Kommentar

Løkke kaster kortene

Den borgerlige regjeringen i Danmark går mot valgnederlag i morgen.

Bilde: Cabinet Ministers of Ukraina, CC 4.0 International.

Venstres statsminister innser at den borgerlige regjeringens dager er talte, og forsøker å redde stumpene.

Statsminister Lars Løkke Rasmussen skapte oppsikt da han i midten av mai ikke utelukket et regjeringssamarbeid med Socialdemokratiet, noe som raskt ble skutt ned av Mette Fredriksen, samt mange fremtredende Venstre-folk. I ettermiddag gikk han et skritt videre.  Etter å drevet valgkamp på en fortsatt borgerlig firepartiregjering helt til nå, erkjenner han at meningsmålingene tilsier at den sittende regjering vil miste sitt flertall under morgendagens valg. Han ønsker seg derfor en ny regjering på tvers av blokkgrensene. Det er det lite sannsynlig at han får. Det er ikke en gang sannsynlig at han har sine samarbeidspartnere eller et samlet Venstre med seg i utspillet.

Det danske sosialdemokratiske partiet, Socialdemokratiet, tapte regjeringsmakten i 2015, men ligger nå an til å gjenvinne den med klar margin. Denne «fremgangen» tilskrives en omlegning av politisk kurs under Mette Fredriksen – strammere innvandringspolitikk, noe til venstre i økonomisk politikk.

Men jeg skriver «fremgangen», siden partiet i praksis står nesten stille. I 2015 fikk de 26,3 prosent av stemmene. Gjennomsnittet på de siste målingene er 27,1 prosent.  Resultatene i valg har vært forbløffende stabilt i de fire valgene mellom 2005 og 2015, med 24,8 prosent som bunnpunkt og altså 26,3 som foreløpig høydepunkt. Det forbløffende her er altså at nesten ingenting har skjedd.

Spiser av Dansk Folkeparti

Så hvorfor er dette en suksesshistorie for Mette Fredriksen? Socialdemokratiet har lagt seg ganske nær de fire regjeringspartiene og Dansk Folkeparti i innvandringspolitikken, senest gjennom enighet om en stor integreringspakke i februar i år. Dette har beveget velgere mellom blokkene.

Dansk Folkeparti er et nasjonalistisk velferdsparti, ganske fjernt fra de liberalistiske elementene som fremdeles lever i det norske Fremskrittspartiet. Det er derfor kortere vei tilbake for mange av deres velgere når S endrer kurs på det området som tidligere var den største anstøtsteinen.

Det gikk så langt at DFs formann Kristian Thulesen Dahl begynte å flørte med et mulig samarbeid mellom de to partiene. Det var en tabbe, og bare understreket for hans velgere at forskjellen ikke lenger er så stor.

De siste dagene har han og partifeller skjerpet tonen overfor Fredriksens parti, men det er for sent. Katta er ute av sekken. DF ligger an til å bli omtrent halvert fra sitt rekordvalg i 2015. Noe går til utfordrere til høyre – Nye Borgerlige og Stram Kurs, men mange krysser blokkgrensene.

En analyse av velgerflyten for nettstedet Altinget viser at det nettopp er fra DF at S trekker flest nye velgere, med 1,5 prosent netto av alle velgere i 2015-valget. Det liberalkonservative Venstre taper også ganske stort, selv om de har tatt tilbake en del av det tapte i løpet av valgkampen.

Lekker til venstre

Men samtidig har altså S ikke gått vesentlig frem. Det skyldes at deres strenge innvandringskurs innebærer at de lekker velgere til de mer innvandringsliberale partiene. Men siden disse er innen samme blokk, gir dette altså en nettogevinst i kampen om regjeringsmakten.

Socialistisk Folkeparti, som har hatt store problemer i noen år, går nå klart frem, og får flest velgere fra S. SF er riktignok heller ikke særlig innvandringsliberale, men likevel mer liberale enn S. Også Radikale Venstre og Enhedslisten, klare liberalere på dette området, går frem og henter mange velgere fra Socialdemokratiet.

En norsk parallell

Overført til norske forhold kunne man tenke seg at en strammere kurs fra Arbeiderpartiet, som mange i partiet ønsker, men andre motsetter seg, ville gi gevinst fra Frp, men med tilsvarende lekkasje til SV og Rødt. For noen i AP ville det være et akseptabelt bytte for å komme nærmere regjeringsmakten. Men andre er redde for at partiene til venstre skal bli for sterke sammenlignet med AP.

Dessuten tyder meningsmålingene på at Solberg-regjeringen uansett faller i 2021, dersom den ikke sprekker før det. Arbeiderpartiet får også hjelp av Senterpartiet, som nå spiser av Frps velgere i distriktene, ikke direkte på grunn av innvandringspolitikken, men fordi Sp langt fra fremstår som innvandringsliberale, og at saken derfor ikke er noen barriere for Frp’ere som måtte være lei av bilavgifter, sentralisering eller hva det nå måtte være.

Klima viktigere

Innvandrings- og integreringspolitikken har dominert i Danmark i mange år, og i andre lands dekning av dansk politikk, men denne gangen har det gått litt luft ut av ballongen, etter at rasisten Rasmus Paludan i starten av valgkampen fikk mye oppmerksomhet.

I mediene dominerer nå klima- og miljøsaken. I en Kantar Gallup-måling i juni i fjor ble velgerne bedt om å nevne de tre viktigste politikk-områdene. Da ledet flykting- og innvandringspolitikk med 51 prosent, foran helse med 45 og miljø og klima med 34 prosent. Samme spørsmål stilte Norstat i mai i år. Da var klima og miljø i teten med 46 prosent, etterfulgt av helse med 39 og innvandring med 29 prosent. Voxmeter-målinger viser noe lignende.

Riktignok gjør Alternativet, som muligens er det nærmeste man kommer norske MDG i dansk kontekst, klart tilbake, og er i noen målinger nær ved å falle ut av Folketinget. Men andre partier som også setter miljø høyt på sin prioriteringsliste går frem, og velgerne som har forlatt Alternativet har gått til disse partiene.

Frister morgendagens pensjonister

Det går bra i dansk økonomi, og statsbudsjettet gjøres opp med overskudd. Det skaper fristelser i en valgkamp, selv om landet allerede ligger nær toppen i offentlige utgifters andel av BNP, og de vil treffes av samme dyre aldersbølge som andre land fremover.

Statsministeren har antydet at man kanskje ikke behøver å gjennomføre den planlagte opptrappingen av pensjonsalderen fullt ut. I 2006 ble man gjennom et bredt velferdsforlig enig om en opptrappingsplan. Den innebærer at pensjonsalderen nå justeres hurtig opp fra dagens 65,5 år til 67 år i 2022, altså med et halvt år hvert år. I 2030 går den videre til 68 år, i 2035 til 69 år og i 2040 til 70 år. Hvert femte år skal avtalen revideres, basert på den faktiske levealdersutviklingen, neste gang i 2020. Det er utviklingen etter 2040 som statsministeren nå sier han vil se på, men det har liten praktisk betydning. Beslutninger så langt frem i tid kan alltid endres. Og den relativt bratte opptrappingen til 2022 ligger fast.

Socialdemokratiet er på sin side opptatt av å hjelpe «sliterne» i arbeidslivet, uten å ha konkretisert dette særlig godt.

Rosa mindretallsregjering

Folketinget har 179 mandater, noe som betyr at en regjering trenger 90 bak seg. Det kan være litt forvirrende at meningsmålingene bare fordeler 175 av disse. De fire øvrige er fra Grønland og Færøyene, gjerne kalt «oversjøiske» og disse fordeler seg enten 2-2, eller 3-1 i en av retningene.

Mette Fredriksen har gjort det klart at hun vil danne en ren S-regjering, og samarbeide til høyre i innvandringspolitikken, men til venstre i andre saker. Radikale Venstre er lite bekvem med dette, selv om uenigheten på utlendingsområdet ofte overdrives. Det er derfor en stor fordel for Socialdemokratiet om den røde blokken gjør et så godt valgt at hun kan få flertall også uten alle partiene i egen blokk. Det gir bedre manøvreringsmuligheter.

De Radikale truer

Radikale Venstre er et nøkkelparti, siden de er et mellomparti, noe som forklarer at tilgangen av nye velgere fra høyre og venstre siden 2015 er temmelig likt fordelt mellom blokkene. I økonomisk politikk ligger de Radikale klart til høyre for S, selv om de kanskje har moderert kursen noe siden forrige valg. Partiet går for eksempel ikke til valg på lavere toppskatt denne gangen.

De vil kutte i noen overføringer, og i likhet med Venstre ha en mer liberal arbeidsinnvandringspolitikk, med den begrunnelsen at Danmark mangler arbeidskraft.  Det dreier seg om å redusere den beløpsgrensen for hvor mye man må tjene for å få arbeidstillatelse, som i dag er omkring 427.000 til 300-350.000, differensiert på land, slik at ikke bare relativt høylønnede kan komme inn.

Det kan i verste fall skjære seg helt på venstresiden, og SF og Enhedslisten advarer mot at en stemme på RV kan være en stemme på fortsatt borgerlig regjering. Radikale Venstre vil nok forsøke å utnytte den maktposisjonen de ser ut til å få, men det vil likevel være overraskende dersom de skifter side.

Mulig flertall uten de Radikale

Slik målingene er nå, kan Fredriksen klare seg uten Alternativets seks mandater og likevel ha 93, uten de oversjøiske. Uten Radikale Venstre har hun bare 85. Trolig trenger hun at både Nye Borgerlige og Stram Kurs faller rett under sperregrensen og dermed taper de 9 seter de ligger an til. Mye av et slikt fall vil styrke den borgerlige sidens oppslutning, så det maksimale hun kan få ut av dette er trolig tre ekstra, hvorav ett kan falle til RV.

Det mest sannsynlige utfall, tross krangelen mellom S og RV og Løkkes frieri, er en ren S-regjering som i hovedsak støtter seg på partiene i «rød blokk», inkludert de Radikale, men fortsatt fører en stram linje i innvandringspolitikken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden