Kultur

Løgnens kostnad betales ikke bare i rubler

Bilde: HBO

En allegorisk lesning av «Chernobyl».

HBOs siste hit, miniserien Chernobyl, ble forrige uke avsluttet til stående, virtuelle ovasjoner. Den forteller historien om kjernefysikeren Valery Legasov (spilt av Jared Harris) som blir sendt til Tsjernobyl i etterkant av ulykken for å delta i en kommisjon ledet av Boris Shcherbina (spilt av Stellan Skarsgård), medlem av Sovjetunionens ministerråd.

Serien følger Legasovs etterforskning og gradvise avdekking av hvordan den grusomme ulykken kunne skje.

Serien er den høyest rangerte TV-serien hos IMDb noensinne, og har fått en massiv oppmerksomhet. Hvorfor dette engasjementet?

Først og fremst er Chernobyl en ekstremt veldreid regiprestasjon som fanger seeren inn med en overbevisende tidskoloritt, effektiv dramaturgi og en forlokkende, apokalyptisk skrekkstemning. Den veksler mellom å fortelle historien på ulike nivåer, som omfatter de forkvaklede og forvirrede beslutningene hos den politiske ledelsen, mellomlederne som gjør alt for å tekkes systemet, og til sist, befolkningen som må leve med konsekvensene.

TV-seriens skaper har vært opptatt av å fremstille de faktiske forholdene rundt det som skjedde. Serien får også effektivt frem inkompetansen, forakten for mennesker og de endeløse løgnene som regimet var bygget på. Historiene er delvis basert på øyenvitneskildringer og historisk dokumentasjon, men Chernobyl tar seg også mange friheter. Dette er behørig påpekt av mange anmeldere allerede.

Skal du lese én gjennomgang, les Masha Gessens anmeldelse i The New Yorker, som fremfor å vurdere de tekniske aspektene heller ser på fremstillingen av regimet, hvordan hverdagene var og hvor lite sannsynlig det var at en forsker skulle få det for seg å sette seg i åpen opposisjon mot makten; «Herein lies one of the series’ biggest flaws», skriver Gessen, «its failure to accurately portray Soviet relationships of power».

Emosjonell sannhet over dokumentarisk nøyaktighet

Serien plasserer seg derfor i det vanskelige mellomsjiktet mellom en dokumentar som er klar på at den er dramatisert, og et drama som hevder den er basert på faktiske hendelser. Chernobyls viktigste innsikter forsvinner hvis man henger seg opp i dette perspektivet, og jeg oppfatter derfor at Gessen og andre anmeldere ikke får med seg de største poengene om hva løgnene til det byråkratiske diktaturet kan fortelle oss. For noen vil seriens bærende poeng bestemmes ut fra i hvilken grad systemet beskrives korrekt, fordi det er systemet som bestemmer alt. I dette perspektivet er det institusjonene som avgjør valgene våre, og viljen har intet albuerom.

Radioaktivitet er usynlig, vi merker den ikke dens påvirkning før det er for sent, vi lukter den ikke før den gjør uopprettelig skade.

Dette perspektivet er forståelig, og det er lett å betrakte serien som et slags sannhetsvitne på hvor inkompetente og onde autoritære regimer kan være. Men dette er den enkle delen, og beretninger om Sovjetregimets ondskap finnes det andre og bedre kilder til. Chernobyl setter systemet inn i en birolle. Den ofrer dokumentarisk nøyaktighet for emosjonell sannhet, nemlig at løgnens kostnad ikke kun betales i rubler, og at prisen settes på verdensmarkedet.

Radioaktive løgner

Vanligvis fortelles slike menneskelige drama langt enklere gjennom den «rene» fiksjon, hvor både tekst og bilder kan tilpasses til å omfatte klassiske arketyper om det gode mot det onde, menneskenes iboende svakheter og sannhetens triumf over løgnen. Chernobyls store styrke ligger derfor i kombinasjonen: Den forteller oss om menneskelig svakheter som har fått faktiske konsekvenser gjennom en faktisk hendelse som nærmest renner over av metaforisk kraft.

Serien begynner med nedsmeltingen av atomreaktor 4 i første episode, hvor serieverdenens kanskje mest skrekkelige antagonist holder bolig. En typisk krim holder gjerne antagonisten skjult for å bygge opp spenningen. Hvis denne fremstilles som spesielt ekstrem, umenneskelig og grusom, vil fortellingen gjerne slite når den på et tidspunkt må vise antagonisten, fordi ingenting kan være så grusomt som det som blir forespeilet.

Chernobyl starter derimot med denne avsløringen, og det grusomme har allerede skjedd. Både regi, fargebruk, lydspor og handling får effektivt frem hvorfor mennesker er så skrekkelig redde for radioaktivitet. Det er lite som er så skremmende, men det er også vanskelig å finne en bedre metafor på løgnen, som er seriens bærende tema. Radioaktivitet er usynlig, vi merker den ikke dens påvirkning før det er for sent, vi lukter den ikke før den gjør uopprettelig skade. I serien ser vi også hvordan denne skaden skjer på verst tenkelig vis. Den smadrer indre organer, river i stykker DNA, forårsaker atrofi, nekrose og kreft.

Tidligere løgner bryter seg frem

Nedsmeltingen og eksplosjonen i kjernekraftverket var et sluttresultat av en lang kjede med inkompetanse og bevisste unnlatelser. Utslaget ble en test av sikkerhetsmekanismene som skulle slå inn ved strømstans, en test som hadde vist seg mislykket ved flere anledninger.

En reaktor av denne typen benytter kjølepumper som sirkulerer 28 000 liter vann i timen. Ved en strømstans hadde reaktoren installert tre backup-motorer som kunne starte på 15 sekunder, men ikke oppnå full effekt før etter et minutt. Dette var en uakseptabelt lang ventetid, noe de ansvarlige visste. Kraftverket ble likevel ferdigstilt på rekordtid, og serien forteller om anerkjennelsen de ansvarlige fikk av partiapparatet. Grunnen til at ledelsen ved kraftverket godtok risikoen, var at det var en teoretisk mulighet for at rotasjonsenergien fra dampturbinen i reaktoren ved en strømstans ville ha tilstrekkelig med residualmomentum til å drive kjølepumpene i det kritiske mellomrommet på 45 sekunder før de tre backup-motorene oppnådde full effekt. For å bekrefte dette, måtte det testes, men tre ganger hadde testen feilet.

Testen som endelig skulle dekke over løgnen, ender med den totale katastrofe.

I 1986 hastet det. Kraftverkets ledelse måtte forsikre seg om at reaktoren, som bygget på tidligere løgner, holdt vann. Sjefsingeniør Anatoly Dyatlov (spilt av Paul Ritter) blir satt til å gjennomføre testen. Grunnet en forsinkelse, som skyldtes en annen byråkratisk absurditet, blir det nattskiftet som må gjennomføre testen, fremfor medarbeiderne som har blitt drillet i testen. Til tross for innstendige advarsler fra det overraskede nattskiftet om brudd på protokoll og prosedyre, tvinger Dyatlov gjennomføringen videre, inntil det går galt. Testen som endelig skulle dekke over løgnen, ender med den totale katastrofe.

Befolkningens offer

Allerede fra konstruksjonen av reaktoren, så hadde ledelsen derfor gått snarveier for å få sentralkomiteens anerkjennelse. Når krisen var et faktum, håpet de ansvarlige i det lengste på at løgnen ikke skulle bryte ut. De håpet, selv om de visste, og de visste at det kunne koste menneskeliv.

Katastrofen rammer ikke de ansvarlige, men sivilbefolkningen. Det er de som må gjøre ofrene og betale prisen for andres kostbare løgner. Seriens sterkeste øyeblikk er disse scenene. Chernobyl bygger opp et narrativ om at den radioaktive kjernen står i fare for å smelte ned i grunnvannet, og via en gigantisk eksplosjon i kontakt med vannet true millioner av menneskeliv og gjøre store deler av Øst-Europa ubeboelig.

De måtte gjøre ofre de ikke hadde spurt om å gjøre for å bevare noe de tok for gitt.

En gruppe menn blir kalt inn og får beskjed om at de må gå inn i reaktoren for å sette i gang vannpumpene. Selv om gruppen tilsynelatende ikke har noe valg, er det en sterk besluttsomhet blant mennene som melder seg til å sette sine liv på spill. Selv om dette aldri var et sannsynlig scenario, er det en sterk skildring av hvordan det er blant ordinære mennesker at vi finner de beste blant oss – eller at det beste finnes i alle – men at det krever aktive valg for å bevare det som er verdt å bevare.

Gå utenom

Sentralkomiteen, eller regimet i stort, hadde i lang tid gamblet med sikkerheten i atomreaktorene. Det ble ikke brukt nok midler på sikkerhet, og forsikringen fra deres undersåtter i kraftverkets ledelse var god nok. Atomreaktorene ble bygget på sand, som det heter i Matteus 7:26 – og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort.

«It was cheaper», forklarer vår helt, forskeren Valery Legasov, i en av seriens siste scener, på spørsmål om hvorfor reaktorene ikke hadde de adekvate sikkerhetsforanstaltningene. Serien bygger opp til denne replikken. Befolkningens menn og kvinner måtte leve med løgnens konsekvenser, de måtte gjøre ofre de ikke hadde spurt om å gjøre for å bevare noe de tok for gitt.

Også Legasov blir stilt overfor valget om å måtte gjøre et offer han ikke ba om. Men i motsetning til befolkningen som må leve med konsekvensene, er det Legasovs lodd å finne løgnens kilde og utfordre den.

Legasov hadde ikke behøvd å komme med dette vitnesbyrdet om atomreaktorenes mange feil og mangler. Vitnesbyrdet er i bunn og grunn en direkte anklage rettet mot regimet, i det at han samtidig påpeker regimets unnlatelsessynder. I serien blir Legasov overtalt til å rette anklagen mot de skyldige av sin forskerkollega Ulana Khomyuk, og han spør henne også – bibelsk nok – om å få slippe. «Gå udenom», sier Bøygen til Peer Gynt. «Nej, denne gang tvers gjennem, var vejen aldrig så trang». Temaet er kjent. Det er lettere å la være.

De blant oss som tror på en fri vilje, vet at vi ikke har noe valg.

Den virkelige Legasov gjorde aldri noe så spektakulært som å anklage regimet i påhør av partiets menn, men serien behøver denne kulminasjonen for å fullføre fortellingen om at systemer kan utfordres, og mennesker kan påvirke institusjonen selv om institusjonen holder menneskene i kvelertak.

Legasov ofrer seg selv, sin karriere og fremtid ved å fortelle sannheten. Han får beskjed om at hans ettermæle vil bli fullstendig utvisket, og at andre menn vil få æren for alt han har utrettet i sin forskerkarriere. Han skal bli glemt, og ettertiden vil ha vanskelig for å bedømme om  han egentlig levde i det hele tatt, ikke ulikt de som gjennom historien faktisk har ofret seg i kampen for noe som er større enn dem selv. Av dem har vi har glemt mange og vil glemme enda flere.

Vi er alle enkeltmenneskene

Chernobyl er en historie om menneskenes kamp mot tilfeldighetene vi utsettes for, om de så skjer i autoritære regimer eller liberale demokratier. Det er en fortelling om hva slags menneskesyn som fostres når menneskene slutter å bry seg om hverandre, og lar frykt og egoisme overta. Men vi er alle Regimet, som lyver for å holde hjulene i gang om kjøretøyet er aldri så skrøpelig, og vi er alle enkeltmenneskene som kan gjøre noe med det.

Dette minner om gammel visdom ført i pennen av en annen russer; «Alle er skyldige alle i alt», sier munken Sosima i Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Og det er ikke skjult relativisering av politiske systemer eller en løpeball til kritikere av Løgnen i det hvite hus. Det utgjør en forskjell når løgner blir institusjonalisert, og den forskjellen er drastisk. Men dette er også hovedpoenget. Det finnes systemer, og det finnes institusjoner – både formelle og uformelle, politiske og religiøse – som former preferanser, men de kan igjen påvirkes av enkeltmennesker gjennom vilje og handling.

De blant oss som tror på en fri vilje, vet at vi ikke har noe valg: Løgner behøver motstand og barrierer som holder dem i sjakk for at de ikke skal briste. For løgnen, som radioaktiviteten, er usynlig: Vi merker den ikke dens påvirkning før det er for sent, vi lukter den ikke før den gjør uopprettelig skade.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden