Debatt

Livsviktig klimastreik

Bilde: Leonhard Lenz / Wikimedia Commons

Når barn og unge reiser seg i protest mot fortsatt ødeleggelse av kloden, er det en bedre investering i fremtiden enn en hvilken som helst skoletime.

Under tittelen “Negativ klimastreik” er Ivar Staurseth omhyggelig med å avskrive de unges klimaopprør. Den globale skolestreiken for klima, som ble startet av tenåringen Greta Thunberg i høst og senere har spredd seg til alle verdens hjørner, fører ifølge Staurseth til at elever stryker i matte, og ikke har den innvirkning på klimapolitikken heller.

Kan ikke dere voksne på høyresiden få opp humøret litt?

Staurseth har to hovedinnvendinger mot klimastreiken. For det første at den ikke kan regnes som en streik i ordets rette definisjon. Dette er flisespikkeri.

Staurseths andre innvending handler om at streiking (skulking) bare går utover elevene selv. Det er riktig at høyt skolefravær kan bli et samfunnsproblem. I verste fall kan det føre til at elever gjør det dårligere på skolen eller dropper ut.

Den viktige nyansen her er at det selvsagt er forskjell på skulking. Elever som skulker fordi de kjeder seg på skolen, er late eller bare vil game, er trist og problematisk. Det blir unødvendig firkantet å sidestille disse tilfellene med elever som skulker for å delta i demokratiet. Faktisk kan man argumentere for at det blir feil. Både aktiv demokratideltagelse og klima- og miljøbevissthet er forankret i den overordnede delen av læreplanen. Skolen skal blant annet “gi elevene mulighet til å medvirke og til å lære hva demokrati betyr i praksis”, “bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål, utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning og handler med etisk bevissthet” og “bidra til at elevene utvikler vilje til å ta vare på miljøet”.

Det vil variere hvordan lærere forholder seg til elever som skulker for klimaet. Gjennom de siste ukene med klimastreiker har Grønn Ungdom vært borti lærere som anser det som en stor seier at elevene deltar i demokratiet. Steffen Handal har skrevet en god tekst om hvordan lærere kan håndtere de etiske spørsmålene ved klimastreikene, og konklusjonen hans er at det ikke finnes noen fasit.

Jeg tror likevel vi kan si med ganske stor sikkerhet at det ikke er grunn til bekymring på vegne av elevene som skulker for klimaet. Det motsatte alternativet – at norske elever er disiplinerte, men passive og ignorante – er mye skumlere.

Og klimastreikerne kommer til å få gjennomslag. Kanskje ikke over natten, men på sikt vil det påvirke politikerne at den oppvoksende generasjonen forlanger en bedre klimapolitikk. Historien er full av eksempler på at fredelig aktivisme kan forandre verden: Saltmarsjen til Mahatma Gandhi, Martin Luther Kings Marsj mot Washington og kvinnebevegelsen, bare for å nevne noen. Med tanke på alvoret i klimaendringene, skal man slett ikke undervurdere sprengkraften i en grønn protestbevegelse.

Høyresiden har alltid sett med uvilje på alt som smaker av aktivisme. Det er nedfelt i deres konservative DNA. Men den pedantiske kritikken av skolestreiken viser hvor lite Staurseth og hans meningsfeller har skjønt av situasjonen vi står i. Klimatrusselen representerer de mest radikale endringene vi har sett på jordkloden i historisk tid. I så måte er det et paradoks at ikke nettopp konservative går foran i kampen for å stanse dem, men tvert imot maner ungdommen til å bli sittende rolig og se på. Å skulke er å unndra seg forpliktelser. I klimapolitikken har norske politikere skulket gjennom mange tiår.

I lys av kunnskapen vi har om klimaendringene virker skulking som protestmiddel relativt udramatisk. Når Ivar Staurseth mener at “skulking er et virkemiddel for å føle seg kul”, er det kanskje heller et tegn på at han må begynne å ta ungdomsopprøret på alvor.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden