, før hun fortsetter: «Men jeg er litt sånn show me the money. På min jobb tjener menn med samme arbeidsoppgaver som meg opptil 200.000 kroner mer enn meg i året. Disse ukene med permisjon gjør ingen forskjell. Få heller på plass likelønn.»

Selv om det er et ubehagelig paradoks der, vil jeg altså svare følgende: de ukene med permisjon kan nettopp være av avgjørende betydning for den likelønnen du ønsker deg.

Jeg tipper at de feministene på venstresiden som normalt mer enn gjerne ville latt staten sørge for et mer likestilt samfunn, men som synes det er vanskelig å gi fra seg permisjonen, opplever paradokset like ubehagelig som det jeg gjør. Men et samfunn hvor menn og kvinner er mer likestilt i arbeidslivet vil gagne alle, uavhengige av klasse, bygd eller by.

Det spiller en rolle for hele samfunnet, for guttene og jentene som vokser opp, hvem som får dominere i makt, i lønn, i posisjon, i medier. Det avgjøres ofte i 30-åra.

Og til de som er bekymret, enten det er konservative eller feminister eller de som er sinte på Guri Melby: det greit å huske på at det verste som kan skje, er at far er hjemme litt lengre enn han vil med barnet og må gjøre mange av de tingene også mor synes er kjedelig. Mens mor kanskje må jobbe litt mer enn hun vil, slik mange fedre også gjør i dag. Og at vi uansett, altså, har blant de aller rauseste ordningene i verden.

Mer permisjon til far verdt er forsøket, selv om det gjør vondt for noen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden