Politikk

Lynkurs i polsk stammekrig

Det polske regjeringspartiet Lov og Rettferdighet tar kontroll over den ene statlige institusjonen etter den andre. Inntrykket er at det demokratiske styresettet i landet er truet. Virkeligheten er imidlertid både mindre dramatisk og mindre overraskende.

Det polske regjeringspartiet Lov og Rettferdighet tar kontroll over den ene statlige institusjonen etter den andre. Inntrykket er at det demokratiske styresettet i landet er truet. Virkeligheten er imidlertid både mindre dramatisk og mindre overraskende.

Urix-reportasjen om Polen fra 16. januar hadde vært sjarmerende naiv om det ikke hadde vært for at NRK-programmet er blant de få der nordmenn kan få høre nytt fra Polen. Desto viktigere er det derfor med balansert og kritisk journalistikk. I en spørrende modus undersøkte reporteren tingenes tilstand, men budskapet var likevel entydig. I innledningen het det «Polen skjerper ytringsfriheten», mens den unge redaktøren i det venstrevridde magasinet som NRK-journalisten intervjuet «vet ikke om noe annet enn et demokratisk Polen. Ikke før nå«. Kommentarene i ulike vestlige medier er preget av frykt og avsky. Og mens en moderat bekymring kanskje er begrunnet, er den voldsomme overreaksjonen langt fra det. Minst legitimt av alt er imidlertid overraskelsen. Alt vi er vitner til hadde ligget i kortene lenge.

Sterkt forankret i historien
Polens moderne politiske historie er aldri bare historie. Den farger nåtiden og skaper fortolkningsramme for løpende begivenheter. Derfor er det nær sagt umulig å forstå polsk politikk anno 2016 uten å forstå det polske 20. århundre. Særlig viktig for oss her er utviklingen siden 1989. I den aktuelle sammenhengen må man trekke fram to myteskapende momenter som bør være pensum for alle som beskjeftiger seg med polsk politikk – for det første forhandlingene med kommunistene i 1989 sammen den etterfølgende overgangen til demokrati og for det andre regjeringsskiftet i 1992.

1989 er det polske demokratiets skapelsesmyte. En blodløs revolusjon via dialog mellom den moderate delen av opposisjonen og toppene i kommuniststyret: legaliseringen av Solidaritet, det første frie valget og den første ikke-kommunitiske statsministeren. Intet mindre enn en solskinnshistorie. Men det finnes en annen fortolkning av disse myteomspunne hendelsene og den vektlegger arvesyndsmotivet. Nøkkelavgjørelsene var blitt gjort på forhånd. Meningen var å berede grunnen for en kontrollert overgang til en reformert kommunisme og gi opp tanken om et moralsk og strafferettslig oppgjør med det kriminelle regimet. Det nye Polen var tuftet på et råttent grunnlag. De uklare forbindelsene og interessegruppene som kan spores tilbake til kommunisttiden, har satt sitt preg på landet. Det er ikke mulig å avvise denne fortolkningen uten videre; ikke bare fordi den har mye for seg, men også ettersom flere grupper på tvers av samfunnet mener det. Dette lå også til grunn for at den demokratiske opposisjonen ble delt i flere stridende fløyer, blant annet Sentrum Enighet, en direkte forgjenger til dagens dypt konservative regjeringsparti Lov og Rettferdighet (PiS). Konfliktlinjene ble trukket opp allerede da.

Så kom året 1992. Ved en skjebnens tilskikkelse vedtok sikkerhetstjenesten Sejmen å avgradere opplysningene om hvem av de høytstående politikerne som var ført opp som dens medarbeidere. Det gikk rykter om at Lech Wałęsa var blant navnene. Da mappene ble offentligjort, startet bråket for alvor. I kjølvannet av den opphetede debatten som fulgte falt regjeringen. Selv om den virkelige årsaken til regjeringsskiftet var dens svakhet og selv om vedtaket var befengt med formelle feil, har det dannet seg en myte om en tragisk statsminister som holdt sannhetens fane høyt og som derfor ble felt av en sammensvergelse av agenter og postkommunister.

Denne episoden utgjør et referansepunkt for PiS-leder Jarosław Kaczyński. Da PiS kom til makten i 2005, påberopte partiet seg arven etter den styrtede regjeringen. Den gangen gjaldt det intet mindre å erstatte Den III polske republikk – altså en mislykket overgangsform – med Den IV polske republikk. Konseptet hadde vært i bruk en stund blant høyreorienterte skribenter som et retorisk grep og en reaksjon på alt det som var galt med Polen. Den bisarre koalisjonsregjeringen PiS den gang dannet varte ikke lenge og i 2007 vant sentrum-høyrepartiet Borgerlattformen (PO) velgernes gunst.

Autoritær: PiS-leder Jarosław Kaczyński
Autoritær: PiS-leder Jarosław Kaczyński. Foto: Piotr Drabik

Blendet av PR
8 år med PO var med på å skape et skinn av suksess og stabilitet som trakk oppmerksomheten bort fra regjeringens forsømmelser og manglende reformvilje, mens landets økonomiske vekst overskygget den store arbeidsmigrasjon blant annet til Storbritannia. Polens økte internasjonale betydning og tilnærming til Tyskland antydet at landet var blitt en regional leder. Det som var mindre opplagt var misforholdet mellom Polens ambisjoner og landets reelle evne til å sette dagsorden i EU. Det kom fram i all tydelighet da utenriksminister Sikorski i 2014 plutselig forsvant fra forhandlingene mellom partene i Ukraina-konflikten. At Donald Tusk ble utnevnt til president i Det europeiske råd, skygget for dette.Viktigst og mest undervurdert av alt er framveksten av en motkultur innad i Polen. Den består av flere grupper som ellers mangler et felles ideologisk ramme, men deler oppfatningen om at det polske demokratiet er bygget på råttent grunnlag. Derav følger motstanden mot PO og lignende liberale grupperinger samt postkommunistene som legemliggjør den løgnaktige konsensus. Sammensetningen er broket – gamle antikommunistiske opposisjonelle, nasjonalister, konservative katolikker, monarkister og andre perifere grupperinger samt protestvelgere som lar seg rive med av omskiftelige politiske stemninger. Denne uensartede bevegelsen hadde vært i emning i en god stund, men fikk en viktig impuls i 2010 da det polske presidentflyet styrtet ved Smolensk. De ubesvarte spørsmålene og inntrykket av at regjeringen ikke gjorde alt som gjøres kan for å avklare omstendighetene rundt katastrofen førte til anklager på en skala fra passivitet og medskyld og til direkte delaktighet i attentatet.

Det var symboltungt at toppene i staten døde i Russland på vei til gravene til de polske offiserene som ble henrettet av KGBs forløper NKVD. Den polske folkesjela har lett for å tillegge den slags en metafysisk dimensjon og Smolensk har for mange blitt en del av vår nasjonale mytologi. Opposisjonen med PiS i spissen vet å benytte mobiliseringspotensialet som ligger i denne tragedien.

Mens presidentvalget i 2015 nærmet seg med stormskritt, var POs innflytelse såpass forvitret at det bare var den ytre glansen som kunne få utenlandske kommentatorer til å tro at alt ville gå sin vante gang.

Brautende triumfering
Da PiS kom til makten i fjor høst, la partitoppene for dagen en holdning som kan beskrives som en triumferende erobringslyst. Etter flere år i opposisjon hadde de endelig fått muligheten til å besette staten med sine egne folk. De har kapret statlige medier, forfatningsdomstolen og sikkerhetstjenestene. De som framstiller denne frammarsjen som et statskupp glemmer at alle de forrige regjeringene gjorde omtrent det samme. Forskjellen ligger i at framferden til dagens seierherrer er mer brutal og ikke foregår i det skjulte. Det betyr dermed ikke at PiS ikke vil krysse de grensene man bør holde seg unna. Kaczyński later til å anse folkeviljen for å være viktigere enn lovens bokstav, og ser seg som berettiget til å ommøblere statlige strukturer med folkets mandat.

De som framstiller denne frammarsjen som et statskupp glemmer at alle de forrige regjeringene gjorde omtrent det samme.

Når det gjelder motstanden i EU, er den til dels ideologisk, men også en reaksjon på den polske regjeringens stil og kommunikasjonsmåte. Liberale og venstreorienterte EU-ledere har lite sans for det faktum at det i et av medlemslandene herjer en konservativ gruppering som ikke setter grønn energi eller likestilling av seksuelle minoriterer særlig høyt på dagsordenen. Derfor er toleransen for PiS prinsipielt mindre. Det er ingen voldsomme protester mot at i Frankrike er det presidenten utnevner direktører i de offentlige kringkastingsselskapene, samtidig som det murres mot partiutnevnelser til stillinger i statsmediene i Polen, for å ta det som eksempel. Denne motstanden mot PiS har også en estetisk komponent ved seg. I politikk kan man skille mellom stil og innhold. I fravær av innhold eller i tilfeller der stilen blir overveldende, kan stilen bli til innhold, eller i alle fall overskygge det. Stilen som preger PiS er konfronterende, arrogant og grov.  Den vekker motstand i like stor grad som substansen. I tillegg preges PiS av en temmelig autoritær partikultur, noe som gjør at man kan bruke ordet PiS og navnet Jaroslaw Kaczyński om hverandre. For å si det med en av Kaczyńskis ledende partifeller «medlemskap i PiS kan oppleves som å være innsatt i en straffeanstalt».

Det nærliggende spørsmålet er om PiS klarer å realisere sitt politiske program i motvind fra alle kanter. I virkeligheten blir det antageligvis hverken det europeiske fellesskapet eller kritiske krefter innad i landet som kan sette en stopper for partiets herjinger, men det som er et iboende trekk ved personligheten til partilederen. Hans tragedie består i at han så langt har vist seg å ha talent for å komme med treffende diagnoser kombinert med en manglende evne til å gjennomføre reformer. (Jeg skrev om dette tidligere i Det brune Polen). Fordi PiS for tiden er den eneste grupperingen som har nok politisk kraft til å ruske opp i det politiske systemet i landet, er det samtidig Polens tragedie.

Polakkene er et splittet folk. Sammenlignet med den relativt konsensuspregede kulturen i Norge ligner det en splittelse av uante dimensjoner, en stammefeide der du er med oss eller mot oss. Kaczyński utnytter polariseringen av samfunnet samtidig som han bidrar til den, noe som er et tveegget sverd. Splittelsen hjelper ham med å oppnå kortsiktige taktiske mål som for eksempel å mobilisere tilhengerne, men står i veien for å oppnå det erklærte strategiske målet – en fundamental ombygging av staten. Den slags dype reformer krever nemlig en bred støtte på tvers av det konfliktfylte folket, mens PiS utrettelig arbeider for å støte fra seg store samfunnsgrupper.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden