Forsiden

Løgnen

Norsk narkotikapolitikk er bygget på løgn, løgn og løgn.

Norsk narkotikapolitikk er bygget på løgn, løgn og løgn.

Stortingsrepresentant Erik Skutle fra Hordaland kan ha fått sitt politiske liv ødelagt av en fillesak. Bak narkosaken mot Skutle ligger tvilsomme politimetoder og null samfunnsnytte. Samtidig er politioverbetjent Eirik Jensen er arrestert for grov korrupsjon, en korrupsjon som muliggjøres av en narkotikapolitikk politiet selv gjør alt de kan for å opprettholde.

Sjokket
La oss ta den første løgnen: Sjokket, overraskelsen, bestyrelsen, skandalen.

Liv Kari Eskeland, leder i Hordaland Høyre, mottok nyheten om at Skutle har erkjent ved en anledning å ha røyket hasj fra en joint som ble sendt rundt, med ”sjokk og vantro”. Jeg kan ikke utelukke at det er genuint, kanskje har Eskeland ualminnelig dårlig innsikt i ungdomskulturen de siste 30 årene, og i forskning rundt befolkningens rusvaner.

De faktiske forhold er som følger: Ifølge en SIRUS-undersøkelse (side 69 og fremover) hadde 39 prosent av alle menn som var mellom 21 og 30 år i 2006, brukt cannabis minst én gang, og langt de fleste av disse hadde det mer enn én gang. Hordaland skiller seg ikke vesentlig fra snittet. Mange av disse er dine venner, Eskeland.

Det er liten grunn til å tro at Høyres velgere, medlemmer og tillitsvalgte skiller seg vesentlig fra befolkningen for øvrig.

Erna Solberg sier det slik: ”Vi har nulltoleranse i Høyre. Vi bruker ikke narkotika.” Hendelsene i Bergen den siste tiden viser at det utsagnet ikke har noe spesielt godt empirisk belegg. Det er for øvrig liten grunn til å tro at Høyres velgere, medlemmer og tillitsvalgte skiller seg vesentlig fra befolkningen for øvrig. Den statistiske sjansen for at flere tidligere cannabisrøykere i dag er i Ernas Solbergs regjeringsapparat, er nær 100 prosent. Landets tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, har innrømmet ved flere anledninger å ha røyket cannabis.

Jo, det er en forskjell: Det er en forskjell på ungdomssynder og handlinger i voksen, formodentlig ansvarlig, alder. Det er en forskjell på å bryte loven som privatperson og som stortingsrepresentant. Jeg ville ikke hatt noe ønske om å bagatellisere det, om det ikke var for at saken allerede var tatt så fullstendig ut av alle proporsjoner. Erna Solberg har i sin regjering en statssekretær som er dømt for brudd på sexkjøpsloven mens han var stortingspolitiker, og politikere er gjennom mange år blitt tatt for – og kanskje ikke minst, unngått å bli tatt for – lovbrudd med strafferammer på nivå med hasjrøyking uten å oppleve den samme ”nulltoleranse”-politikken som narkotikabruk utløser. Dessuten: I og med at flere og flere politikere er politiske broilere, har mange av dagens Høyre-topper også vært i partiet og hatt verv siden ungdommen. Det sier seg selv at mange av dagens stortingsrepresentanter har røyket cannabis mens de har hatt verv i partiet.

Inni meg håper jeg iblant at alle stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer som har røyket hasj, står frem og står for det. Så kan man se hvor lett det ville være å frata alle sammen sine verv. Det kommer selvsagt ikke til å skje. For den første løgnen avler fortielse, og når fortielsen har vart lenge nok, avler den feighet. Selvfølgelig gjør den det, for i dagens klima er det få som kan være trygge på at de ikke ville ha mye å tape.

Mange av dem som bestyrtes, har røyket cannabis selv, og de vet at de har venner som har gjort det.

Den første løgnen består altså i sjokket, vantroen: Mange av dem som bestyrtes, har røyket cannabis selv, og de vet at de har venner som har gjort det. Mange av politikerne som må være med på den rituelle fordømmelsen, har røyket hasj, kanskje også i voksen alder. Mange av journalistene som slår opp skandalesakene på forsiden, har røyket hasj, og flere har prøvd noen andre ulovlige rusmidler også. Frøy Gudbrandsen i Bergens Tidende skriver om dette i dag. Kanskje burde journalister pålegges å legge til følgende advarsel når de skriver om slike saker: ”Journalisten bryter for øvrig selv jevnlig narkotikalovgivningen.”

Mange vet altså. Mange vet også ikke, fordi de ikke vet at deres venner, kolleger og betrodde medarbeidere har røyket eller røyker hasj. De vet ikke fordi det forties. Det virker som om tanken er: Hvis det forties, tabuiseres, blir det mindre vanlig, så kan vi rense samfunnet fra denne synden. Det minner litt om holdningen man hadde til homofile før avkriminaliseringen i 1972: Offentligheten så homofili som en perversitet, de eneste bildene man forbandt med homofile var flamboyante, sexfikserte og kanskje tvilsomme personasjer, fra filmer, skandaler eller ukeblader. Ingen visste at regnskapsføreren, læreren, mønstereleven, rockestjernen eller stortingsrepresentanten var homofil. Det vil si: Mange visste eller burde visst at deres venner var homofile, at de selv var homofile, men ingen sa noen. Og mange visste det ikke nettopp fordi ingen sa noe. Hele systemet var preget av frykt, frykt for å avsløres, frykt for å sees på som en som forsvarte perversiteter, alt mens mange av dem som fordømte selv ante, men kanskje ikke fullt ut turte erkjenne, hvor galt det var, og hvor store omkostninger det hadde.

”Sannheten skal gjøre dere fri,” sier Jesus i Johannesevangeliet. I så fall har debatten om narkotika i Norge en lang, lang vei å gå. Og mange mennesker får sin frihet innskrenket på grunn av løgnen.

I mellomtiden bader sommerleirer i de politiske ungdomspartiene, Stortingets julebord og journalistenes fredagsøl i åpen fyll.

Skutle er den tredje stortingsrepresentanten på få år som kan få sin politiske fremtid ødelagt ikke av narkotika, men av reaksjonene på narkotikabruk. I mellomtiden bader sommerleirer i de politiske ungdomspartiene, Stortingets julebord og journalistenes fredagsøl i åpen fyll.

 

Faren
Det bringer oss til den andre løgnen: At cannabis skal være unikt skadelig. Sier du ”hasj” til en tenåringsmor som har rukket å glemme at hun selv røyket noen joint for tyve år siden, er bildet av den sløve taperen uten fremtidsutsikter som bare er et skritt unna å bli heroinist, ofte noe av det første som dukker opp. Det skyldes delvis at det ikke er helt tilfeldig hvem som røyker hasj: Selve det kriminelle elementet tiltrekker seg i snitt en litt annen brukergruppe. Men den viktigste grunnen er antagelig den første løgnen: Mange vet rett og slett ikke hvor mange vellykkede, bra mennesker som jevnlig tar seg en blås. For de fleste cannabisrøykere er helt vanlige mennesker, men det preger i liten grad offentlighetens bilde av dem, fordi vi ikke vet at de røyker cannabis. Samtidig gjør politikere og medier og ikke minst politi det de kan for å understreke hvor alvorlig og farlig cannabisbruk er.

Cannabis er, som de fleste rusmidler, et stoff med et skadepotensial. Men det er stor medisinsk enighet om at cannabis er mindre skadelig enn for eksempel alkohol. Nylig slo NRK stort opp at to mennesker døde av cannabisrelaterte årsaker i Norge i 2012. Cannabistilfellene var de første registrerte tilfellene siden 2004. Samme år var det offisielt 331 dødsfall som direkte skyldtes alkohol , som er omtrent på det jevne. Dette er antagelig bare en liten andel av alle alkoholrelaterte dødsfall. Det er flere som drikker enn som røyker, men selv om man justerer for andelen som bruker de ulike stoffene jevnlig, har alkohol vært omtrent 100 ganger dødeligere enn cannabis de siste ti årene. Det skulle man ikke tro når man leste saken i NRK, eller når man hører politikere snakke om stoffet. Senere i saken kommer det for øvrig frem at det trolig ikke engang dreier seg om cannabis, men om syntetisk cannabis (et stoff, som i likhet med sterkere cannabis ellers, kommer på markedet på grunn av forbudspolitikken).

En beskjeden økning i bruk av cannabis, kan medføre en beskjeden reduksjon i konsumet av alkohol.

Forskning tyder dessuten på at cannabis og alkohol delvis er substitutter for hverandre. Det innebærer at en beskjeden økning i bruk av cannabis kan medføre en beskjeden reduksjon i konsumet av alkohol. Det ville i så fall redusere det totale skadeomfanget knyttet til rusbruk.

Det meste av nyere forskning viser også at bruk av hasj bare i svært beskjeden grad øker sannsynligheten bruk av andre tyngre stoffer siden. Det som er igjen av effekten kan mest plausibelt tilskrives selve det forhold at man, fordi cannabis er et ulovlig stoff, kommer i kontakt med ulovlig omsetning av rusmidler.

Forbudet
At cannabis er mindre farlig enn alkohol, gjør det ikke ufarlig og det gjør ikke at det er greit å bryte loven, særlig ikke for en stortingsrepresentant. Det er sikkert fristende for noen å si at de som tas, får skylde seg selv. Men vi vet at forbud i privatsfæren ofte ikke er gode og effektive. Mennesker har rusbehov. Noen av oss, som meg, er så heldige at vi foretrekker å dekke det gjennom inntak av øl. Skjønt jeg har selvfølgelig, og for ordens skyld, selv også prøvd cannabis ved et par anledninger.

Men når vi vet at så mange mennesker, inkludert ledende politikere, på et punkt i livet har begått dette lovbruddet, når vi vet at mange, mange mennesker opplever straffereaksjoner som gjør livene deres vanskelige og når vi vet – som vi faktisk vet – at forbudet i begrenset grad, og kanskje ikke i det hele tatt, påvirker konsum, da begynner det å bli overtydelig at forbudet skaper større problemer enn det løser, og at det er vel så umoralsk å opprettholde det som å ta seg en blås på et nachspiel.

Jeg er tilhenger av en relativt restriktiv rusmiddelpolitikk, og det gjelder selvfølgelig også cannabis. Derfra til et totalforbud, derfra til det håpløse og nesten alltid skadelige slagordet ”nulltoleranse”, er imidlertid et langt skritt.

Derfra til et totalforbud, derfra til det håpløse og nesten alltid skadelige slagordet ”nulltoleranse”, er imidlertid et langt skritt.

Totalforbudet rammer ikke bare brukerne: Det rammer samfunnet. Jeg har tidligere skrevet om at narkotikaforbudet, blant alle sine øvrige skadevirkninger, bidrar til korrupsjon i politiet. Vi har sett det i mange land. Jeg håpet i det lengste at Norge kanskje skulle være et unntak i så måte. Hvis politioverbetjent Eirik Jensen skulle bli dømt for det han er mistenkt for, vil heller ikke det lenger være sant.

Kampen mot narkotika fører til at politiet også på andre måter begynner å oppføre seg på måter vi ikke liker. Saken mot Skutle er et eksempel, som John Christian Elden har skrevet godt om. Sigve Indregard skrev en leder i Morgenbladet nylig om den uholdbare aksjonen mot skolene i Bergen som innledet denne saken. Store politiressurser som kunne vært brukt på å gjøre samfunnet tryggere eller på å behandle rusmisbrukere kastes bort på tiltak som bryter rettsstatsprinsipper for privatlivets fred, og bidrar til å ødelegge livene til dem som tas, uten å løse et eneste problem.

Skandalen
Høyre seiler nå frem som det partiet som gjør mest for å beholde en reaksjonær og forfeilet narkotikapolitikk. Håndteringen av Warloe-saken, Høies heroin-nei og nå Skutle-saken viser alle sammen instinkter som er illiberale og som har et skralt forskningsbelegg.

Der står vi altså idag: Vi tillater at unge talenter får sine karrierer eller i verste fall sine liv ødelagt av meningsløse straffereaksjoner eller yrkesreaksjoner. Noen av dem hører vi om, fordi de er kjente nok til at mediene interesserer seg for dem; de fleste som får sine fremtidsutsikter forverret av straffereaksjoner, hører vi aldri om. Vi tillater et system som bringer alvorlig korrupsjon inn i hjertet av den norske rettsstaten. Vi tillater en samfunnsdebatt som er basert på løgn, løgn og løgn.

Vi tillater en samfunnsdebatt som er basert på løgn, løgn og løgn.

For hva? Hva er det som er så viktig at vi tillater det? Det finnes ikke lenger noe forskningsbelegg som kan begrunne denne type reaksjoner. Det finnes ingen liberale prinsipper og det finnes ingen konservative prinsipper som tillater et forbud som skader brukere, samfunnet, politiet og statsbudsjettet. Det finnes i hvert fall ingen prinsipper som tillater at vi behandler et brudd på dette forbudet med en moralsk indignasjon som knapt nok finner andre paralleller enn grove sexovergrep, eller at vi reagerer med karriereødeleggende ”nulltoleranse”, som i bunn og grunn ikke er annet enn en løgn.

Selv om det ikke gjør seg like godt på avisforsidene som ”Høyretopp narkotatt”, er det dét som er skandalen i denne saken.

 

 

Alle artikler på Minervanett er gratis. Men arbeidet som ligger bak, er ikke gratis, og Minervanett er avhengig av større og mindre bidragsytere.

Hvis du setter pris på å ha Minerva som en stemme i den offentlige debatten, vil vi oppfordre deg til å gi et lite bidrag.

Støtt oss med 100,- ved å sende ”MINERVA” til 2300 eller følg denne lenken for å donere et valgfritt beløp via Paypal.

Takk for din støtte!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden