Debatt

London er Europas hovedstad

Europas styrke har gjennom hele historien ligget i en kulturell dissonans, kombinert med en sterk intellektuell tradisjon og en sterk økonomisk ekspansjonsvilje. Det finner vi i London, skriver Eva-Kristin Urestad Pedersen. På bildet: Millenniumsbroen mellom St. Pauls Cathedral og Tate Modern.

Bilde: Wikipedia

Når London ikke lenger skal være en del av Europa, har EU har mistet grepet om sin egentlige kulturelle og politiske arv.

Ingen steder er utsikten over London bedre enn fra Milleniumsbroen, en ved første blikk litt unnselig metallkonstruksjon som er reservert for fotgjengere.

Du har St. Paul’s katedral i den ene enden og kunstmuseet Tate Moderns tårn i den andre. Du ser hele byen, hvordan skyskraperne i City blander seg med gamle mursteinsbygninger, hvordan busser og biler og tog blander seg med fotgjengere og syklister, hvordan båtene på Themsen tuter mens de går frem og tilbake over det kalde vannet.

Ingenting passer sammen og alt passer inn.

Sett fra kontinentet, hvor EU er redusert til byråkratisk ansamling av regelryttere hvis gode løsninger overskygges av regelverkets negative bieffekter, er Brexit ikke et nasjonalistisk inspirert britisk feilgrep. Det et symbol på EUs fallitt.

London er Europas hovedstad. Ikke Brussel, ikke Frankfurt, ikke engang Paris eller Roma. Ingen av de gamle hovedstedene kan måle seg med den britiske. London er en magnet for ungdom fra hele Europa, et bindeledd mellom Europa og verden, i kulturell, politisk og økonomisk forstand. Europas hjerte ligger ikke begravet under de nasjonalistiske strømningene rundt omkring på den europeiske landsbygda, men i kontinentets ekspansivitet, langs kontinentets relle og imaginære kyster, i dets finansielle knutepunkt, der verden møter Europa.

For hva er Europa, hva har Europa noen gang vært, uten den europeiske viljen til å overgå sine egne grenser?

Ingen steder er denne arven holdt i hevd som i London. En gang var Europa full av kosmopolitiske byer, fra Odessa i øst til Tessaloniki i sør. Nå er det bare London igjen. Kun London er en by uten en nasjonalstat, en urban koloss med sitt eget liv, sitt eget rasjonale.

Det at London om kort tid ikke lenger vil være en del av det vi har kommet til å kalle Europa, regulert av EU-traktaten, vil derfor si at Europa, den europeiske tradisjon, ikke lenger vil eksistere i Europa. Den Europeiske Union vil med Brexit miste det lille den hadde av historisk-kulturell ballast, og bli lite annet enn en handelstraktat.

Ironisk nok var det nettopp det mange av oss ønsket da vi sto på barrikadene for EU i sin tid. Likevel vil nok de europeiske politikerne fortsett å insistere på å skape en europeiske kulturell identitet, uten å innse at identitet er som et såpestykke, når du klemmer for hardt, glir det ut av hendene på deg. Brexit er nettopp det, et såpestykke som glipper, en identitet som man ikke har lyktes med å knytte til en politisk enhet.

Med Brexit kuttes EUs bånd til det Europa en gang var – ikke bare de økonomiske båndene, men de intellektuelle.

En tur fra Roma til London er som et slag i ansiktet. En urban oppvekkelse, et helt annet tempo, en luft som nok er forurenset men som inspirer, som nærmest roper mot deg: investér, skap, utfold deg!

Roma er til sammenligning en liten provinshovedstad der alle initiativer drepes, ikke bare av omstendelige politiske reguleringer, men av en generell holdning som er mer tilbakeskuende enn den er fremtidsrettet. Nettopp i Roma kan det kanskje gi en viss mening å skue bakover i tid, men Paris er ikke spesielt annerledes. Madrid langt derifra, ikke en gang Amsterdam makter å inspirere på samme måte som London.

Europas styrke har gjennom hele historien ligget i en kulturell dissonans, kombinert med en sterk intellektuell tradisjon og en sterk økonomisk ekspansjonsvilje. London er den eneste europeiske byen som har en slik harmonisk ustemthet i sin kjerne, i sin raison d’être, og er ikke uten grunn et av de stedene hvor såvel intellektuelle som økonomiske tradisjoner fortsatt har best levekår.

At London ikke lenger skal være en del av Europa vil derfor si at EU har mistet grep om sin egentlige kulturelle og politiske arv, dersom man noen gang hadde et slikt holdepunkt.

Med Brexit kuttes EUs bånd til det Europa en gang var – ikke bare de økonomiske båndene, men de intellektuelle.

Det eneste vi kan håpe på er at Europa, som kontinent, som fenomen, som kulturell enhet, vil fortsette å eksistere, helt uavhengig av den Europeiske Union.

At London, Brexit til tross, vil overleve og forbli kontinents reelle hovedstad.

Det finnes ingen alternativer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden