Kommentar

Löfven til høyre for Solberg  

Socialdemokraternas politikk har blitt å holde skattene nede, velferdsprofittørene inne og Sverigedemokraterna ute, men avtalen kan fortsatt stoppes av Vänsterpartiet.

Det var neppe tilfeldig at de svenske Socialdemokraterna publiserte forslaget til ny regjeringsplattform med Centern fredag ettermiddag. Det er det tidspunktet politikere velger seg når de må ut med en nyhet de ønsker begravet så raskt som mulig.

Og detaljene i denne avtalen ønsker nok Socialdemokraterna begravet så godt det lar seg gjøre – for avtalen partiet har fremforhandlet, vil neppe få mye skryt under lunsjsamtalen til landet 1,5 millioner fagorganiserte.

Kort oppsummert er avtalen intet annet et enn en av de mest høyreorienterte regjeringsplattformer noe nordisk land har sett siden krigen – i hvert fall når det gjelder økonomisk politikk. For å nevne bare noen høydepunkter fra avtalen:

  •     Arbeidsgiveravgiften og marginalskatten reduseres.
  •     Toppskatten avvikles.
  •     Skattefradraget for hjelp i hjemmet utvides gjennom en tredobling av fradragstaket.
  •     Profitt i velferdens fastholdes.
  •     Arbeidsledighetstrygden endres, og trappes ned med økt varighet.
  •     Åpning for «sosial dumping» ved at arbeidsledige skal kunne ansettes til lavere lønn enn tariff.

Det er nesten umulig å få øye på en eneste sosialdemokratisk hellig ku som har overlevet slakten i regi av Annie Lööf og Jan Björklund. Kontrasten til norsk politikk, der tidenes blåeste regjering fører enn politikk langt til venstre for dette, er slående.

Og for å gjøre ydmykelsen for svensk venstreside total inkluderer avtaleteksten i tillegg en formulering om at SVs svenske søsterparti ikke skal ha noe innflytelse på svensk politikk i denne mandatperioden.

Farvel sosialdemokrati

Det er mye man kan si om denne avtalen, men for å starte med det overordnede kan en sosialdemokratisk statsminister som fører denne politikken, vanskelig leses som noe annet enn en avvikling av den tradisjonelle høyre-venstreaksen. Dette til fordel for en ny konfliktlinje der alle andre politiske preferanser er underordnet synet på innvandring. Det nye sosialdemokratiske valgspråk har med dette blitt: Å holde skattene nede, velferdsprofittørene inne og Sverigedemokraterna ute.

I en kommentar om plattformen uttrykte leder for Moderaterna, Ulf Kristersson, at den omtrent eneste forskjellen på denne plattformen og en ny Allians-regjering under hans ledelse er at Moderaterna ville hatt lyst til å gjennomføre det. Ja, den økonomiske politikken er så langt til høyre at den norske Solberg-regjeringen neppe ville hatt lyst til å føre den om de så fikk KrF og Venstre med på det.

Som konservativ er det lett å fryde seg over at sosialdemokratene med dette nærmest erklærer opphørssalg, men det er langt fra sikkert at man vil like det som kommer etter sosialdemokratiet. Selv om man ikke deler sosialdemokratenes synspunkter om blant annet en streng arbeidsmiljølov og flere omfordelende skatter, er man likevel nødt til å erkjenne at dette er standpunkter med bred tilslutning i befolkningen.

Dersom sosialdemokratiet ikke lenger er interessert i å målbære dem, er dette en invitasjon til mer ytterliggående politiske krefter som Vänsterpartiet og Sverigedemokraterna til å forsyne seg av det sosialdemokratiske grunnfjellet. Om dette skjer samtidig med at økonomisk politikk, som i hele etterkrigstiden har vært en sunn politisk akse med nyanser og gradsforskjeller, erstattes av en politisk akse basert på innvandringspolitikk, kan konsekvensen vanskelig bli noe annet enn en ytterligere polarisering av svensk politikk, som vel kan sies å være det nøyaktig motsatte av hva landet trenger.

Vänsterpartiet er joker

For å tiltre som statsminister med denne regjeringsplattformen er Stefan Löfven avhengig av å ikke få flertallet av stemmene i riksdagen mot seg. Bak den fremforhandlede avtalen står 167 av 349 stemmer, hvilket innebærer at avtalen vil bli nedstemt i riksdagen dersom samtlige av partiene utenfor avtalen stemmer mot.

For å få til et flertall er derfor Löfven avhengig av at Vänsterpartiet enten stemmer for avtalen eller velger å avstå fra å stemme. Ved avholdenhet fra Vänsterpartiet vil Löfven ha oppnådd flertall med for avtalen 167 stemmer for, 154 stemmer mot og 28 stemmer avholdne.

Flere medier norske og svenske medier har allerede omtalt situasjonen som om Vänsterpartiet kommer til å si nei til Löfvens avtale. Jeg leser situasjonen annerledes.

Vänsterpartiets leder Jonas Sjostedt har foreløpig bare uttrykt at hans parti ikke vil stemme for avtalen slik den nå foreligger, og har bedt om samtaler med Stefan Löfven. Det er noe helt annet enn å forkaste den som helhet.

For uansett hvilken konklusjon Vänsterpartiet skulle ramle ned på, ville det vært unaturlig å signalisere enten støtte til eller avvisning av avtalen uten først å diskutere innholdet med motparten. For selv om Vänsterpartiet skulle ende med å stemme for avtalen, ville det være meningsløst ikke først å forsøke å få til noen endringer. Og om de skulle ende med å stemme mot, vil velgerne deres lettere akseptere det  om de først hadde søkt enighet gjennom samtaler.

Hva Vänsterpartiet og Sjöstedt til slutt ender med, får vi antagelig først vite på fredag, da Riksdagen formodentlig vil stemme over Löfvens kandidatur.

«Ingen innflytelse til Sverigedemokraterna!»

I mellomtiden kan alle parter la det synke inn hva det har betydd i Sverige så langt, prinsippet om å nekte Sverigedemokraterna noen innflytelse (og vi snakker altså ikke om regjeringsdeltagelse – bare om muligheten til å få støtte en regjering).

At det er krevende å håndtere populistiske og fremmedfiendtlige partier som del av et regjeringsgrunnlag, er ikke nytt, og her i Norge er vi nettopp blitt minnet på det gjennom tidligere Per-Willy Amundsens uttalelser om etnisk norskhet. Samtidig går norsk styre og stell i hovedsak som normalt, og i tråd med velgernes preferanser i valg.

I Sverige satte man i forrige periode parlamentarisk sedvane til side gjennom den såkalte Decemberöverenskomsten, der opposisjonen ikke lenger stemte for sitt eget budsjettforslag. I denne perioden styrer man mot at Socialdemokraterna, ørnen blant partier, ikke lenger vil føre sin egen politikk overhodet. Hvem velgerne til slutt kan stille til ansvar for at Vänsterpartiet lar Centern tvinge Socialdemokraterna til å føre Moderaternas politikk, vet ingen.

Men at man på denne måten lar frykten for Sverigedemokraterna føre til at man omdanner riksdagen til en polsk riksdag, ikke skulle innebære innflytelse til Sverigedemokraterna – eller ikke vil gi dem fortsatt gode vekstbetingelser – det forekommer meg å være en i overkant positiv lesning av situasjonen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden