Ideer

Livssynshumanismen – ”det livssynsnøytrale livssyn”

Jeg har et veldig enkelt ønske fra alle som sier dere ønsker dere en livssynsnøytral stat: dere må forklare meg forskjellen på livssynsnøytralitet og livssynshumanisme.

Jeg har et veldig enkelt ønske fra alle som sier dere ønsker dere en livssynsnøytral stat: dere må forklare meg forskjellen på livssynsnøytralitet og livssynshumanisme.

«Som humanetiker ønsker jeg meg helst et livssynsnøytralt samfunn, der det religiøse evt. er noe man forholder seg til på privaten. Jeg ser «ironien» i at et slikt livssynsnøytralt samfunn på ett vis kan ses på som ikke-nøytralt – fordi det ville favorisere oss som er humanetikere. Humanetikken er det livssynsnøytrale livssyn, på et vis.» Morten Horn

”En livssynsnøytral, men ikke verdinøytral, stat”
De som hevder de ønsker seg en livssynsnøytral stat, er ofte påpasselig med å understreke at de skiller mellom stat og samfunn, og at det bare er førstnevnte som skal være livssynsnøytralt. Staten – forstått primært i form av statlige institusjoner og lovverk – skal være livssynsnøytral, mens samfunnet skal være livssynsåpent. Med livssynsåpent menes det da at offentlige uttrykk for religion og livssyn hilses velkommen, såfremt initiativet kommer fra borgerne selv. Videre vil de som ønsker seg en livssynsnøytral stat, understreke at dette ikke impliserer en verdinøytral stat. Staten både kan og bør holde seg med visse verdier, men disse verken må eller bør forankres i gitte livssyn. Premisset er da at verdier kan gjøres gjeldende og gis tilslutning, uten at de forankres i ett eller flere bestemte livssyn.

Det er mange som sier de ønsker seg en livssynsnøytral stat, over hele spekteret av politiske partier. Det er likevel ingen som mer iherdig, mer engasjert og mer konsekvent fremmer dette standpunktet enn representanter for Humanetisk forbund (HEF). Det er heller ingen som er mer indignert dersom ikke andre gir sin tilslutning, til det som for dem fremstår som det eneste rettferdige og fornuftige standpunkt i saken. Jeg vil mene at dette er dypt ironisk.

Livssynshumanismens positive og negative postulat
Hva er så livssynshumanisme? HEF definerer sitt eget livssyn med utgangspunkt i tre hovedtema: virkelighetsforståelse, menneskesyn og etikk. Når disse tre hovedtema integreres til en helhet som tilbyr mennesker en måte å tolke sitt liv på, har du det de forstår som et livssyn.

Livssynshumanismens virkelighetsforståelse er faktisk først og fremst negativt formulert: om den ytterste virkelighet er vi dypest sett uvitende. Vi tilbys derfor ingen utfoldet metafysikk – en teori om hva som er virkelighets dypeste natur – og vi tilbys ikke noe svar på hvorfor kosmos er til, om det finnes en dypeste hensikt eller hva fremtiden vil bringe. Menneskets situasjon forstås med utgangspunkt i denne uvitenheten, som mennesket gjør klokest i å innrette seg etter. Det innebærer at man fokuserer på livet her og nå, i motsetning til et liv etter døden, og at man lar ”menneskets felleserfaringer”, fornuft, rasjonalitet, forskning og kritisk refleksjon danne basis når man forsøker å finne ut hva som er sant – hva som er virkelig.   

Livssynshumanismens menneskesyn tar sitt positive utgangspunkt i at mennesket er et mål i seg selv, en formulering man hevder er positivt utfoldet i menneskerettighetserklæringen. Man tar avstand fra alle typer menneskesyn der mennesket ses som absolutt determinert, eller der menneskets myndighet, frihet og evne til det gode, radikalt trekkes i tvil.

Livssynshumanismens etikk baseres positivt på medfølelse, fornuft og erfaring, men gis ingen entydig begrunnelse i noe moralfilosofisk system. Etikken er således i prinsippet åpen, og ikke i utgangspunktet låst til en teori eller ett sett med regler.

Dette er, kort fortalt, livssynshumanisme.

Men, det er jo nettopp dette som er livssynshumanisme…!
Når man leser det ovenstående tror jeg mange umiddelbart vil kunne tenke at ”dette høres jo helt alminnelig ut”. Er ikke dette bare en formulering av et slags minste felles multiplum, det vi alle i dag er mer eller mindre enige om, krydret med noen avvisende kommentarer rettet mot religiøst funderte forsøk på å komme til rette med disse tre tema?

I dette lys er det ikke overraskende at enkelte ønsker å hevde at humanisme slett ikke er noe livssyn, men snarere en bred tanketradisjon. Typisk i så måte er Dag Hareide, forfatter av boken ”Hva er Humanisme?”, som skriver: ”Humanisme blir da ikke et fullt livssyn. Humanismen blir noen grunnleggende holdninger og verdier som mangler svar på flere hvorfor- og hvordan-spørsmål”. Dersom Dag Hareide hadde rett i dette, ville de være et problem for HEF, hvis eksistensberettigelse jo hviler på at det de står for faktisk kvalifiserer til å betegnes som et livssyn. Det er derfor vel verdt å merke seg hva Levi Fragell skriver, når han skal forsøke å besvare utfordringen fra Hareide, og vise at humanisme virkelig kan profileres som et livssyn. Fragell forsøker nemlig ikke å vise at Hareide tar feil i sin beskrivelse av hva humanisme er, og han gjør ikke noe forsøk på å påstå at humanismen gir svar på de hvorfor- og hvordan- spørsmål Hareide etterlyser svar på. Istedenfor hevder han at en åpen holdning til disse spørsmål, sammen med visse verdier og holdninger, er nettopp det som kjennetegner livssynshumanisme som livssyn. Her tror jeg Fragell treffer spikeren på hodet. Og jeg vil hevde at HEF og lignende forbund i andre land har gjort oss alle en varig og uvurderlig tjeneste ved permanent å synliggjøre at den virkelighetsforståelse, den etikk og det menneskesyn som ligger til grunn for livssynshumanismen, virkelig er et bestemt livssyn og ikke bare en slags selvinnlysende virkelighetsanskuelse som alle egentlig deler, men som noen supplerer med litt religion på toppen.

Nettopp det som gjør at vi fristes til å mistenke at livssynshumanismen ikke egentlig er noe livssyn – nemlig at visse verdier og holdninger fastholdes uten entydig å forankres i noe bestemt religiøst, filosofisk, metafysisk, etisk eller idéhistorisk system – er det som gjør livssynshumanismen til et livssyn. I hvert fall dersom vi skal tro Fragell.

Dersom vi skal ta på alvor at livssynshumanismen virkelig er et bestemt livssyn, så sier det seg selv at livssynshumanismen ikke samtidig kan forstås som en nøytral og allmenn beskrivelse av ”hva vi alle har felles”.

Trygt plassert i vår kulturelle dødvinkel
Men dersom vi skal ta på alvor at livssynshumanismen virkelig er et bestemt livssyn, som man enten kan gi sin tilslutning til eller ikke, støtteberettiget på lik linje med religiøse livssyn, så sier det seg selv at livssynshumanismen ikke samtidig kan forstås som en nøytral og allmenn beskrivelse av ”hva vi alle har felles”. Likevel vil jeg tørre å påstå at det er dette som så altfor ofte skjer.  

La meg illustrere dette ved hjelp av et bilde. Når man skal lære å kjøre bil er det ganske lett å venne seg til å se i speilet, fordi man intuitivt forstår at det kan gjemme seg en bil i bak- eller sidespeil. Det er tilsvarende vanskelig å gjøre det til en vane å se i blindsonen, fordi det er nesten umulig å forestille seg at det er plass til en bil der, før man plutselig erfarer at det faktisk var mulig likevel. Det kreves bevisst øvelse før man blir oppmerksom på at man har en dødvinkel.

Analogt til dette vil jeg hevde at livssynshumanismen for øyeblikket er trygt plassert i vår kulturelle blindsone, når livssynspolitikk debatteres. Religiøse livssyn får man enkelt øye på, de røper med en gang sitt nærvær ved hjelp av språk, symboler, riter, forestillinger og en eim av historie og fremmedhet. Vi reagerer med en gang noen forsøker å misjonere, praktisere, agitere eller promotere religion. Livssynshumanisme derimot, fremstår knapt som et livssyn i det hele tatt. Det brukes jo helt normalt språk, til å fremme helt normale og moderne standpunkt – som på toppen av det hele utgir seg for å være fellesmenneskelige ting som vi alle er enige om dersom vi bruker vår sunne fornuft og kritiske sans. Først når livssynshumanismen begynner å imitere religiøse livsriter, får vi øye på den.

Dette skyldes, tror jeg, først og fremst at vi har vårt ”sete” der vi har – midt i et moderne, sekulært og liberalt demokrati, grunnleggende preget av opplysningstidens idealer, innsikter, myter og fordommer. I forhold til akkurat denne posisjonen, som vi av kulturelle og historiske grunner akkurat nå befinner oss i, ligger livssynshumanismen i vår dødvinkel. Derfor er det også så fort gjort å forveksle den med det nøytrale. Hadde vi hatt vårt ”sete” et annet sted eller i en annen tid, ville vi også lettere fått øye på livssynshumanismen som livssyn.

Livssynshumanismetesten – en øvelse i å dobbeltsjekke dødvinkelen
Som en øvelse i å sjekke vår kulturelle, livssynspolitiske dødvinkel, vil jeg derfor slå et slag for det jeg vil kalle livssynshumanismetesten. Denne ønsker jeg å gjøre obligatorisk for alle som heretter hevder at de ønsker seg en livssynsnøytral, men ikke verdinøytral, stat. Særlig ønsker jeg meg at livssynshumanister tar denne testen. Testen er meget enkel og går ut på følgende: kan du forklare meg hva som er forskjellen mellom livssynsnøytralitet og livssynshumanisme? Rent praktisk vil jeg foreslå at man tar utgangspunkt i de tre tema jeg har redegjort for ovenfor – livssynshumanismens virkelighetsoppfatning, menneskesyn og etikk: dens positive og negative postulat om disse. Dersom du sammenligner disse med den staten du ser for deg når du tenker på en livssynsnøytral stat: Er det noen av livssynshumanismens positive postulat du ønsker å utelate? Er det noen av dens negative postulat du ønsker å bestride? Er det ellers noe du ønsker å tilføye, som gjør at livssynsnøytraliteten du agiterer for fremstår som grunnleggende annerledes enn livssynshumanisme?

Man har gitt sin helhjertede tilslutning til den livssynshumanistiske trosbekjennelsen, både dens tro og forsakelse.

Mitt inntrykk er at mange tenker at staten blir livssynsnøytral dersom den (tilsynelatende) ikke tar utgangspunkt i en gitt moralfilosofi, en gitt religiøs tradisjon, eller en gitt metafysikk for å begrunne de ”fellesmenneskelige” verdiene staten er tuftet på, og som er nedfelt i menneskerettighetene som vi jo ”alle er enige om”. Problemet er at det er nettopp dette som er livssynshumanisme. En slik beskrivelse av en livssynsnøytral stat er en ren parafrase av HEF beskrivelse av sitt eget livssyn, i både dens positive og negative postulat. Man har tatt med alt det HEF står for, kuttet vekk nøyaktig det de mener er irrelevant og du har ikke lagt til noen verdens ting. Eller kanskje jeg må si det med religiøst ladet språk for at poenget mitt ikke skal forsvinne i den livssynspolitiske dødvinkelen: man har gitt sin helhjertede tilslutning til den livssynshumanistiske trosbekjennelsen, både dens tro og forsakelse.

Livssynsnøytral skole?
Det er selvsagt mulig å forestille seg en stat som likebehandler alle livssynssamfunn, og som ikke er direkte bundet til noen av dem, men staten blir ikke nødvendigvis livssynsnøytral av den grunn. Noen av statens roller og funksjoner, betinger nemlig at den tar stilling til nettopp de ting som konstituerer et livssyn: virkelighetsoppfatning, etikk og menneskesyn. Dette er ekstra aktuelt i Norge, hvor staten er mer eller mindre allestedsnærværende. Med et mulig unntak i statens rolle som lovgiver og forvalter av retten, er det neppe noe område hvor den i større grad står «i fare for» å fremme et bestemt livssyn, enn når det er snakk om utdanning. For å kunne drive med skole vil jeg mene at man må ha en forestilling om hva som er virkelig, og hvordan man vinner sikker erkjennelse om virkelighet. Og fordi skolen ikke bare skal utdanne oss, men også danne oss, ligger det også et implisert menneskesyn med tilhørende etikk til grunn for den pedagogikk skolen bedriver. For å kunne dannes til gode mennesker, må man ha en forestilling om hva et godt menneske er, og hvordan man blir dette.

Spørsmålet melder seg da, om det i det hele tatt ville være realistisk, mulig eller ønskelig med en livssynsnøytral skole? HEF mener at dette ikke bare er mulig og ønskelig, men bent frem nødvendig dersom elevenes menneskerettigheter ikke skal krenkes. Da er det relevant å spørre hva det er som skiller den livssynsnøytrale skolen HEF ønsker seg, fra en livssynshumanistisk skole. Skal et annet menneskesyn, en annen etikk, en annen virkelighetsoppfatning, eller en annen erkjennelsesteori, legges til grunn, enn den vi kan lese om på deres hjemmesider? Eller mener de at skolen skal operere uten erkjennelsesteori, virkelighetsoppfatning, menneskesyn og etikk? Det skulle være interessant å lese noen gi et begrunnet ja på ett av disse spørsmålene.

Dilemmaet ble aktualisert da Humanistskolen ble forsøkt opprettet i Oslo for en tid tilbake, og da søknaden om å få opprette denne ble møtt med avslag. Avslaget fremstår prinsipielt sett som veldig merkelig, fordi avslaget impliserer en forskjellsbehandling av religiøse og sekulære livssyn som ikke er konsistent med den likebehandling disse ellers nyter godt av. Gitt den merkelige begrunnelsen som ble gitt, kan man lure på om en medvirkende årsak var at man fra myndighetenes side sliter med å se hvordan en livssynshumanistisk skole skiller seg fra «fellesskolen». Dersom myndighetene hadde problemer med å få øye på denne forskjellen, kan de knapt lastes for det. Skolens initiativtakere hevder nemlig at skolens livssynsprofil skulle komme til syne i vekt på kritisk tenkning, filosofi og danning.

Det er også vel verdt å merke seg at HEF er meget lunkne til opprettelsen av livssynshumanistiske skoler, selv om de forsvarer deres eksistensberettigelse på prinsipielt grunnlag. Som HEF offisielt uttaler: ”Human-Etisk Forbund er en varm forsvarer av fellesskolen, og ønsker ikke å etablere egne livssynsbaserte skoler”. Det er ikke vanskelig å forstå denne strategien. For hvorfor skal man bry seg med å opprette egne, dyre og sære privatskoler, når man er så nær ved å få det akkurat som man vil i ”fellesskolen”? Det ville jo være et livssynspolitisk selvmord.

Jeg har vanskelig for å forstå at noen virkelig på ramme alvor kan mene at en slik livssynsnøytralitet er mulig, gitt de oppgaver staten er satt til å forvalte.

Hva hvis den livssynsnøytrale staten ikke består livssynshumanismetesten?
Dersom det skulle vise seg at det er vanskelig å se forskjell på en hypotetisk «livssynshumanistisk stat», og det som ofte i dag markedsføres som en livssynsnøytral stat, innebærer dette enten at det ”livssynsnøytrale” må fylles med nytt innhold, eller at livssynsnøytralitet i staten må forkastes som politisk program. Man kan selvsagt forsøke å konstruere en eller annen presumptivt nøytral fellesplattform, som ikke er til forveksling lik livssynshumanisme, eller noe annet livssyn, og som verken favoriserer eller forulemper noe livssyn, men jeg tviler sterkt på at dette vil la seg gjøre. Ja, jeg har faktisk vanskelig for å forstå at noen virkelig på ramme alvor kan mene at en slik livssynsnøytralitet er mulig, gitt de oppgaver staten er satt til å forvalte. Det er likevel grunn til å tro at det vil sitte ekstremt langt inne for politikere å erkjenne at dette er tilfelle, fordi det da er langt fra opplagt hva som ville være det «liberale» svaret på de dilemma vi står ovenfor.

Det man selvsagt kunne gjøre var å argumentere for at en livssynshumanistisk stat tross alt ville være det beste av mange onder, såfremt religiøse aktører virkelig innrømmes grunnleggende religionsfrihet, og dersom religion virkelig gis mulighet til å komme offentlig til uttrykk i et livssynsåpent samfunn. Det er et politisk program det faktisk er mulig å forholde seg til, som er gjennomsiktig, som er sannferdig, og som det sikkert er mulig å gi brukbare argument for. Og dersom det er dette du egentlig mener, så er det helt greit for meg. Det jeg ikke finner meg i derimot, er å få servert livssynshumanisme på tallerkenen når det stod livssynsnøytralitet på menyen. Særlig ikke når det er livssynshumanister som fungerer som kelnere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden