Snoen Blogger

Lønne seg å jobbe?

Vi må ikke gjøre det mer attraktivt enn i dag å jobbe fremfor å gå på trygd. Det er visst Høyre og LO enige om.

Vi må ikke gjøre det mer attraktivt enn i dag å jobbe fremfor å gå på trygd. Det er visst Høyre og LO enige om.

I dagens utgave av Dagens Næringsliv går økonomene Steinar Holden og Jarle Møen inn for å gi skattelette til dem som jobber, etter den svenske modellen med jobbskattefradrag. Heller det enn lettelser i formueskatten, mener de to.

Jeg gikk inn for det samme i et innlegg her hos Minerva 28. november 2012.

Et fradrag i arbeidsinntekt vil naturlig nok ikke komme de som ikke jobber til gode. Det er også litt av poenget. Det skal gjøre det mer gunstig å jobbe fremfor å gå på trygd. Ved å stimulere til mer arbeid henter også staten inn betydelige deler av det inntektstapet en slik skattelettelse i utgangspunktet medfører.

DN spør Holden om de økte forskjellene som da oppstår mellom de som jobber og de som ikke gjør det. Holden svarer eksemplarisk klart:

”Det er ikke mulig å øke incentivene for å jobbe, uten at man dermed vil tape mer på å ikke jobbe. Hvis du ikke aksepterer det, er det det samme som å si at du ikke ønsker å bruke økonomiske incentiver for å få flere i arbeid”.

Og til Høyre-folk og andre som har tror at Høyre er et parti som går inn for at det skal lønne seg mer å jobbe: Høyre har avvist å innføre jobbskattefradrag. Hør hva statssekretær i Finansdepartementet Jon Gunnar Pedersen har å si til dette:

”Jobbskattefradraget skaper kanskje et litt stort skille mellom dem som er i arbeid og dem som uforskyldt ikke er det. Det er ikke slik at de som står utenfor arbeidslivet ikke gjerne vil ha en jobb.”

Legg merke til at Pedersen implisitt sier at alle som er utenfor arbeidsmarkedet er uten egen skyld i det, og eksplisitt at alle gjerne ville ha jobbet. Dermed sier han også at det ikke er relevant med økonomiske incentiver for å få dem i arbeid – de hadde jo allerede jobbet bare de hadde fått muligheten.

Og han fortsetter:

”Målet er å sørge for at du ikke får en terskel som gjør at det ikke lønner seg å gå i arbeid. Men at du skal straffe dem som ikke kan skaffe seg egen inntekt ved eget arbeid, skal man være litt forsiktig med”.

Den første setningen er jeg helt enig i, men den peker mot det motsatte av Pedersens konklusjon. Et jobbskattefradrag vil jo nettopp øke avkastningen av å gå fra trygd til jobb, og dermed senke denne terskelen. Den andre setningen er juks – det er ingen som straffes her. Det er bare noen som belønnes, de som jobber. Og Pedersen bør lese Holden.

Pedersen er en smart fyr. Jeg tror ikke han egentlig mener at økonomiske incentiver, inkludert skatte- og trygde-nivå, ikke har noen betydning for arbeidstilbudet. Men hvorfor sier han dette da?  Kanskje fordi han, som altfor mange Høyre-folk, er redd for å fremstå som ”usosial”, dersom han gir noen en fordel som ikke alle syke, gamle, arbeidsløse, uføre osv. samtidig får.

Vi kjenner dette fra før: Høyre er det eneste konservative partiet i verden som går inn for en sykelønnsordning der det ikke lønner seg å jobbe istedenfor å være sykmeldt.

Men dersom Høyre-folk er så redd for denne ”usosiale profilen”, fatter jeg ikke hvorfor prioritet 1 var å fjerne arveavgiften – et uvanlig effektivt omfordelingsvirkemiddel, og hvorfor prioritet 2 er å redusere formueskatten, som i uforholdsmessig grad tjener øvre middelklasse og de rike.

Skal man tolke Pedersen i beste mening – «litt stort skille», «litt forsiktig med» – er det en liten åpning for å gjøre det «litt» mer lønnsomt å jobbe. Men logikken i hans argumentasjon peker mot at det ikke skjer stort her.

LO-økonom Eystein Gjelsvik avviser også forslaget, og argumentasjonen er interessant:

”Noen vil si at dersom en gruppe får det bedre uten at noen får det verre, så er alt OK. Så enkelt er det ikke. LO er opptatt av at de utenfor arbeid relativt sett ikke skal ha for lave inntekter sammenlignet med dem i arbeid.”

Disse ”noen” som Gjelsvik sikter til, kan gjerne kalles for ”økonomer flest”, og det han beskriver er Pareto-forbedring – altså en endring som tjener noen uten å gå ut over andre. For økonomer er dette gjerne et viktig, om enn ikke eneste kriterium, for å vurdere om en endring i politikk er ønskelig. Men Gjelsvik er altså mer opptatt av likhet. Dersom mange får det bedre og noen står stille, og dette øker ulikheten, sier han nei: Da foretrekker LO at ingen får det bedre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden