Redaksjonen blogger

Liv og ikke-liv

Vi trenger en debatt om det skjæringspunktet som oppstår når samfunnets syn på liv møter samfunnets syn på når noe ikke er et liv.

Vi trenger en debatt om det skjæringspunktet som oppstår når samfunnets syn på liv møter samfunnets syn på når noe ikke er et liv.

Denne bloggen er også publisert på konservativ.no

Noen synes abortdiskusjonen er enkel. Enten fordi livet starter ved unnfangelsen eller fordi abort er uproblematisk. Jeg husker en uttalelse fra Rød Ungdom for noen år siden som sa at kvinner ikke burde føle større skyld for en abort enn når de klipper håret. At kvinner ikke skal føle skyld er et nobelt mål, å sammenligne en abort med å klippe håret er grusomt. For uansett hvordan man vrir og vender på det, dreier abort seg om et liv som blir borte. Det kan være et potensielt menneske, et halvferdig menneske, noe som kan bli et menneske — men det er uansett spiren til et menneske. En abort avbryter det som kunne blitt et rikt og lykkelig liv.

Det etiske minefeltet blir enda tydeligere i saker som den NRK omtalte i dag, og som Vårt Land meldte om tidligere denne uken. To grenser nærmer seg hverandre og i noen tilfeller krysses de: Den ene er grensen for senabort, den andre er grensen for når legene vil forsøke å redde et for tidlig født foster. Når grensene krysses, blir problemene skrikende. I det ene tilfellet sier vi som samfunn at en abort er greit, i det andre tilfellet gjør vi alt i vår makt for å redde et liv.

Jeg mener det ikke finnes noe realistisk alternativ til selvbestemt abort i en periode. Erfaringene med et totalforbud er mørke og trolig vil ikke aborttallene gå ned heller. Men vi trenger en helt grunnleggende debatt om det skjæringspunktet som oppstår når samfunnets syn på liv møter samfunnets syn på når noe ikke er et liv. Det er uendelig vanskelig, men helt nødvendig. Livsnødvendig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden