Politikk

Lykkeforskning – et farlig politisk redskap

"Lykkeforskning" er en illusjon - en lykkepolitikk vil true både friheten og demokratiet.

«Lykkeforskning» er en illusjon – en lykkepolitikk vil true både friheten og demokratiet.

Den nye lykkeforskningens pionerer lider ikke av beskjedenhet. De hevder å representere en ny vitenskap som vil revolusjonere vår samfunnspolitiske verdensanskuelse. Problemet er imidlertid at hele konstruksjonen bygger på en illusjon, og at en instrumentell lykkepolitikk vil true både friheten og demokratiet.

Lykke og velvære er blant de ordene som vekker de sterkeste positive følelser i vårt vokabular. Vi vil alle foretrekke lykke og velvære fremfor ulykke, smerte og ubehag. Det er også liten tvil om at de aller fleste mennesker både søker og tilstreber å leve et godt og meningsfylt liv, et liv som i det store og hele er forbundet med en god porsjon opplevelser av lykke og velvære. Følgelig er det heller ikke overraskende at begrepet om den menneskelige lykke har vært et sentralt begrep i vår felles idéhistorie. Vi finner lykkebegrepet sentralt plassert i Aristotelses tanker om det gode liv, renessansens nye perspektiv på menneskets muligheter, John Lockes ”The business of man is to be happy in this world”, den amerikanske uavhengighetserklæringens ”right to life, liberty and the pursuit of happiness” og naturligvis i Jeremy Benthams utilitaristiske maksime ”the greatest happiness of the greatest number”.

Benthams ubeskjedne konklusjon om at maksimering av samfunnets nytte, definert som maksimering av lykke og minimalsiering av smerte, er det eneste rasjonelle grunnlaget for politisk handling markerte nye vesentlig nytt. Det nye bestod i et forsøk på å instrumentalisere begrepet om lykke og velvære, som en slags kalkulatorisk rettesnor. Men selv Bentham måtte innrømme at det var ytterst vanskelig å finne et mål på lykke som gjorde det mulig å måle, veie og sammenligne individuelle opplevelser av lykke og velvære, selv om han tviholdt på forestillingen som en grunnleggende tankegang som bør legges til grunn for all rasjonell politisk tenkning. John Stuart Mills høflige protest mot sine læremestre (James Mill og Jeremy Bentham), blant annet i ”On Liberty”, var i realiteten en understrekning av at den menneskelige lykke kun er et begrep med et individuelt, personlig innhold. Kun enkeltpersoner kan oppleve lykke og velvære, og kollektiver som en nasjon kan per definisjon ikke oppleve verken nytte, lykke eller velvære.

Samfunnsøkonomer har likevel hatt en sterk tilbøyelighet til å følge Benthams grunntanke. I Walras, Paretos og Edgworths perspektiver på sosial nyttemaksimering innenfor en generell likevektsperspektiv på hele samfunnsøkonomien, inntar begreper som nyttefunksjoner og nyttenivå en helt sentral plass. Perspektivet er senere blitt videreført innen velferdsøkonomisk teori, og har kanskje hatt størst praktisk anvendelse i forhold til å straffe handlinger som skaper ”negative eksternvirkninger” (som miljøforurensning) og belønne handlinger som skaper ”positive eksternvirkninger” (som utdanning og forskning). Likevel har hovedtendensen innen samfunnsøkonomien bygd på den erkjennelsen at det ikke finnes noen objektiv, eller vitenskapelig måte å måle og sammenligne nytte, lykke og velvære på — verken mellom enkeltmennesker eller nasjoner.[1] Følgelig har de fleste samfunnsøkonomer valgt å ha størst fokus på menneskers fremviste preferanser, gjennom konkret valg og handlinger. Og, i makroøkonomisk sammenheng har bruttonasjonalproduktet (BNP) vært det mest sentrale begrepet, som et mål på samfunnets økonomiske utvikling. Riktignok erkjenner så godt som alle samfunnsøkonomer at BNP-begrepet er forbundet med en rekke svakheter, men likevel ikke så store svakheter at det ikke har en praktisk verdi som en viktig økonomisk helhetsindikator.

Exit Bentham — enter Layard

Benthams utilitaristiske overmot er for lengst forlatt. Og, de mange autoritære farer som kan følge i kjølvannet av forestillingen om maksimering av et kollektivt nyttebegrep er for lengst avslørt. Eller er de nå det? De senere års samfunnsvitenskapelige motebølge omkring lykke, og spesielt de nye påståtte mulighetene for å måle, veie og sammenligne lykkenivået i samfunnet, gjør dette spørsmålet på nytt aktuelt. I sentrum av den nyere lykkeforskningen finner vi professor Richard Layard ved London School of Economics. Hans bok Happiness: Lessons from a New Science fra 2005[2] har fått stor oppmerksomhet, og er etter hvert blitt mye omtalt og diskutert. Layard bygger sin argumentasjon på en serie av funn innen nevrologi, sosialpsykologi og samfunnsøkonomi, og har forsøkt å bringe disse perspektivene sammen til en ny ”lykkevitenskap”. Han er ikke beskjeden, og har ingen problemer med å hevde at det sentrale argumentet i boken er en moderne reinkarnasjon av Benthams utilitarisme, og at ”This is a revolution in how we think about everything”. Denne verbale modigheten går også igjen som en rød tråd i miljøet rundt NEF (New Economics Foundation), som i stor grad også gjenspeiler Layards perspektiver på lykke og politikk.[3]

I all korthet er Layards argumentasjon denne: For det første er lykke det eneste felles målet bak all menneskelig virksomhet og handling. For det andre er lykke målbart. Ikke bare målbart, men i følge Layard også mer objektivt målbart enn BNP. For det tredje vet vi hva som gjør mennesker lykkelige og ulykkelige. Derfor bør all politikk søke å oppnå størst mulig lykke, og derfor bør vi begynne å tenke politikk på en helt ny måte, og innse at ”there is more to life than prosperity and freedom”.

Professor Layards begrunnelse for at nettopp lykke er det riktige målet på politikk er at lykke er vår overordnete motivasjon, og ”i motsetning til alle andre goder, så er lykke også et selvinnlysende gode”. Med referanse til det omfattende internasjonale forskningsmaterialet (basert på representative meningsmålinger) om befolkningens opplevde lykkenivå over tid, blir noen funn ofte fremhevet som særlig interessante, også av Layard:

  • De vestlige landene har siden 1950-tallet opplevd en flerdobling målt i BNP per innbygger. Samtidig viser tidsserier av meningsmålinger omkring opplevd lykke (i hvilken grad folk alt i alt opplever lykke og velvære i sitt eget liv) at lykkenivået har stått relativt stille, kun med en ørliten tendens til økning. Layards hovedforklaring er at lykke oppleves i stor grad relativt, det vil si vurdert opp mot andre mennesker man kjenner. Mange føler seg mindre lykkelige hvis de man sammenligner seg med opplever en høyere materiell velstandsøkning enn en selv. Dessuten hevder Layard at økt materiell velstand, ut over en viss terskelverdi, er forbundet med fallende marginal nytte.
  • De siste målingene viser at de landene som scorer høyest er Danmark, Sveits, Østerrike, Island og Finland. Sverige, Norge, Canada, Irland, Nederland og USA følger tett etter. Layard ser dette som et tegn på at de sosialdemokratiske velferdsstatene i Norden, med relativt små inntektsforskjeller, er lykkeligere enn andre rike land med større inntektsforskjeller.

Layards viktigste politiske slutninger av lykkeforskningens resultater så langt er ikke like revolusjonerende som man kanskje skulle forvente. Han argumenterer i hovedsak for å ”temme det materielle rotteracet mot høyere inntekter og forbruk” gjennom mer progressiv beskatning, økt økonomisk sikkerhet for alle, og en langt større samfunnsinnsats for å fremme psykisk helse gjennom kognitiv terapi og moderne medisiner.[4] Det bør nevnes at Layards hovedkonklusjoner i første rekke er adressert til britiske politikere, og at Layard selv er sosialdemokrat. Lykkeforskningens sentrum er også Storbritannia. Internt i Labourregjeringen er det også for lengst opprettet en interdepartemental ”Whitehall Wellbeing Working Group”, som har foreslått en lykkeindeks for å styre politikken. Dette har nok heller ikke gått upåaktet hen hos Jens Stoltenberg, som i en artikkel i Dagens Næringsliv før siste stortingsvalg ga tydelige signaler på at han mente sammenhengen mellom lykke og politikk var mer enn teoretisk interessant. Men, motebølgen har heller ikke gått huset forbi hos David Cameron, som ved flere anledninger i den senere tid har tatt til orde for at opplevd velvære (general well-beeing, eller GWB) er en alternativ måte å måle landets velstand på.

Layards utvalgte konklusjoner og benthamske problemer

Det finnes imidlertid noen paradokser ved professor Layards konklusjoner, basert på de samme funnene som han selv referer til. De positive konklusjonene innen lykkeforskningen på hva som gjør oss lykkelige er i så henseende interessante. I første rekke er det de følgende faktorene som forklarer lykke: gode familierelasjoner, økonomisk trygghet, meningsfylt arbeid, sosial tillit, fravær av kronisk smerte og mental sykdom, samt personlig frihet. Disse faktorene korresponderer med det tilleggsfunnet at seks enkeltfaktorer forklarer 80 prosent av variasjonene i opplevd lykke basert på de samme utvalgsundersøkelsene: skilsmisse, arbeidsløshet, tillit til andre mennesker i nærsamfunnet, deltakelse i frivillige lag og foreninger, kvaliteten på det politiske styresettet, samt gudstro.

Når man tenker nøyere over de nevnte funnene kan man undre seg litt over hvor robuste Layards utvalgte hovedkonklusjoner er. Hvorfor scorer for eksempel Danmark og Sveits signifikant høyere enn Norge og Sverige? Det kan umulig være fordi Danmark og Sveits er sterkere preget av en sosialdemokratisk samfunnskultur. Eller hvorfor scorer Canada og USA høyere enn Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Italia? Når man ser nærmere på det store materialet som er samlet inn av den nederlandske forskeren Ruut Veenhoven, ”World Database of Happiness”[5], er man nok på tryggere grunn hvis man, i motsetning til Layard, noe forsiktigere konkluderer med at de velstående liberale demokratiene har en tendens til å score høyere enn andre land. Derom er det liten tvil.

Imidlertid er det lille tolkningsproblemet som jeg har referert over bare et hint om noen langt større (vitenskapelige og filosofiske) problemer med den nye lykkeforskningen — spesielt i sin anvendte form. Det finnes flere problemer:

  • For det første, hvor fornuftig er det å foreslå at en veid gjennomsnittscore på et relativt romslig begrep på opplevd lykke skal være hovedmålestokken på god politikk? Med andre ord, hvor sikre kan vi være på at lykkebegrepet favner de relevante hensynene som vi har grunn til å vektlegge? Ofte presenteres lykkemålet som et bedre mål på god politikk enn det ensidige fokuset på BNP. Men hvilke økonomer har noen gang uttalt at BNP er det eneste målet på god politikk? Jeg vet ikke om noen.
  • For det andre, den enkelte persons opplevelse av lykke har nødvendigvis et helt unikt meningsinnhold for hvert enkelt menneske. Betyr ikke selve tanken om å redusere det menneskelige mål på lykke til ett enkelt felles mål at vi i realiteten benekter at mennesker er mangfoldige og unike vesener med hvert sitt liv å leve, med ulike mål og syn på meningsinnholdet i begrepet lykke og velvære? Må ikke vår verdsettelse av mennesket som et fritt vesen, slik Isaiah Berlin har foreslått, også medføre at vi respekter at det finnes mange andre legitime verdier enn ett eneste stort summa, kalt lykke? Innebærer ikke et slikt altomfattende lykkemål i realiteten en radikal reduksjon av menneskeverdet?
  • For det tredje, hva er konsekvensene for den demokratiske diskusjon og meningsdannelse omkring samfunnets fremtidige utvikling at ett enkelt teknisk beslutningskriterium fremsettes som det styrende? Dette spørsmålet må også forstås på den bakgrunnen at det kun er realistisk for en liten gruppe i samfunnet å ha dybdeinnsikt nok til forstå, diskutere og tolke lykkevitenskapens resultater til enhver tid — lykkevitenskapens eksperter. Det er ytterst vanskelig å unngå den konklusjon at en slik situasjon vil skape økt politisk apati og fremmedgjøring i befolkningen — og et langt større spillerom for autoritære politiske prosesser.
  • For det fjerde, hvordan kan professor Layard unngå Benthams gamle autoritære felle? Hvis den aggregerte lykken i et land kan maksimeres på bekostning av en minoritet, bør vi diskriminere denne minoriteten for å øke lykkeopplevelsen til det store flertallet? Hvis medikamenter kan få mennesker til å oppleve økt lykke, skal vi stimulere eller tvinge folk til å ta slike medikamenter? Eller hva hvis man kan genmanipulere mennesker til å oppleve seg selv som lykkeligere. Bør vi sette i verk genmanipulerende tvangstiltak for å øke det kollektive lykkenivået? Flere slike problemstillinger kan nok også leses ut av Aldous Huxleys Brave New World. Slike spørsmål felte i sin tid Benthams overmodige utilitarisme. Har Layards nye lykkevariant noen overbevisende svar på de samme spørsmålene? Det gjenstår å se, men tvilen kan vanskelig sies å komme Layard til gode.

Statusjag, progressiv inntektsskatt og usynlige entreprenører

Professor Layard har naturligvis helt rett i at høyere inntekt er et middel til å oppnå høyere sosial status. Og høyere status for noen betyr lavere status for andre, som en ”negativ eksternvirkning” i samfunnsøkonomisk sjargong. Men, er det riktig å beskatte høyere inntekter enda mer, basert på at en del av befolkningen opplever å bli mer misunnelige? Det finnes flere svar på det spørsmålet, utover det faktum at inntektsskatten allerede er progressiv. Martin Wolf har gitt et svar som går rett inn til kjernen av problemstillingen: ”Hvis man motarbeider penger som statussymbol vil folk søke status i andre og ofte mer ødeleggende former. Makt er et eksempel på en langt farligere form. Men det er også langt fra opplagt hvorfor statusforskjeller skulle bli mer ødeleggende etter som inntekstforskjellene øker. Bare det faktum at noen er ens overordnede sjef, eller har en mer prestisjefylt posisjon i samfunnet er ofte en stor forskjell i seg selv. Dessuten, hvor langt bør vi forfølge motstanden mot status som sådan? Hvorfor ikke avskaffe alle indikasjoner på fremragende resultater, fra klassifiserte utdanningsnivåer til Nobelpriser? Og, er det ikke opplagt at søken etter status også resulterer i ”positive eksternvirkninger” — for eksempel innovasjoner av mange ulike typer?”[6]

Hvor ansvarlig er det, rent generelt, å betrakte et tema som progressiv inntektsbeskatning, eller skattenivå generelt, med utgangspunkt i et aggregert lykkemål som det avgjørende kriteriet? Hva med konsekvensene for økonomisk vekst, desentralisert kapitalformasjon og entreprenørskapets mangfold og robusthet? En annen konklusjon i samme ånd som det avledete argumentet for mer progressiv inntektsbeskatning er å tvinge alle til å arbeide færre timer, fordi mer penger beviselig ikke synes å gjøre oss lykkeligere. Hva med andre konsekvenser?

Eller, hva hvis det er riktig som Friedrich Hayek en gang uttrykte det, at verdien av personlig frihet for samfunnet som helhet ikke først og fremst avhenger av hva hver enkelt av oss velger å bruke denne friheten til — men snarere av at noen få ukjente personer får mulighet til å gi samfunnet noen banebrytende bidrag som i sin tur skaper store ringvirkninger for oss alle? Personer som vi umulig kan identifisere på forhånd.[7] Hvor blir det så av en slik spontant definert minoritet i kalkulasjonen av samfunnets samlede lykketilstand? Vil de i det hele tatt synes i den kalkulerte lykkesummen? Det eneste som synes sikkert er at de ville synes enda dårligere hvis ikke alle mennesker ble gitt den samme handlingsfriheten. Men, det poenget er det neppe plass til i Layards lykkeskjema.

Hvor bringer ”lykkevitenskapen” oss hen?

Det er ingen grunn til å bestride at samarbeidet mellom økonomer, psykologer og sosiologer har brakt forskning basert på representative målinger av opplevd lykke og velvære et godt stykke fremover i løpet av de senere årene. Det er heller ingen grunn til å kritisere forsøk på å frembringe mer systematisk kunnskap, dypere studier og mer diskusjon omkring lykke og velvære. Men, det er ikke her problemet ligger. Problemet med lykkeforskningen har først og fremst oppstått gjennom en for ukritisk og partisk anvendelse av forskningens resultater.[8]

Det som gjør meg særlig skeptisk til Layards argumentasjon er i første rekke at han i sin iver etter å revolusjonere hele vår tenkemåte omkring velferd, lykke og velvære har tatt alt for mange snarveier, med et tvilsomt skjær av vitenskapelighet i behold. Det å betrakte verden og målet for politikk gjennom ett eneste samlebegrep — lykke — er i beste fall å ikke se skogen for bare ett enkelt tre. Det er dessuten ikke opplagt at vi mennesker er utstyrt med en naturlig kapasitet til å oppleve et stadig høyere ”lykkenivå”, eller at lykken kan gis et politisk relevant og meningsfylt uttrykk på en ferdiglaget skala fra 0 til 10. Som enhver som har benyttet seg mye av utvalgsundersøkelser bør vite, så kommer hensynet til relevans aller først. Først når dette hensynet er ivaretatt er det meningsfullt å teste en problemstillings signifikans. Jeg har en sterk mistanke om at professor Layard har tatt for lett på den første av disse to oppgavene.

Det er videre god grunn til å innta en skeptisk holdning overfor den underliggende (nærmest automatiske) konklusjonen man finner gjennom store deler av den anvendte lykkeforskningen: At enkeltmenneskers egne vurderinger av hva som er best for dem selv bør underordnes vurderingene til eksperter (som kan ”bevise” at enkeltmenneskenes egne vurderinger ikke vil gjøre dem mer lykkelige).[9] Her finner vi kilder til mer overformynderi, udemokratiske holdninger og mer tvangspaternalisme enn de fleste av oss noen gang vil kunne akseptere — hvis logikken noen gang skulle bli omsatt i praktisk politikk.

Selv om vi (motvillig) aksepterer utgangspunktet i lykkeforskningen, og i tillegg tar de statistiske korrelasjonsberegningene av relasjonene mellom opplevd lykke og de enkelte lykkepåvirkende faktorene på alvor, så er det rimelig klart at konklusjonene er langt mer flertydige enn Layard vil like å innrømme.

Det finnes et bedre alternativ

Professor Layards lykkeforskning bør likevel ha lært oss noe vesentlig, selv om den lærdommen jeg her har i tankene sikkert ikke var tilsiktet fra Layards side. En for ukritisk tro på målbarhet av menneskelige opplevelser og verdier leder lett til en overmodig konstruktivistisk samfunnsholdning. En holdning som vi ofte finner igjen blant typiske ”samfunnsingeniører”. Mål som kvantifiseres har dessuten lettere for å bli omsatt til kollektive politiske mål, sammenlignet med mål som ikke så lett lar seg kvantifisere. Det vil si at slike kvantifiserte mål også lett underbygger en illusjon om at selv de mest personlige menneskelige fenomener — som opplevd lykke — faktisk kan instrumentaliseres gjennom kollektive handlinger. En slik forestilling bygger naturligvis på en illusjon, og ender nødvendigvis opp som en utopi.[10]

Regjeringer kan ikke gjøre oss lykkelige.[11] Lykke er noe som vi selv må forsøke å strebe etter, hver for oss, så godt vi kan — og kanskje vil vi aldri noen gang kunne oppnå en langvarig lykketilstand. Vi må kanskje være fornøyde med noen glimt av lykke, og heller satse på et høyt grunnleggende velværenivå over tid.

Men, om regjeringer ikke kan gjøre oss lykkelige, så kan de faktisk gjøre noe annet, og langt bedre. De kan for eksempel utvide den personlige frihetens virkefelt, og de kan legge forholdene bedre til rette slik at alle får større muligheter til å skape sin egen vei til et godt liv, etter egen forstand, basert på egne vurderinger. Det er et liberalt svar på Layards autoritære lykkepolitikk. Å maksimere våre individuelle muligheter er dessuten ingen utopi. Å maksimere samfunnets kollektive lykkenivå kan vanskelig få blitt noe annet enn en utopi. Det er heller ingen svakhet at det liberale svaret også samsvarer godt med den amerikanske uavhengighetserklæringens udødelige ord om enkeltmenneskets umistelige rett til liv, frihet og søken etter lykke. I dette perspektivet er det underforstått at lykke er noe vi med stor fordel kan overlate til hver enkelt å forsøke å gi et reelt innhold.

Vi bør likevel ønske lykkeforskningen lykke til videre, men vi bør aldri tillate at dens konklusjoner skal diktere våre liv. Det ville vært en stor ulykke.


[1] Interessant nok har også Layards kollega, Nobelprisvinner Daniel Kahneman , nylig gitt uttrykk for at representative målinger av selvopplevd lykke er et uegnet hjelpemiddel for politisk handling. Se Daniel Kahneman, The Science of Wellbeing, Institute for Public Policy Research, London, 2006.

[2] Richard Layard, Happiness: Lessons from a New Science, Allen Lane, London, 2005. Alle fortløpende sitater er hentet herfra, hvis ikke andre kilder er nevnt.

[3] Det fremkommer tydelig allerede i 2003 at Richard Layard har klart for seg hvorfor samfunnsøkonomien, etter hans mening, ikke holder som grunnlag for rasjonell politikk. Som det fremgår av Richard Layard, Happiness: Has Social Science a Clue?, Lionel Robbins Memorial Lecture, March, 2003, er han tydelige inspirert fra flere fagfelt til å skape en ”ny vitenskap”. Sosiologen Richard Easterlins artikkel om lykkeforskning fra 1974, nevropsykologen og økonomen Daniel Kahneman (som fikk Nobelprisen i økonomi i 2002), samt den etter hvert store mengden av meningsmålinger om lykke og verdier på tvers av landegrenser, som har fått stor oppmerksomhet innen anvendt sosiologi i de senere tiårene. I dette foredraget beskrev Layard behovet for et nytt fundament for rasjonell politikk slik: ”The need is pretty obvious, bu tone fact makes it absolutely essential People in the West have got no happier in the last 50 years. They have become much richer, they work less, they have longer holidays, they travel more, they live longer, and they are healthier. But they are not happier. This shocking fact should be the starting point for much of our social sciences.”

[4] Layard har også argumentert for å økt støtte til foreldre som tar seg av egne barns oppvekst, økt subsidiering av barnehager, obligatoriske foreldrekurs med sikte på å gi alle mer tid til egne barn og pleie familierelasjonene bedre. Se A Brookings Briefing: Happiness: Lessons from a New Science, The Brookings Institution, February 9, 2005 (Transcript).

[5] Se www.worlddatabaseofhappiness.eur.nl

[6] Martin Wolf, Why progressive taxation is not the route to happiness, Financial Times, June 6, 2007.

[7] Ref. Friedrich A. Hayek, The Constitution of Liberty, Routledge & Kegan Paul, London, 1976, s. 30-33.

[8] En meget grundig analyse som belyser disse problemstillingene nærmere finnes i Helen Johns and Paul Ormerod, Happiness, Economics and Public Policy, The Institute of Economic Affairs, London, 2007.

[9] Dette poenget er nærmere belyst i Johns and Ormerod, op.cit.

[10] Dette er kun et av mange eksempler på det problemet som Hayek har kalt for ”constructivist fallacies based on a pretense of knowledge”. Kjernen i Hayeks argument er at mange har en tendens til å sterkt overdrive hvor mye kunnskap som kan samles sentralt i forhold til samfunnets spredte totalkunnskap. Når det gjelder menneskelig lykke som tema, så blir dette poenget overtydelig. Menneskelig lykke må anses som et av de mest subjektive fenomener som finnes.

[11] En god analyse av lykkebegrepets individuelle natur finnes i Charles Murray, In Pursuit of Happiness and Good Government, Simon and Schuster, New York, 1988, s. 55-60.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden