Kultur

Litt intellektuelt, liksom

I en hel uke har jeg lyttet til hvert minutt av Salongen på NRK P2. Jeg har lyttet i håp om å bli opplyst, underholdt og rørt. Det har ikke skjedd.

I en hel uke har jeg lyttet til hvert minutt av Salongen på NRK P2. Jeg har lyttet i håp om å bli opplyst, underholdt og rørt. Det har ikke skjedd. NRK bør ta grep og bruke denne timen til noe med mer substans.

De siste årene har NRK gjort en rekke endringer i radiotilbudet for å holde på lytterne. Det ser særlig ut til at det er de trofaste P3-lytterne i 30-årene som skal få sitt. Minerva anmeldte P13 da kanalen debuterte på DAB i fjor. I februar la NRK ned den daglige kulturnyttsendingen på ettermiddagen og erstattet den med det mer lettbente programmet «Salongen».

Da Salongen ble etablert, uttalte programleder Nina Stensrud Martin at programmet skulle være et «ærlig, upolert og manusløst vorspiel» før Dagsnytt18. I etableringsfasen hadde programmet også en video-podcast der hunden Patti filmet programmet fra hundehøyde. Etter den bokstavelig talt litt famlende starten har programmet nå satt seg, med snart to avsluttede sesonger.

Det skal de ha: Dersom samtalen på fest, ved lunsjbordet eller i en salong stilner, kan man nå alltid ty til Salongen. En slengkommentar om dette irriterende programmet i timen før Dagsnytt18 på P2 leder alltid til engasjert bonding i kulturelle kretser. Jeg har ennå til gode å høre noen skryte av Salongen.

Minerva har prøvd å anmelde programmet flere ganger, men det er først nå i adventstiden at noen har hatt tålmodighet til å følge programmet en hel uke. Den heldige utvalgte ble meg.

Åpne spørsmål
Utgangspunktet for programmet er godt. Salongen skal være et program som gir meg som lytter innsikt. Det skal være tid til å prate med én gjest over lenger tid, og programmet skal fremstå noe lettere enn resten av sendeflaten til NRK P2. Sammen med dagens gjest brytes programmet av med historier og kulturinnslag. I uke 50 var det blant annet i form av dikt og hørespill.

I hvert program møter vi en gjest som er med oss hele timen. Denne uken var det fem kvinner: Kjersti Skomsvold, Thea Stabell, Hanne Kolstø, Anna Blix og Laila Goody. Fem dyktige og ulike damer som har spennende historier, meninger og kunnskap de kan dele med oss.

Programmet åpner med et åpent spørsmål fra programlederen til gjesten:
«Skuespiller Thea Stabell, du driver på en måte med det samme som oss i Salongen, du. Du driver med historiefortelling. Det har du vel gjort alltid?»
«Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg tenkte vi skulle gå tilbake 100 år til et fengsel i Irland. Hvorfor har du skrevet om dette?»
«Hanne Kolstø, kan ikke du beskrive første gangen du så en ørn?»
«Anna Blix, hva velger du, sau eller hjort?»

Den første setningen skal starte samtalen med gjesten og samtidig fange lytterens oppmerksomhet. I løpet av de første minuttene får vi vite at Anna Blix ville vært en gammelnorsk sau, at Kolstø har et forhold til fjell i Lofoten og at Skomsvold mener det er noe grunnleggende menneskelig ved det å skrive ned det man tenker. Alt dette er gode anslag til en samtale.

En hel time
Det virker som at det er samtalen i seg selv som er programmets mål, selv om de gjentatte ganger fremhever at det er historiefortellingen som er målet. Av og til tror jeg samtalen virker bedre mellom programleder og intervjuobjekt enn for oss som lyttere.

Jeg får oppriktig lyst til å sette meg ned i stolen, se gjesten inn i øynene og høre mer om sau, samtale mer om det å skrive, synke ned i samtalen og bli kjent med gjestene. Men programmet skraper bare på overflaten. Det blir babling, fnising og høyttenkning. Det er sjarmerende i møte med folk, men mindre sjarmerende når det blir kringkastet uten en tydelig regi.

En samtale på en hel time bør fenge, overraske og skape entusiasme flere ganger i løpet av sendingen.

Siden februar har Salongen vært kulturkanalens flaggskip i timen før Dagsnytt 18. Den timen skal i følge programbeskrivelsen gi «plass til verden, kultur, politikk, mennesker, meninger, harselas, historier og opplevelser». Plass er det nok av. La oss ta eksempelet fra sendingen sist fredag: Klokken er fem. Teen trekker i koppen. Radioen står på. Radioverten introduserer programmet jeg har lyttet til hver dag denne uken, og programmet starter med denne dialogen:

«Laila Goody, da du ble invitert hit fikk du en advarsel fra en skuespillerkollega?» spør programlederen. «Ja. Han sa: Laila, det varer en time. Du skal snakke en hel time.» Latter. «Føler du en time er lenge?» «Ja. Det er det. Det er jo nesten like lenge som en hel teaterforestilling.»

Denne innledende dialogen illustrerer de største utfordringene til dette programmet:

  • En samtale på en hel time bør fenge, overraske og skape entusiasme flere ganger i løpet av sendingen.
  • Programmets lyttere er vant til å se teater, lese utdypende artikler og er nysgjerrige på samfunnet rundt seg.

Ingen av utfordringene har de klart å finne noen genuin løsning på. Programlederens samtaleform er det største hinderet for å løse disse utfordringene. Ofte svarer journalisten med halvmorsomme kommentarer, et vittig spørsmål eller rett og slett med å le eller fnise i stedet for å dra programmet videre.

Ofte svarer journalisten med halvmorsomme kommentarer, et vittig spørsmål eller rett og slett med å le eller fnise i stedet for å dra programmet videre.

Ett eksempel: Etter 30 minutter samtale med Hanne Kolstø og en historie fra Namra Saleem kommer, spør programlederen: «Nå har musikken begynt å boble ut av deg, Hanne Kolstø?» Kolstø svarer: «Ja. Jeg blir litt rastløs.» De neste minuttene snakker vi om at Kolstø er rastløs og fniser litt av det. Så går det opp for programlederen: «Jeg driver og tar av tida di jeg. Bruker en hel time på dette.» Latter. Kolstø svarer høflig at hun heller blir inspirert og fniser. «Jeg har fått sterkt påskudd fra de som snakker til meg på øret å si fra at jeg pyntet meg,» sier programlederen. Hun forteller at hun har på det de i redaksjonen kaller Åse Kleveland-kjolen, fordi hun hadde på seg den da Kleveland var gjest. Kolstø ler rørt, fnisende og lettet.

Vikingsauer og Arne Lygre
Bare så det er sagt: På sitt beste løfter programlederen gjesten og gjestens tanker frem på en måte som gjør at jeg får ny innsikt, forståelse og får en god opplevelse. Det skjer blant annet når Anna Blix forteller om hvordan sauen har tilpasset seg de siste tohundre årene uten rovdyr.

Her får Blix legge frem hvordan sauen har endret seg etter at vårt behov har flyttet seg fra ull til kjøtt. Hun forklarer historiske, samfunnsmessige og biologiske forandringer på en enkel måte, og programlederen stiller gode spørsmål som får samtalen til å flyte, og får både gjesten og lytteren til å slappe av.

Det skjer også når Laila Goody, med utgangspunkt i sine egne erfaringer som skuespiller, forklarer oss forskjellen på Arne Lygre og Goksøyr & Martens som dramatikere. Hun forteller om hvordan det var å spille i «Omsorg» av Goksøyr & Martens, det dynamiske samspillet med dramatikerne og hvordan de skapte kunsten sammen. Hun sammenlikner dette med Arne Lygres dramatikk, der alt er skrellet ned og teksten alene er et kunstverk i seg selv som hun som skuespiller må forholde seg til som det.

Disse sekvensene er bare så altfor korte innimellom alt fjaset.

Spoling og sammenhenger
I hver utgave av Salongen spoler programlederen tilbake til en tidligere episode av programmet der en annen gjest har sagt noe, som den nye gjesten kan sette i et nytt perspektiv. Dette begynner ofte med at programlederen sier «la oss spole tilbake til …», og så kommer en spolelyd.

Spolelyden er morsom første gangen, men blir aldri morsom igjen.

Den spolelyden er morsom første gangen, men blir aldri morsom igjen.

Grepet med å hente inn en tidligere gjests utsagn til dagens program er spennende fordi en ny stemme får plass i rommet, og vi får muligheten til å dra spennende koblinger. Vi kan høre en dramatiker og en skuespiller drøfte samme problemstilling, men fra hvert sitt ståsted. Det gir meg ny innsikt i skuespilleryrket, dramatikken og personene som er omtalt.

Vi kan høre biologen og filosofen snakke om klimaendringer, og hva det gjør med deres dagligliv. Det gir ny innsikt. Men grepet brukes dessverre mest til å bli sjarmert, ikke til å dra samtalen i en ny retning. Der vi kunne fått noe nytt og spennende, får vi derfor heller samme effekt som når man viser søte bilder på mobiltelefonen til hverandre: Det drar praten fremover, men ikke i en retning som gir noe nytt.

Lydkunst på nachspiel
Navnet på programmet spiller på de parisiske salongene. I de gamle parisiske salongene kom man sammen for å prate om politikk, samfunn og kunst. På nachspiel kommer man sammen for å synse om politikk, samfunn og kunst. P2s Salongen er nærmere et nachspiel der gjestene prøver å overgå hverandre i å være interessante, spesielle og i tiden enn en samtale som opplyser, danner og beveger et publikum.

P2s Salongen er nærmere et nachspiel der gjestene prøver å overgå hverandre i å være interessante, spesielle og i tiden enn en samtale som opplyser, danner og beveger et publikum.

De ulike innslagene som skal bryte opp programmet, er med på å bygge opp under nachspielet. Innslagene er ofte påtatt morsomme, på den måten at jeg løfter munnviken til et smil mer av høflighet enn av glede over fortellingen.

Dette gjelder enten det er politisk spissede dikt av Frode Grytten, hørespill av Joachim Nielsen eller den irriterende platte lydkunsten til Jørgen Strickert, som er krydderet i sendingen. Ofte er problemet mer innpakningen og formatet enn selve innslaget.

Når det gjelder lydkunstverkene er også innholdet problemet. Det er kjedelig og fantasiløst på en måte som prøver å fremstå som litt intellektuelt, liksom. Det blir enda mer nachspiel når det er innslag av historier fra kulturpersonligheters liv.

For eksempel serveres vi en historie om da Jan Vardøen våknet på et bordell, dekket av oppkast, i Mongolia. Gode fortellinger er bra på nachspiel og bra på radio, men sendeflaten mellom 17 og 18 på P2 hadde fortjent noe mer målrettet og spennende som gav lytterne den gode opplevelsen å starte kvelden med. Kulturnytt var et slikt program.

Samtaleformen gjør det også plattere enn det kunne vært. Når Anna Blix ikke vil begi seg utpå å mene for mye fordi hun ikke føler seg trygg nok faglig, svarer journalisten fnisende: «Herregud. Det var jo derfor du kom.» og kommer med en lang utlegning om problemet med at naturvitenskaplige fagfolk ikke klarer å være tabloide nok.

De store spørsmålene
Mandag 8. desember klokken 17:04 kommer programlederen med skryt til sine lyttere: «P2-lytterne er jo de smarteste og beste folka. De tåler de store spørsmålene». Hvorfor programlederen ikke gir oss de store spørsmålene og de interessante svarene, er derfor en gåte.

Salongen tok over for Kulturnytts ettermiddagssending med analyser, debatt og nyheter fra en sektor der det er få andre flater som går i dybden og ikke bare underholder. Salongens merkelige nachspielkonsept gjør at de ikke gir seg selv rom til å gå i dybden, selv om de har en hel time til rådighet.Samtidig sendes programmet på P2, kulturkanalen, som gjør at de ikke kan være like lekende lette som de kommersielle kanalene og distriktskontorenes ettermiddagssendinger. Programmet blir verken fugl eller fisk.

NRK P2 på sitt beste er et statsfinansiert friminutt fra popkulturell babling. Her er det plass til de dype analysene, de nye debattene, den komplekse vitenskapen og de nyskapende kulturuttrykkene. Radiokanalen gjør på sitt beste nyere norsk kultur og forskning tilgjengelig for allmennheten på kulturens og forskningens egne premisser. På sitt svakeste serverer de oss Salongen. Det skjer hver dag mellom klokken 17 og klokken 18. NRK bør ta grep og bruke denne timen til noe med mer substans. P2-lytterne er tross alt «de smarteste og beste folka».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden