Debatt

Lysning i skogen?

Finansdepartement viser i Nasjonalbudsjettet hvert år at de norske skogene binder og lagrer en mengde klimagasser tilsvarende halvparten av landets totale utslipp, skriver Johan C. Løken.

Bilde: Pixabay / CC0.

Skogproduksjonsmuligheten som ikke utnyttes, er et stort tap i klimaregnskapet, skriver tidligere landbruksminister Johan C. Løken.

Christen Sveaas ble nylig innstilt som ny styrelder for Norske Skog. Det er en anledning til å tenke gjennom tilstanden for norsk skogsindustri og mulighetene fremover. La meg derfor introdusere noen flere lyspunkter i en bransje som har hatt for mange dårlige nyheter de siste tiårene:

Skogsindustribedriften Borregaard går bedre enn noensinne basert på en snart 150 år gammel teknologi for foredling av tømmer. I etterkrigstiden var dette selskapet vårt mest dynamiske i industrisektoren. En meget sterk leder – Arne Meidell – bestefar til Mille-Marie Treschow – tok viktige grep:

  • Det ble satset sterkt på forskning og utvikling med en visjon om å få mest mulig ut av tømmerstokken.

Borregaard er nå mer lønnsom enn noen gang. De foredler en million kubikkmeter i verdens mest moderne bioøkonomiske konsept. De har knekt koden med å gjøre om biomasse til fôr for husdyr og fisk og drivstoff. De tradisjonelle produktene er borte.

Det norske skogbrukets problem er at Borregaard så langt ikke har sett seg tjent med å iverksette prosjekter som vesentlig øker forbruket av norsk tømmer.

Norske Skogs norske virksomhet er reorganisert, slanket og modernisert slik at driften fyller normale krav til lønnsomhet. De trenger nye eiere og frisk kapital for å nyttiggjøre seg bioøkonomiens muligheter.

Det mest spennende uttrykket for at ny kultur og friske penger skaper løft for bioøkonomien, ligger i den bergenske skipsrederfamilien Jebsens overtakelse av Hunton på Gjøvik. Plateprodusenten Forrestia med 200 ansatte på Braskereidfoss er Skandinavias største og får til utvikling og lønnsomhet gjennom en ny markedsorientert eier. Deres eneste gjenværende konkurrent Arbor i Haltfjelldalen drives lønnsomt takket være dyktige medarbeidere og en iherdig gründerfamilie. Arbor er et typeeksempel på hvordan formueskatten bryter ned hjørnesteinsbedrifter i utkantkommuner. Og verst av alt: Omfattende vern av skog truer virketilførselen og presser kostnadene opp. Vernet har allerede ført til at regionens sagbruk ble lagt ned.

Det er ofte ikke oppfattet at sagbrukene – trelastindustrien – er den aller viktigste delen av skogsektorens virkeforbruk og økonomi. Denne sektoren har en forsvarlig lønnsomhet.

Kostnadsdrivet fra oljesektoren er dempet, og de myndighetsstyrte rammebetingelsene er forbedret. Men det er fortsatt ikke tilstrekkelig til å gi vår samlede skognæring like konkurransevilkår mot våre naboer i øst.

I debatten om norsk skogbruk har det vært altfor lite fokus på mulighetene i primærskogbruket. Men når vi ser tilbake på historien, kan skogens folk fortelle en suksesshistorie – som også skyldtes visjonær og aktiv politikk:

Som en sentral del av den nasjonale oppvåkningen etter 1905 ble det satset på skogen. Da Stortinget innførte pengelotteriet, ble en stor del av pengene kanalisert til «skogsaken» via Det norske Skogselskap.

I år kan takseringen av skog feire sitt første hundreår. Den aktive skogpolitikken fikk en rekke institusjoner og virkemidler. Vi ser nå en tredoblet stående masse og tilsvarende økt tilvekst av tømmer.

Jeg lanserte som Willochs landbruksminister en strategi for å ta skogen gjennom oljealderens trusler med en ytterligere fordobling av stående masse. Tilveksten kunne økes til 50 millioner kubikkmeter per år.

Men i de påfølgende årene hadde oljerikdommen dessverre den stikk motsatte virkningen. Da Gro Harlem Brundtland kom tilbake i 1990, ble plantingen redusert fra 90 til 20 millioner planter. Miljøbevegelsen fikk overtaket: Når den tapte sine saker i Nordsjøen, fikk den i stedet gjeninnføring av ulv og en visjon om at det er best for skogen at den råtner på rot.

Summen av dette ble en dobbelt skandale:

  • Den aktive skogpolitikkens mulighet til fordobling av ressursbasen ble stoppet.
  • Dagens avvirkning på om lag 10 million kubikkmeter årlig er alt for lav i forhold til den store og sterkt økende mengden hogstmoden skog.

Skogproduksjonsmuligheten som ikke utnyttes, er et stort tap i klimaregnskapet og råtnende skog er et direkte tap. Finansdepartement viser i Nasjonalbudsjettet hvert år at de norske skogene binder og lagrer en mengde klimagasser tilsvarende halvparten av landets totale utslipp. Det er ofte ikke oppfattet at tilveksten i utgangspunktet tar opp en mengde tilsvarende de totale utslippene. Dette er grunnlaget for en bioøkonomi.

Gjennom en aktiv skogpolitikk hvor produksjonsmulighetene utnyttes på samme måte som før «oljealderen», vil vi i en tilvekstperiode samlet kunne fange og lagre alle utslippene. Når denne ressursbasen er etablert, vil den substituere våre fossile kilder og utgjøre et fornybart bærekraftig energisystem for Norge.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden