Debatt

Look to Norway

Bilde: Wikimedia Commons.

To amerikanske presidenter har bidratt til norsk selvforståelse: Franklin D. Roosevelt og Donald Trump.

«Det der hadde vi ikke godt av,» sa tante Randi. Det gjaldt president Roosevelts «Look to Norway»-tale. Det er atskillige år siden tanten kom med den vurderingen, og senere har det ofte vært anledning til å reflektere over hennes ord.

Roosevelt og ettervirkningene

Talen ble holdt 16. september 1942 i anledning overrekkelsen av et amerikansk krigsskip, omdøpt King Haakon VII, til den norske marinen. Kronprinsesse Märtha var til stede. Presidentens ord må nok forstås på bakgrunn av rapporter i amerikansk presse om nordmenn som passivt står og ser på at tyske soldater marsjere i Norges hovedstad 9. april.

Roosevelt ønsket sikkert å motvirke inntrykket av et feigt og likegyldig folk, og knyttet formålet til en generell appell. Han sa følgende:

If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway. If there is anyone who has any delusions that this war could have been averted, let him look to Norway; and if there is anyone who doubts the democratic will to win, again I say, let him look to Norway.

Det var ord som varmet norske hjerter og ennå kan gjøre det. I senere år har flere nyansert bildet av den norske innsatsen, men alt i alt har Roosevelts ord stått seg. Nordmenn bidro militært, og det var en omfattende motstand mot Quislings nazifiseringspolitikk i kirke og skole. Politiets medvirkning til deportasjon av jødene blir stående som den store skampletten.

Det tante Randi hadde i tankene, var naturligvis ettervirkningene. Mente den amerikanske presidenten at verden burde se til Norge som et forbilde?

Ja, han mente vel egentlig det. Dette synet ble grunnfestet i etterkrigstiden, ikke proklamert i 17-mai taler, mer som en permanent, vennlig undertekst i norsk selvbevissthet. Vilje til seier gjaldt ikke bare nazisme, men også fattigdom og sosial ulikhet. Det er utvilsomt riktig. Det har gått bra for Norge etter krigen. Lite har dempet den norske sansen for Norge som globalt forbilde. Vi har ingen fortid som kolonimakt.

Hvor uheldig har Roosevelts ros vært for oss? Jeg tror ikke vi lider av sterk sjåvinisme. Nordmenn er villige til å innrømme svakheter. Vi innrømmer at andre land har bedre arkitektur, vakrere byer, mer raffinert mat, fjongere klær, mer kreative kunstnere, på noen områder bedre offentlig velferd. Vi godtar at nest etter finnene er vi verdens dårligste i small talk. Noen innbitte anti-sjåvinister vil hevde at enkelte andre land har like storslått natur. Det kan holde. Som alle andre land fremhever vi våre kvaliteter når Norge promoveres som turistmål. Skryt i den sammenheng er ikke sjåvinisme.

Tidligere statsminister Lars Korvald bemerket at «Norge er et land i verden». Han ville sikkert vært enig i at Norge nærmere bestemt er et lite land i verden, men norske statsministre har for vane å droppe det adjektivet. Det lyder mistenkelig. Vil man fraskrive seg ansvar?

Det som gjør tante Randis ord tankevekkende, er en ansvarsfølelse som antas å være så god at den nødvendigvis fører til det gode. Det er grunnmuren i ekspanderende utviklingshjelp. I senere år er hjelpen også blitt innadvendt, i strevet med å integrere hundretusener med ganske andre kulturelle forutsetninger. Man kan se kristen misjon som en felles rot for alt dette. Den nye indremisjonen forkynner flerkulturell berikelse og er preget av mer toleranse. Ikke-troende blir ikke truet med straff i helvete, men vulgære og høylytte fornektere skal tas. De trues med bøter eller fengsel inntil 3 år i henhold til §185. Heller ikke dette er vi alene om. Det later til at Sverige har utviklet en mer intens variant av det samme.

En lettere beruset stat

Det er ingen grunn til å anta at det norske folk lider av Roosevelt-beruselse. Den norske stat derimot, er ikke aldeles edru i utenrikspolitikken. Det er tvilsomt om representanter fra noe annet lite land fremhever sin politiske betydning og tyngde like pompøst som de norske. Det kan bli pinlig.

Evalueringer og forbedringer kan styrke utviklingshjelpen, men det skader ikke å ta med seg den nietzscheanske tanke at selvkritikk kan være det beste selvforsvar. I tillegg til NORAD har vi et stort antall statssubsidierte NGOer. De gjør sikkert mye bra. Og uten denne innsatsen kan man risikere at forbildet blekner. Hvis vi ikke skriver under på FNs retningslinjer for migrasjon, kan vi risikere at vår innflytelse i FN svekkes. Er det noen som tror at et lite folk lar seg formane til å oppfatte en slik politikk som et moralsk imperativ? Look to Norway.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Norges nye utenrikspolitiske retning kan gjøre en forskjell i verden

Nordmenn kan naturligvis ha relevant kompetanse til å løse problemer i andre land. Det første tilfelle av uttalt tvil gjaldt antakelig Erik Solheim og hans team. Det er ikke ukjent at de spilte en tvilsom rolle under borgerkrigen i Sri Lanka. VG intervjuet Solheim like etter at tamil-tigrene var slått og deres ledere drept.

Avisen skriver: «Han ønsker ikke å komme med personlige karakteristikker av LTTE-lederne i nåværende situasjon, selv om han kjente flere av dem godt. Men han understreker at de i tillegg til å lede en brutal geriljagruppe også var familiefedre med mange ulike interesser.» (VG 18 mai 2009)

Sa han virkelig det? Etter kritisk gjennomgang av flere norske engasjementer i andre verdensdeler er det vel nå mindre naivitet knyttet til den inderlige humanismen. Antakelig har den stått sterkest i media. Det kan være VG som artikulerer seg her.

Noen av milliardene kommer til nytte. Jeg håper og tror at f.eks. Kirkens Nødhjelp arbeider profesjonelt og effektivt for de fattigste i verden. På en annen arena er det mye som tyder på at Jens Stoltenberg ikke bare gjør sin viktigste, men også fineste politiske innsats som generalsekretær i NATO.

Så kom Trump

Verden ble overrasket over valget av Trump, Vest- Europa ble dessuten forferdet. Hvis noe land har utmerket seg i fordømmelse, må det være Tyskland. Kritikk i norske medier er høflige kremt sammenlignet med utbruddene i de tyske. Brexit påkaller jevnlige doser med hån og forakt. Viktige aktører i det tyske kommentariatet mener tydeligvis at man nå har et moralsk overtak på den anglo-amerikanske verden. Dette er trofaste støttespillere for Angela Merkel. Da blir en forstandighetens norm aktuell: Ansvarlige politikere må holde avstand til sine mest entusiastiske tilhengere. Det er liten tvil om hvem av de to, Merkel og Trump, som har sans for den normen.

Jeg tror valget av Trump fremkalte en moralsk sårethet. Vi kjenner oss så knyttet til Amerika. Roosevelts ord bekreftet et moralsk bånd. Selvsagt finnes det anglo-amerikanske special relationship, men det norsk-amerikanske finnes også, selvsagt ikke preget av verdensmakt, desto mer av moralsk følsomhet.

Ikke bare Roosevelt har sin statue i Norges hovedstad, i Frognerparken har Lincolns byste stått siden 1914, en gave fra norsk-amerikanere i North Dakota. I alle europeiske land med etterkommere i USA finnes en stolthet over USAs store personligheter, og en sorg over landets feilgrep. Vi har ikke deres raseproblemer, men vi er engasjert i landets slit med å overvinne dem. Amerikanernes forhold til europeere er selvsagt annerledes, men det burde være like viktig for dem. Så hvordan kunne våre høyt respekterte slektninger finne på å velge Trump? Det kjentes som om en i nær familie var blitt dømt for underslag.

Den norske tilvenningen gikk relativt fort. En robust norsk realpolitikk har nok alltid arbeidet bak den idealistiske fasaden, men den er blitt tydeligere nå. Det blir ikke brukt mot Stoltenberg at Trump omtaler ham som «my biggest fan». En forstandig robusthet sørger for no comment. Selvsagt er det en fordel for oss at USAs president liker NATOs generalsekretær, en nordmann, om enn på sine egne, velkjente premisser. Det er også robust å glemme norsk deltakelse i den fatale bombingen av Libya.

Siden vi ikke kan gjøre noe fra eller til, i motsetning til amerikanerne ikke hindre at en president blir gjenvalgt, er den norske holdningen til fenomenet Trump blitt nesten avslappet. Ikke slik i USA, der CNN daglig kniver med Der Spiegel om å være flinkest til å påvise Trumps elendighet. NRK hevder seg ikke i den tevlingen. Ønsketenkningen som dominerte i reportasjer om Obama og hans betydning, er dempet. Troen på amerikansk lengsel etter nordisk sosialdemokrati er justert. Den norske forståelsen av Norge som forbilde later til å bli mer realistisk.

To impulser

Som for å fremskynde virkelighetsorientringen har også Trump gitt oss et par små Look-to-Norway-øyeblikk. Best kjent er hans hilsen da statsminister Solberg var på besøk; vi ble omtalt som good costumer, allied and friend. Det er Trumps prioriteringer. I hvert fall de er forutsigbare.

Så nå har vi to amerikanske impulser til norsk selvforståelse. Roosevelt-impulsen styrket forestillingen om Norge som globalt forbilde. Trump-impulsen styrker erkjennelsen av Norges posisjon i verden. Vi er gode nok og regnes med, men ifølge kriterier som vi ikke selv har herredømme over. Det er rimelig klart hva tante Randi ville ha sagt: Det der har vi godt av.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden