Debatt

Alle må feie for egen dør

Bilde: Pixabay

Erdogan klager over behandlingen av den tyrkiske minoriteten i Hellas. Den greske minoriteten i Tyrkia er redusert til nesten ingenting.

Etter 65 år fikk Hellas det første tyrkiske statsbesøket i begynnelsen av desember. President Erdogan tok opp viktige problemstillinger knyttet til den tyrkiske minoriteten som er konsentrert i regionen Thrakia i den nordlige delen av Hellas, som også grenser til Tyrkia. Hellas har tidligere blitt dømt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på menneskerettigheter, spesielt på organisasjonsfrihet.

Det er ingen tvil om at det eksisterer store utfordringer knyttet til hvordan Hellas og andre land på Balkan har behandlet den tyrkiske minoriteten. Går vi litt mer i dybden er det mulig å avdekke flere kritikkverdige og lovstridige forhold, og det er betimelig at dette blir tatt opp ved en slik anledning.

Folkeutvekslingen i 1923

Ett spørsmål vi tyrkere bør stille oss selv er: Hvordan har Tyrkia behandlet sin greske minoritet?

Den tyrkiske republikken ble stiftet i 1923. Lausannetraktaten fastslo Tyrkias grenser etter frigjøringskrigen mot Hellas. Som et resultat av krigen ble det også en folkeutveksling mellom Hellas og Tyrkia. Rundt 500.000 tyrkere ble flyttet fra Hellas til Tyrkia, og rundt 1,5 millioner grekere ble flyttet fra Tyrkia til Hellas. To unntak ble gjort; tyrkere i Thrakia og grekere i Istanbul kunne bli igjen. Mange grekere reiste likevel frivillig til Hellas og andre land mellom 1923-24. I 1923 var det fortsatt rundt 110.000 grekere i Istanbul.

Les også Jan Arild Snoens artikkel om ødeleggelsen og den etniske rensingen av den mest multikulturelle byen i verden, Smyrna (Izmir) i 1922. 

I november 1942 ble Varlık Vergisiformueskatt – innført og skatten rammet i stor grad de religiøse minoritetene som var ressurssterke på den tiden. Folk fikk store skattekrav som de ikke kunne betale. De religiøse minoritetene ble svekket både økonomisk og kulturelt. De mistet også sin tillit til systemet.

Optimismen varte ikke lenge

Perioden 1945 til 1955 var preget av politisk optimisme og gode tider for de religiøse minoritetene i Tyrkia, spesielt grekerne. Tyrkia hadde gått fra et ett-parti- til flerpartisystem. «The Democratic Party», et sentrum-høyre-parti ble stiftet i 1946 og vant valget i 1950. Partiet førte en liberal politikk både økonomisk og politisk, noe som appellerte til de religiøse minoritetene. Det at både Hellas og Tyrkia ble medlemmer av NATO i 1952, var også veldig positivt.

«Hendelsene i september»

Diskrimineringen som tok en liten «pause» i ti år var tilbake og nådde et voldelig punkt den 6-7 september 1955. «Eylül Olayları» som betyr «Hendelsene i september» var et systematisk angrep mot grekere i Istanbul, hvor hensikten primært var å skremme. Hendelsene var en reaksjon mot den greske undertrykkelsen av den tyrkiske minoriteten på Kypros. Men ikke bare det. Tyrkiske aviser skrev også på dette tidspunktet at grekere i Istanbul samlet penger til EOKA, en voldelig, nasjonalistisk og militant organisasjon på øya. Organisasjonens formål var Enosis – gjenforening med Hellas. Innsamlingen av penger fant aldri sted.

Den 6. september 1955 skrev den tyrkiske avisen Istanbul Ekspres at Ataturks hus i Selanik (Thessaloniki) ble bombet. Det var langt fra sannheten, men nok til å provosere tyrkiske nasjonalister. Avisen som ellers solgte rundt 20.000 eksemplarer, trykket et opplag på 290.000 eksemplarer den 6. september for å distribuere denne ”nyheten” over hele byen.

Folk hadde allerede blitt busset inn til Istanbul fra andre byer i Anatolia. Et organisert angrep var rundt hjørnet. Første angrep startet rundt klokken 19.00 i bydelen Şişli, mot et lite konditori som var drevet av en greker. Deretter spredte det seg til bydelen Beyoğlu hvor ikke-muslimer var konsentrert. Den 6. september og natt til 7. september 1955 var uten tvil en av de største tragediene i moderne tyrkisk historie. 4.214 husstander og 1.004 næringseiendommer ble angrepet og plyndret. 73 kirker og en synagoge ble påtent. Totalt ble 5.317 objekter rammet hardt. Unntakstilstand ble innført. Over 5000 personer ble pågrepet.

Bare 2000 ble igjen

Selv om en del valgte å utvandre på grunn av disse forferdelige hendelsene, ble de fleste igjen. I 1963 ble situasjonen for tyrkisk-kypriotene forverret. Det pågikk en etnisk borgerkrig på øya, og den 21-22. desember, også kalt Bloody Christmas, ble 364 tyrkere drept. På dette tidspunktet bodde det rundt 100.000 grekere i Istanbul. 1963 var et vendepunkt for den greske minoriteten der. Spenningen økte og grekerne ble i større grad utsatt for hatretorikk og holdt ansvarlig for det som skjedde med tyrkere på Kypros. Allerede i september 1964 utvandret flere titusener grekere. I perioden fra 1964 til Tyrkias invasjon av Nord-Kypros i 1974 måtte flere forlate Istanbul på grunn av den politiske situasjonen på øya. Den største utvandringen skjedde likevel i 1974, etter den tyrkiske invasjonen.

Det er både viktig og riktig at tyrkiske parlamentarikere, statsministre og presidenter løfter frem de utfordringene som tyrkiske minoriteter møter i andre land. Men vi bør heller ikke glemme hvordan vi har behandlet våre egne religiøse minoriteter etter republikkens stiftelse. I 1923 var det 110.000 grekere i Istanbul, i dag er det rundt 2000. Denne massive utvandringen har skjedd som følge av en systematisk diskriminering av den greske minoriteten.

Hva skal vi svare hvis grekerne tar dette opp med oss?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden