Debatt

Lykkelig sameksistens?

Konservative som Østerrikes kommende statsminister Sebastian Kurz står ovenfor et retningsvalg.

Bilde: Bundesministerium für Europa, Integration und Äußeres. CC BY 2.0

Ytre høyre er på fremmarsj. Utviklingen i Østerrike gjør spørsmålet enda mer aktuelt: Bør konservative samarbeide med dem?

Om noen påstod at europeiske høyrepopulister var på vikende front, har valgene i Tyskland og Østerrike bevist det motsatte. I Østerrike vant nylig 31-årige Sebastian Kurz og konservative ÖVP valget. “Wunderwuzzi” gikk i regjering allerede som 24-åring, og har vært utenriksminister siden han var 27. Han distanserer seg fra de tidligere regjeringspartnerne i sosialdemokratiske SPÖ, vil senke skatter, kutte i byråkratiet og skape flere jobber. Høres flott ut, eller hva?

Men først litt historie.

 Jeg kjenner konservative som mener strømningene i USA og Europa er vår sjanse, skrev Torbjørn Røe Isaksen i Minerva i april. Sebastian Kurz kan sies å være en av disse. Hans foretrukne samarbeidspartner er Frihetspartiet (FPÖ). Ifølge kritikere har Kurz inkorporert høyrepopulistenes politikk, spesielt på asyl- og innvandringsfeltet. Forskjellen er at han har pakket det inn med en mykere retorikk, et vennlig smil og en hårsveis tatt ut fra Unge Høyre. Som utenriksminister har Kurz tatt til orde for å sende afrikanske båtmigranter i retur – en såkalt “Australia-modell” – som høstet kritikk fra flere hold, deriblant menneskerettighetsorganisasjoner.

Røtter i ”nasjonalliberalismen”

Samarbeidspartneren hans har en spesiell og interessant historie. FPÖ har sine røtter i nasjonalliberalismen – en retning som i mellomkrigstiden ønsket at Østerrike var inkludert i et Stor-Tyskland. Etter Anschluss ble bevegelsen absorbert av østerrikske nazister. I 1949 dannes Uavhengighetsforbundet (VdU) av to liberale journalister, som hadde vært i nazistenes fangenskap. De ville utfordre SPÖ og ÖVP, og fryktet at det de mente var den forhastede denazifiseringen, kunne skape grobunn for en nazistisk oppblomstring på sikt. VdU ble dermed et oppsamlingsparti hvor de som ikke følte seg hjemme i blokkpartiene samlet seg. Den noe merkelige blandingen av markedsliberalister, populister, tidligere nazister og tyske nasjonalister utgjorde partiet, som grunnet dårlige valgresultater fusjonerte med det lille Frihetspartiet i 1955. Sammen utgjorde de FPÖ.

Første partileder var den tidligere SS-offiseren Anton Reinthaller. Nå bestod partiet blant annet av flere tidligere nazister som søkte ikke-ideologiske, pragmatiske løsninger. De var velkomne i lokalpolitikk, men oversett i nasjonalpolitikk. I 1958 overtar Friedrich Peter, også han en tidligere SS-offiser. Han tar paritet til sentrum. Forøvrig forsvarte den jødiske SPÖ-lederen Bruno Kreisky Peter, da Simon Wiesenthal kritiserte deres mulige samarbeid. Den absurde episoden illustrerer hvor ulikt også nazi-ofre tok oppgjøret med nazismen, og fortjener noen minutter.

En ekstrem fraksjon bryter ut i 1967 og starter nasjonalsosialistiske NDP, som kan sees som FPÖs siste dråpe av nazi-fortid. På 1970-tallet utviklet partiet seg i en mer liberalistisk retning, og meldte seg også inn i Liberal International – en organisasjon norske Venstre er medlem av i dag. Liberaleren Norbert Steger styrte FPÖ etter klassisk liberalisme, førte det nærmer de tyske fridemokratene i FDP, og var et godt stykke unna slik vi kjenner partiet i dag.

Haider retning høyre

Da Jörg Haider tok over i 1986, foretok partiet en markant høyrepopulistisk dreining. Den liberale fløyen, som i dag utgjør partiet NEOS (med drøye 5 prosent opplutning i siste valg), brøt ut av partiet. Haiders grep førte til regjeringsmakt i 1999. Samarbeidet med ÖVP førte til sjokkbølger og en seks måneders lang boikott fra EU-landene. Koalisjonen skranglet helt til 2005, men i løpet av perioden hadde et nyvalg svekket oppslutningen fra 27 til 10,2 prosent, og flere partimedlemmer sluttet. I dag ledes partiet av Heinz-Christian Strache, og omtales som sterkt islamfiendtlig og nasjonalkonservativt, men økonomisk liberalt.

Konservatives valg

Når Europas unge, konservative håp vil samarbeide med et parti med rot i nazismen, bør det være en vekker den europeiske høyresiden. Likevel må det være lov å stille seg spørsmålet om det er mulig for konservative å samarbeide med ytre høyre.

Partier fra ytre høyre kan være nødvendige for å kunne skape en regjering, i enkelte tilfeller. I Europa har man flere eksempler hvor sosialdemokratiske partier samarbeider eller vurderer samarbeid med ytre høyre-partier. Men regjeringsmakt er ikke alltid den sterkeste forklaringsvariabelen for et samarbeid. I Østerrike ble SPÖ marginalt større enn FPÖ. Men Kurz gikk til valg på “Ein neuer Stil. Es ist Zeit”. Og siden det var tid for en ny stil, har han låst seg til FPÖ. Men kan virkelig moderate og populistiske partier finne en felles politisk plattform?

På innvandringsfeltet kan flere konservative partier samarbeide med ytre høyre. Siden populistene og deres velgere ofte er opptatt av enkeltsaker, kan innstramninger på innvandringsfeltet være en legitim og lavthengende frukt, så lenge det gjøres innenfor menneskerettighetskonvensjonene. I justispolitikken kan partier også samarbeid grunnet et overordnet fokus på lov og orden. I en del verdispørsmål kan også partier møtes, og finne pragmatiske løsninger. Men er justis-, innvandring- og verdipolitikk nok?

Nei, i utgangspunktet ikke, men for Kurz’ del er det imidlertid annerledes. Han vil også ha en mulighet for å bygge plattformen på mer enn dette. FPÖ er nemlig enig i deler av hans økonomiske politikk. Derfor kan de to partiene faktisk skape et relativt bredt politisk fundament. Når det er sagt, så utgjør Østerrike heller unntaket enn regelen.

Mange slags høyrepopulister

Omtalen av høyrepopulister mangler ofte nyansene. Sist ut var Aftenpostens Øystein Langberg som sammenligner et samarbeid mellom Ap og FrP med ulike samarbeid mellom sosialdemokrater og ytre høyre i Europa.

Fremskrittspartiet kan vanskelig sammenlignes med mange av de høyrepopulistiske partiene. Partiet ble grunnlagt på bakgrunn av motstand mot skatter, avgifter og statlig innblanding. Selv om Bolkesjø-landsmøte dro FrP i en mer nasjonalkonservativ retning, vil liberalistiske tanker om lav skatt, privat eiendomsrett og næringsfrihet alltid utgjøre partiets plattform, i motsetning til flere europeiske høyrepopulister. I regjering har partiet vist seg å moderere seg, og retorikken på innvandringsfeltet er langt fra Le Pen, Dansk Folkeparti og Geert Wilders, for å nevne noen.

Det kommer sjeldent frem at ytre høyre varierer i grad av EU-skepsis, sosiale spørsmål, religion og økonomisk politikk. I Danmark er velferdspopulistene i Dansk Folkeparti ikke med i regjeringen. Partiet som overgår Listhaug i innvandringsretorikk, ligger nemlig på venstresiden økonomisk politikk, og kan vanskelig sammenlignes med FrP. Det var VLAK-partienes skattepolitikk som gjorde at DF røk uklar med dem i forhandlingene.

I dag fungerer de som et støtteparti. På veien fra Poul Nyrup Rasmussens kjente tordentale “Stuerene, det bliver I aldrig” og til regjeringsmakt, har partiet åpnet opp den danske debatten rundt innvandring. På sitt beste treffer de bekymringer hos store deler av den danske befolkningen. Når de bommer, ser det regelrett usivilisert og rasistisk ut.

Men Dansk Folkeparti har påvirket og endret dansk innvandringsdebatt de siste tiårene. Valgdeltakelsen og tilliten til demokratiet har økt etter DFs fremgang. Likevel oppsummerer den venstreorienterte avisen Information partiets faktiske politiske makt godt: “At være borgerlig i dansk politik kræver stadig, at man beder Dansk Folkeparti om lov”.

Hvem ligner FrP på?

I Sverige måtte Moderaternas partileder Batra gå av, mye grunnet hennes tanker om å dra Sverigedemokratene inn i den borgerlige alliansen. SD har i likhet med FPÖ mørke røtter, gjennom en nynazistisk fortid. I likhet med DF er SD både nasjonal- og sosialkonservative, og må plasseres i sentrum-venstre i spørsmål om økonomi, skatt og velferd.

Alternative für Deutschland oppnådde nesten 13 prosent ved valget, men er milevis fra en regjering. Det ser ikke ut til at Mutti Merkel har gått på akkord med sine myke verdier; hverken retorikk eller politikk har antydet at AfD har påvirket hennes prosjekt, i motsetning til FPÖs påvirkning på Kurz. Mens FPÖ er mer EU-positivt, var EU-skepsis selve grunnlaget for at AfD ble opprettet. Merkels prosjekt hadde kanskje sett annerledes ut hvis AfD, som i utgangspunktet var mer liberalistisk, ikke hadde blitt overtatt av Pegida-medlemmer, foretatt en skarp høyresving og blitt et ett-saksparti mot ikke-vestlig innvandring.

I Polen og Ungarn styrer partier som innskrenker det liberale demokratiet gjennom endringer i rettsstaten, og presse- og ytringsfrihet. Partiene er sosialkonservative, og beveger seg hurtig i en autoritær retning. I likhet med store deler av ytre høyre, er partiene mot homofiles rettigheter og selvbestemt abort.

Men ytre høyre er som sagt differensiert. I Geert Wilders’ kritikk av islam har han forsøkt å appellere til mer liberale nederlandske velgere, enn hans vanlige velgermasse, ved å støtte opp om LGBT-miljøet, og snakke om ytringsfrihet og kvinners rettigheter.

Når jeg først nevner Nederland kan det være verdt å minne på om at Frp er mer lik Mark Ruttes liberalkonservative VVD. Begge baserer seg på økonomisk liberalisme og streng innvandringspolitikk. En seier over populismen, sa Rutte etter valget i mars. De samme norske mediene som gladelig siterte og hyllet han, er de samme som kaller FrP høyrepopulistisk, og sammenligner partiet med Wilders – mannen som vil forby islam. Forstå det den som kan. Noen har ikke gjort hjemmeleksa si, tydeligvis.

Mindre vold

Dansker og svensker har ulike tilnærminger til det offentlige ordskiftet og ytringsrommet. Dette gjenspeiles gjennom at dansker våger å ta ubehagelige debatter, hvor DF har fått spillerom. I Sverige har kombinasjonen av høy innvandring og en svært usunn innvandringsdebatt ført til både neglisjering og fremveksten av SD. Det er noe av grunnen til at Sverige har større problemer med høyreekstreme enn andre land.

Sett i lys av dagens situasjon er det ingen tvil om at den norske samfunnsdebatten bør velge en dansk tilnærming syv dager i uken. Forskning som ble presentert forrige uke, støtter også opp om dette. I land der høyrepopulistiske partier er representert og akseptert, opplever samfunnet mindre høyreekstrem vold. Få kan bestride at de er et demokratisk problem når store deler av velgerne blir oversett.

Tilbake til Kurz og hans høyrevridning er den forså vidt uproblematisk i Østerrike – for ”alle” vil ha en strengere innvandringspolitikk. Men det hadde vært lettere å selge inn tankene til andre europeiske konservative om han kunne regjert alene. Problemet er at han tar med FPÖ på kjøpet, som fort resulterer i en ytterligere, krapp høyresving.

Konservatismens sjanse – eller undergang?

Kan Østerrike bli det nye Ungarn, spør Frank Rossavik i Aftenposten. Det er et godt og betimelig spørsmål. For noe av de skumleste ved Kurz er hans tilnærming til Orbans Ungarn. Hvor tett forholdet mellom Kurz og Orban faktisk er, kan diskuteres. Men det er liten tvil om at østerrikerne nærmer seg Ungarn politisk med en ÖVP-FPÖ-regjering. Hvis Kurz forsøker å innføre «sivilisert orbanisme» i Østerrike, vil det være svært utfordrende for grunntankene i den konservative idétradisjon. Menneskesynet med respekten for individet, moderate reformer, tillit til de tradisjonsrike institusjoner, og ytrings-, presse- og religionsfrihet har ikke plass i Orbans «illiberale demokrati» – eller en autoritær stat, som det også heter. Får FPÖ en hånd på regjeringsrattet, kan veien til orbanismen være kortere enn man tror.

Å skyve deler av politikken et hakk til høyre kan være strategisk riktig for konservative partier som da kan fange opp misfornøyde velgere i større grad. For det vil alltid være politikernes første og største oppgave å gi svar og løsninger på reelle og opplevde utfordringer folk står ovenfor – uten at helheten og de lange linjene overses.

Poenget er at slike moderate endringer gjøres for å demme opp for ytre høyre. Det vil være ansvarlig og fornuftig. Og slik forandrer man for å bevare.

En tettere tilnærming til populistene kan derimot fjerne de ideologiske skillelinjene, og bane vei for autoritære strømninger. I verste fall kan flere «ta en Orban». Han definerte seg første som liberalkonservativ, før han transformerte seg til å bli en nasjonalkonservativ statsleder med klare autoritære trekk.

Å inngå et ekteskap med populistene er heller konservative partiers undergang, enn sjanse. De grunnleggende tanker om varsomhet, visdom, moderasjon og gradvishet må fremdeles ligge som fundamentet. Ytre høyre representerer på mange måter motpolen til dette tankegodset, og vil vanskeliggjøre langsiktige og stabile regjeringsprosjekter.

I mens får vi iaktta Wunderwuzzis prosjekt med borgerlige argusøyne. Es ist Zeit.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden